BOK I

Hindslekta - fra danske embetsfolk og heksebrenning, via fiskerbønder ved Sjonafjorden og bakeriet på Fåberg til finstemt samspill.

Prosjektet

En tanke som streifet meg flere ganger på den tida jeg startet opp med dette prosjektet var at dette ikke nødvendigvis skulle føre til noe som helst. Jeg er vant til å skrive, har en drøss med rapporter og vitenskapelige publikasjoner på CV'n, men en slik tekst hadde jeg aldri begitt meg ut på. Jeg visste ikke om det var noe for meg. Kanskje det ville stoppe opp etter 5-6 sider, kanskje det ikke var noe særlig å skrive om.

Men som man kan skjønne, så stoppet det ikke opp. Det var mye å skrive om, og mye som kan være OK for andre å lese om, iallfall de av mine slektninger på farssiden og etterfølgere som selv går eller ville gå der og lure. Hvem var vi egentlig, hvor kom vi fra, hvorfor det spesielle etternavnet Hindar som ingen andre enn vi har?

Og for å være helt ærlig; jeg hadde absolutt ikke oversikt over slekta bakover i tid, det stoppet opp ved farmor Louise (skrivemåten kan også være Lovise). Hva som skjedde i fars oppvekst før, under og etter Krigen og fram til min egen tid var vage kapitler for meg. Hvorfor spurte jeg aldri? Hvorfor var det ingen som fortalte?

Så jeg undersøkte saken, jeg gikk tilbake i tid for å finne trådene. Og jeg gjorde det grundig, kanskje for grundig for enkelte. Min ledetråd var Hind, et navn som hang ved Louise, men som fars søsken ikke fikk bruke. Hvor kom det fra egentlig?

Tilbake til Krigen

Langt tilbake i tiden, før jeg ble født, var Krigen. Mye annet, har jeg erfart, er i forhold til den - før, under og etter. Så la oss starte (og avslutte også, skulle det vise seg) med Krigen da, for den har vi jo hørt om, ikke sant. Men kanskje ikke om alt? Hvem var venn og hvem var fiende? Hva tenkte de på og hva drev dem egentlig, de 90.000 som fikk landssviksaker mot seg? Hva var det som var så utrolig fascinerende med nazismen? Skjønte de ikke hvor det bar hen når radioene ble inndratt, røde toppluer kunne provosere og binderser ble et samlende symbol på motstand?

Mange hadde det tett på seg, mange hadde saker i sin egen familie. Vi også. 70 år etter, det vil si i 2015, er det gitt innsyn - sannheten kan komme for en dag.

Far Levi var for ung for Krigen, bare 18 år da det braket løs både i hovedstaden og ute på landsbygda.

Det må ha kommet som et sjokk for alle, også for de som tidligere hadde meldt seg inn i Nasjonal Samling, NS. En ting er samling om det nasjonale og en ting er å la seg frelse av karismatiske retorikere. Men hadde de sett for seg dette? Ville de være med og ta ansvar for dævelskapen? Syntes de det var greit å stemple jødene, konfiskere deres eiendeler, stue dem inn på slaveskipet Donau og forfølge dem helt til gasskamrene? Var det kanskje for seint å trekke seg ut når det dro seg til?

Så far har ikke uniform, ikke våpen, ikke kortklippet lyst hår, men er likevel med. For alle trekkes med på et eller annet vis. Du stikker bort til Jørgen med en lapp, du tar med deg et par innholdsrike brød fra bakeriet når du likevel sykler en tur oppover mot Rudsbygda. Eller du sitter i vinduet og titter ned på veien for å sjekke vaktrutinene på Brunlaugbrua over Lågen.

For de tyske soldatene på Fåberg er du en vennlig, sjarmerende langhåret ungdom. De får de beste brødene, de søteste kringle-stykkene og den høyeste gjærbaksten.

For dem er du det de savner, sjappa på hjørnet, det troskyldige ansiktet, den gode baksten - hjemme.

Bakeriet på Bjerke gård på Fåberg var ikke akkurat verdens navle, men for folk i bygda var det et nav som mye roterte rundt. Hit kom det råvarer som forskjellige melsorter, gjær, sukker, salt, krydder. Herfra ble det solgt brød i ulike varianter, søte kaker, kringler og annen gjærbakst. Kasser med brød ble fraktet opp til jernbanestasjonen bare noen hundre meter unna og sendt sørover og nordover i dalen.

Skulle det knipe, kunne man få kjøpt litt på krita av både mel, sukker og ferdigvarer. Og skulle det knipe enda mer kunne man jo høre med den stillferdige, men alltid velvillige bakermesteren om han kunne stille seg bak et lite lån i banken. For Emils bakeri var hans kapital og stabile inntektsgrunnlag, så det ga noen flere muligheter enn mange andre kunne stille opp med i (de harde, you know...) 30-årene. Og det var etter sigende dette som felte Emil, min farfar, da han gikk konkurs for andre gang rett før Krigen.

Hva skal vi hete?

De het Hansen etter bakerfaren Emil, som ble født på Vingnes i Fåberg. Men hele ungeflokken hans skiftet navn under Krigen, i 1944, til Hindar etter morens flotte jentenavn Louise Margrethe Mortensdatter Hind Flostrand.

Det kunne sikkert være flere grunner til å skifte navn, og kanskje det var det. Kalebs eldste sønn Frøys antyder i sitt skrift om sin far at han (hans far, av alle) bare var sånn passe fornøyd med fornavnet sitt fra bibelhistorien. Jeg går ut fra at det da også var flere av søsknene som kan ha hatt det sånn, for alle (ja, alle de fire brødrene og de to søstrene) navnene var hentet fra bibelen. Det å tilhøre pinsebevegelsen og dessuten være oppkalt etter bibelskikkelser var temmelig spesielt og ikke noen innertier fra foreldrenes side hvis målet var å unngå datidens mobbing. Kombinasjonen «Bibelnavn» Hansen trengte sikkert en oppfriskning. «Bibelnavn» Hindar låt nok bedre.

Men den viktigste årsaken, og kanskje også den eneste når det kommer til stykket, kan ha vært en annen. For de etter hvert svært så habile musikerbrødrene ville danne kvartett, men «Hansen-kvartetten» ble litt vrien å bruke, for de visste at det allerede fantes en Hansen-kvartett. Og brødrene var så pass seriøse at det måtte bli navnebytte.

Kaleb var språkkyndig, og det var nok han og bror Johs. som tok initiativet til navnebyttet fra Hansen til Hindar. Kaleb (ikke far, selvsagt) fortalte meg en gang at Hindar var en genitivsform av Hind, så vi er altså en kasusfamilie. Så vidt jeg kan skjønne snakker vi her om en hunnkjønnsgenitiv, slik som i «gryta hennar mor». Om de visste at Hindar også er genitivsform av Hind på islandsk er vanskelig å vite, men den opplysningen dukket opp i en e-post fra fetter Frøys i februar 2020. Nok om det, søknaden om navnebytte ble sendt. Den 31. januar 1944 var Hindar-navnet et faktum. Kaleb hadde fått tillatelse i følge Norsk Lysningsblad.

For Hind fikk de ikke lov å bruke. Det var visstnok flere som het det, og noen sa nei. Kaleb kunne selvsagt fått medhold hvis det ble dokumentert et slektskap, men det ble det nok ikke gjort forsøk på i farta, for ting gikk ofte fort hvis det var Kaleb eller Johs. som foretok seg noe. Så derfor det konstruerte, men velklingende navnet Hindar. Ingen andre het det, så det var både helt greit og kanskje dermed også litt eksklusivt. Men jeg har jo tenkt litt på saken - burde vi bytte tilbake til Hind?

Levi, fars navn, var for øvrig allerede brukt i morens familie. Hennes bror het Levi Mortensen Hind, og det var han som flyttet Hind-navnet fra Flostrand til Osterøya ved Bergen. Flostrand fulgte med for å understreke det geografiske opphavet.

Osterøya dukker opp også i mitt andre slektsprosjekt. Måtte jo skrive min mors på samme måte, og hennes far Mons vokste opp på Osterøya, se torgunnslekt.com.

Så far kunne hett Levi Emilsen Hind Fåberg (evt. Ringebu eller Fåvang), men det var slutt på kombinasjonen av ordningen «sønn-putter-fars-navn-bak-og-slenger-på-sen» og ordningen «sønn-tar-dessuten-med- stamfarnavn-og-fødestedsnavn». Jeg selv kunne hett Atle Levisen Hind Oslo, bare så det er nevnt. Og det kunne passet bra, for en Hind er fru hjort og jeg var patruljefører i Hjortepatruljen i speidertroppen 16. Oslo som gutt. Det skulle i løpet av dette prosjektet også vise seg at det kunne ha sneket seg inn en ulv her. Kommer tilbake til saken.

Fars far Emil og alle de tre søsknene til Emil het Hansen, så denne navneskikken sluttet kanskje tidligere i sør enn i nord. Synd egentlig, for smak på denne en gang til - Louise Margrethe Mortensdatter Hind Flostrand. Flott, ikke sant?

Så jeg visste hvorfor det ble Hindar og ikke Hind, og jeg visste at Hind er fru hjort, men jeg hadde ikke peiling på hvor navnet Hind kom fra og hvorfor det hang ved Louise som en blindtarm. Ingen i familien hadde noen gang snakket om det, så det var nok ikke en kunnskap de hadde.

Og da måtte det selvfølgelig undersøkes - prosjekt Hind startet ved årsskiftet 2014/2015 med en aldri så liten slektsgransking, noe jeg tidligere har tenkt på som i overkant sært å interessere seg for.

Faren til Louise, min oldefar, het Morten Hind Larsen og moren, min oldemor, het Pernille Bergitte Jacobsdatter. De giftet seg i 1877. Dette er, som vi allerede har vært inne på, typiske navnedannelser på denne tida. Mortens far het Lars, derav Larsen og Pernilles far het Jacob, derav Jacobsdatter. Men av en eller annen grunn skulle Morten også ha med seg Hind. Pussig - så hvor kom nå det fra?

Først en liten oppvarming før vi brenner til med den lange historien tilbake til Odense, heksene, Fredrik II og ulvene.

Flostrand

Flostrand ligger på nordsiden av Sjonafjorden rett nord for Sandnessjøen og rett vest for Mo i Rana. Jeg var der på Utskarpen i 1996, sammen med far og mor + egen familie (Eva og Hege på 8 år) på besøk hos fars fetter (eller var det nå det, skrev jeg i mai 2015). Nei, det var fars kusine Magna, skulle det vise i 2015, da jeg fikk besøke mine fine tremenninger - Magnas barn.

Så jeg vet hvor utrolig storslagent og på samme tid goldt landskapet er der oppe. Jeg har også sett min bestemors barndomshjem, og har tenkt at det kunne være grunner til å flytte vekk derfra så snart anledningen bød seg. Men bildet ble litt (mye) mer nyansert etter hvert som jeg satte meg inn i saken.

På fars fødselsdag (den 15.2.2015), fant jeg også huset de bodde i på nettet, Google maps. Jeg hadde bildet klart for meg, et to-etasjers, rødt hus oppe på bakken til høyre fra den veien som kommer fra Utskarpen. Fra høyden bak huset husker jeg vi kunne se Flostrandvatnet nede i forsenkningen under fjellene i bakgrunnen.

Drar du Google-gatemannen ned på en vei Google-bilen har kjørt på, kan du sikte deg inn på hus og hager på alle kanter. Jeg siktet meg inn på det jeg mente måtte være Mortens hus, og der dukket det jammen meg opp. Mor malte det (akvarell) etter at vi var der i 1996, og Google-huset (se bildet) likner på en prikk - to etasjers, rødt og der oppe på bakken. Google-bilen var der i september 2010, så det ligger der kanskje ennå, tenkte jeg.

Jeg fant dagens gårds- og bruksnummer i Rana kommune. Så jeg ringte til tinglysningen hos Statens kartverk og fikk oppgitt eieren, en eldre dame i Mo i Rana. Jeg må ringe henne, kanskje det er familie, tenkte jeg. Jeg ringte henne - Mary Brit er min tremenning.

Samisk blod, Louise?

Far var opptatt av hvem hans mor stammet fra, men han kjente åpenbart ikke særlig godt til slektas opphav.

-Se på Bestemor, med de høye kinnbeina må det være sameblod i årene!

Husker jeg at far utbrøt flere ganger til oss ungene. Han hadde det med å repetere enkelte gode historier, det andre lot han ligge. Dette var en gjenganger, og jeg hadde inntrykk av at det var en felles oppfatning i familien. En nærliggende tanke selvsagt, hvis de visste hvor nær det vi i dag kaller samer denne slekta hadde vært. Men det visste de nok ikke. Og hadde de kjent til resten av historien, hadde «samisk blod» neppe vært tema.

Louise var liten av vekst, litt hjulbeint og en sterk og stram kvinne. Styrken kom kanskje fra en hard oppvekst. Stramheten kom nok delvis av ansvaret hun følte for å gi familien det den trengte, men også av den strenge religiøse oppdragelsen og livsførselen hun praktiserte.

Håret var alltid satt opp i en kveil og bundet fast med store spenner. Min søster Gunhild husker at hun og kusinen Guro, Peters datter, en gang fikk oppleve at håret ble løsnet opp og foldet seg utover skuldrene, nedover på ryggen og helt ned til under setet Louise satt på.

-Hent børsten der borte ved speilen, dere jenter.

Sa Louise.

De fikk lov å børste det lange reinsdyrgrå håret, et øyeblikks velvære for deres bestemor og et uvanlig øyeblikk for småjentene.

Vel, så langt kom far med slekts-tenkningen.

Kanskje jeg skulle sjekke om det kunne ha vært et samisk inngifte i et av leddene bakover i tid? Tenkte jeg. Det kunne i grunnen ha vært en fin ting, for jeg har alltid hatt en underlig form for sympati, eller samfølelse om man vil, for samene. Det henger nok sammen med den nomadiske eller halvnomadiske, tradisjonelle levemåten på reinens premisser - et natur-urfolk, en livsstil som appellerer til meg (her jeg sitter midt inni et boligområde i den sørlige enden av landet og knaster).

Da jeg var ferdig på DH'n i Bø i 1975, arrangerte Øystein Dalland en tur for noen ivrige studenter og lærere til Finnmark for å sette oss inn i utbyggingsplanene for Alta-Kautokeinovassdraget. Dette var midt på 1970-tallet, og striden om vannkraftressursene i Finnmark raste.

-NVE vil demme ned Masi.

Sa Øystein på sin lavmælte måte.

Han var mer opptatt av samebygda enn av den flotte og viktige lakseelva som også stod i fare. Og da vi møtte industri- og miljøkomiteen fra Stortinget på et folkemøte i Alta i 1975 så skjønte vi at det var alvor. Dammen i Savzo kom, men samenes Maze tok de ikke.

Vi var begge steder. Først i elvebåt fra Alta og oppover elva, deretter til fots langs elva og fram til juvet under fossen, en magisk elvebåttur og et magisk sted. Så snudde vi 90 grader og gikk opp mot Jotka og ned Tverrelvdalen forbi Stilla. De som husker tilbake til Altaaksjonen eller har sett det på TV, husker nok Stilla. Det var her lenkegjengen satt, og det var her den enorme politistyrken kom for å rydde opp og skape ro og orden. Øystein satt der.

Øystein hadde et spesielt forhold til samene. Han ble reddet av en gruppe samer på slutten av Krigen da tyskerne brente ned alt og fordrev befolkningen sørover.

-De gjemte meg i en jordgamme.

Sa Øystein på turen.

Vi skjønte at alt som ville innskrenke samenes muligheter til å drive tradisjonell næring og hindre dem i å holde kulturen ved like smertet ham langt inn i sjela.

Jeg var tilbake i Maze mange år etter, tok en flott ørret på flue i Pikerfossen, men la igjen den kniven jeg fikk av en god kollega på doktordisputasen i 1988. Da jeg kom hjem tok jeg kontakt med mitt samiske vertskap, som fant kniven og sendte den i posten.

-Ifølge gammelt samisk sagn betyr dette at du vender tilbake hit igjen når du har glemt så verdifulle ting.

Stod det på lappen som fulgte kniven. Selvsagt, tenkte jeg. Kanskje det også var et tegn på at jeg burde undersøke slektskapet?

Hva - dansk presteslekt?

Etter noen runder med navnet Hind på nettet, kom jeg på sporet. Jeg fant flere fiks ferdige slektstre, et fascinerende lykketreff, en mulighet far og søsknene ikke hadde. Jeg kunne stegvis bevege meg tilbake i tid. Først Louise, fars mor og min bestemor, og hennes søskenflokk, deretter faren Morten, min oldefars familie og så var jeg plutselig tilbake på 1700-tallet og deretter på 1600-tallet og 1500-tallet. Jeg skal derfor ta deg, leseren, med på en lang reise tilbake i tid - en temmelig fascinerende historie. Her er den direkte Hind- slektslinja:

Og her er Wolf-linja (Anna Marcelies linje):

Louise, og dermed far, jeg selv og mine barn, er utrolig nok direkte nedstammet fra den danske embetsmannen Jens Pedersen Hind, sju strake slektsledd bakover i tid fra Louise. Vi begynner der, selv om hans far, Peder Jensen Hind, født ca. 1590, er enda et ledd bakover. Men jeg har ikke funnet ut noe om den karen.

I god tid etter at jeg hadde gjort denne lille slektsgranskningen og fått denne store og overraskende aha-opplevelsen, i slutten av november 2016, fikk jeg e-post fra fetter Frøys. Han hadde funnet et brev fra våre fedres onkel Levi, Louises bror, datert 4. november 1947. Så skulle det vise seg at godeste Levi også visste at vi og Hind-navnet stammet fra danske adelsmenn. Han nevnte også Roskilde-biskopen Peter Hind i brevet til sine søsken, som den første i vår slektslinje. I lista over Roskilde-biskoper finner man helt riktig Jens Hind (ikke Peter; død 1330), biskop i perioden 1320-1330, men jeg har ikke klart å finne denne viderekoplingen av slekta helt tilbake til 1300-tallet.

Men, og det kan vi jo ta med, det kunne vært artig om dette på et eller annet tidspunkt, av en eller annen, ble dokumentert. For her har vi to brødre med en litt mer spesiell navnsetting enn vi har vært borti hittil. Jens Hinds bror het nemlig Ingvar Hjort (død 1334), trumf den! Selvsagt noe mer maskulint (Hind er jo fru hjort), men en pussig variant. Ingvar var ridder av Broby, så kanskje derfor, og ble utnevnt til lensmann i København av sin bror. På nettstedet roskildehistorie.dk er denne slekta omtalt som Hjort/Hind. Deres våpenskjold likner mistenkelig på en sulten ulv (Wolf, heh.. - se litt seinere) med tunga ute av kjeften, men har halsbånd, så det er nok en vakthund.

Jeg fant imidlertid både Hind og Hjort i oversikten over Roskilde-biskoper i Roskilde domkirke i juni 2018. Hjorten var riktignok biskop i 1280-1290, så kanskje begges far?

JP Hind (1610-1688) altså, og fruen Kirsten Jensdatter Nyrop (1628-) kom fra Odense i Danmark til Norge. De bosatte seg i Trondenes i 1649, og JP Hind var sogneprest der fram til 1686. Trondenes var ikke tilfeldig valgt, som vi skal komme tilbake til. JP Hind er antakelig den samme som også er omtalt som sorenskriver Jens Hind Harstad i Senja, men vi velger å kalle ham JP Hind.

Så da vet vi det, vi er av dansk herkomst.

Nå skal man selvsagt ikke overdrive betydningen av disse danskene for dagens genetiske sammensetning i slekta. Det er bare å begynne med seg selv og dele på to for å finne foreldrenes innflytelse, så kan man fortsette med delinger bakover i tid. På den annen side, så var da heller ikke det poenget - poenget var navnet og hvor vårt navn kunne komme fra. Her vil jeg også legge til at slike slektslinjer alltid har hatt stor betydning - er du av kongelig ætt, kan du bli konge eller dronning. Eller ikke, slik min gode Liv Bente har erfart - slektslinje direkte tilbake til de gamle britiske kongehusene (jeg har sjekket selv!), men ikke spesielt mange kongelige i slekta etter ca. 1400.

Ulvene som fant hindene

Til Trondenes kom for øvrig også fogd Iver Hansen Wolf (1628-1690) fra Nakskov i Danmark og hans kone Maren Paulsdatter Haderslev (1632-1711). Iver var fogd på Senja fra 1674 og også i Ervika rett utenfor det som nå er Harstad. Byen Harstad var ikke oppfunnet.

JP og Kirsten sin sønn Peder Jensen Hind (1657/1661-1720) giftet seg så med Iver og Maren sin datter Anne Marcelie Iversdatter Wolf (1662-1721). Anne var født i Ervika. PJ Hind var prost i Trondenes og prest i Kvæfjord i 1694. Dette står det om i Kvæfjordboka under Vebostad-slekta, se også slektsnettstedet geni.com.

Går vi ett slektsledd nærmere meg, finner vi deres tre barn som med andre navnsettingsregler kunne hett Hind Wolf, tenk det, en temmelig spesiell kombinasjon av en dansk hjort og en tilsynelatende tysk ulv. En av de tre er min 4*tippoldefar Peder Krog Pedersen Hind. Så går vi derfor fra PKP Hind og bakover igjen finner vi Hind-greina og Wolf-greina.

Siden det var 8. mars 2015 den dagen jeg skrev dette ned, er det på sin plass å understreke at disse slektsgreinene er likeverdige. Jeg ga meg derfor i kast med Wolf'ene også.

JJ Wolf og Katta

Wolf-navnet har jeg fulgt enda lenger tilbake i tid, til min 10*tippoldefar Jacob Wolf (født ca. 1490) og hans sønn Jacob Jacobsen Wolf (1520-1577). Jacob Jacobsen Wolf var kobberslager og smed i Odense, men kom som sin far fra Slesvig (Schleswig), rett sør for dagens grense til Danmark. Jacob Jacobsen Wolf var faren til Jacob Jacobsen Wolf (ja, samme navn; 1554-1635). Denne sønnen, min 8*tippoldefar, som vi nå omtaler som JJ Wolf, var altså født akkurat 400 år før meg, i Odense.

JJ Wolf kom i 1572 til Ribe Katedralskole og 2-3 år seinere til Københavns universitet. Som det står i framstillingen til Simen Ellefsen kom han i høy gunst hos universitetets patron, kansler Nils Kaas. Deretter gikk det slag i slag; bachelorgraden i 1581 og rektor (visstnok ved kanslerens hjelp) i Ringsted i 1583.

I 1584 ble han så rektor på latinskolen i Oslo, dvs. forløperen til Oslo Katedralskole. Han var rektor her i 10 år. I 1594 bar det tilbake til Danmark med kona Anna og tre barn. Og til nye studier, denne gang i teologi, med magistergrad i mai. I juli samme år fikk han et rektorat i Odense og et tilhørende sogneprestembede i Aasum. I 1602 ble han prost i sin fødeby Odense, og i 1623 professor i teologi og hebraisk (ikke verst!) i et nyopprettet gymnasium i byen. Så far JJ var håndverker, mens sønn JJ var akademiker.

JJ Wolf bringer oss rett inn i historiske hendelser og begivenheter. Han ble gift fire ganger og hadde 14 barn, så her var det hektiske tider. Den første damen har vi allerede vært inne på; Anna (1566-1600). Hun var datteren til biskopen i Oslo, Jens Nilssønn. Biskopen hadde dansk far og norsk mor. JJ og Anna giftet seg i 1585, året etter at han ble rektor.

JJ og biskopen var gode kompiser, og begge var med i det som omtales som Oslohumanistene (ca 1580-1610). Dette var en lærd krets av korsbrødre med utgangspunkt i Hallvards-katedralen (Oslos første domkirke, nå i ruiner; ruinparken i Gamlebyen i Oslo) og Katedralskolen (latinskolen). Sentrale her var biskop Jens, kantor og dekanus Claus Berg og magister og lektor Hallvard Gunnarssøn. Møtene ble holdt hos biskopen.

Som det står i Wikipedia, var bispesetet og katedralskolen arnestedet for gruppas litterære produksjon på latin. Biskopen skrev selv en rekke verker på latin, blant annet «Idyllion de cordis hvmani pressvra et anxietate etc.» i 1586, og der kaller biskopen JJ Wolf for «humanissimus vir, doctrina pariter et virtutibus eximie decoratus, scholæ Asloensis in Noruegia rector fidelissimus, suus gener et amicus charissimus». Dette i følge Ellefsen - jeg har ikke fått oversatt teksten ennå.

JJ Wolf var ingen hvem som helst i datidens Danmark-Norge. Det var nemlig han som i 1588 hadde skrevet og leste opp nekrologen da Fredrik II (1534-1588) av Danmark-Norge ble gravlagt. Og ikke nok med det. Da prinsesse Anna av Danmark i 1589 (året etter farens død), av geografiske og værmessige årsaker, giftet seg i Oslo med James VI av Skottland (1566-1625), hadde han jammen skrevet et dikt til henne. Anna var forøvrig bare 14 år da hun strandet på Flekkerøya ved Kristiansand med sitt følge og ble befraktet videre til Oslo og denne begivenheten.

Nå gikk det ikke nødvendigvis så bra med Annas forhold til Skottekongen. Hun måtte konkurrere med et par herrer, blant annet George Villiers (som fikk tittelen 2nd Duke of Buckingham) om kongens (intime) gunst. Men de lagde flere barn, så her var begge kjønn like populære. Henry, som skulle bli konge, døde av tyfoidfeber i 1612, så da ble det Charles I (1600-1649). Han regjerte britene i perioden 1625 og til sin død, ingen hvilken som helst død. Etter et opprør (borgerkrigen i 1642) ble han dømt til døden og halshogd, mest fordi han, i motsetning til sin populære far, var totalt uegnet til å regjere.

Vi kommer heller ikke utenom at James VI av Skottland i 1603 også ble konge av England og Irland, som James I. Så James I+VI, og dermed danske-Anna, var de første som regjerte i alle tre land samtidig. Noe mer om James (hekse-James!!) seinere.

Ved begge disse anledningene (begravelsen og bryllupet) har biskopen i Oslo hatt et ord med i laget. For biskopen og danskekongen Fredrik II hadde et (minst ett) felles prosjekt, nemlig å være mesener og velyndere for Tycho Brahe (1546-1601). Tycho, eller Tyge på dansk uten latiniseringen, var den moderne astronomiens far. Takket være de to herrer, kunne vi sikkert legge til, for etter kongens død gikk det ikke så greit med Tyge.

Fredrik II viste på den annen side lite interesse for Norge, men grunnla Fredrikstad. Han var også far til Christian IV (kvart, ja), som involverte seg langt mer i norske anliggender. Han ordnet kvadraturer både i Oslo og Kristiansand, i tråd med datidens byggeskikk.

-Her skal byen ligge!

Proklamerte han til sine venner og pekte ut både det ene og det andre uten egentlig å være ekspert på noe som helst i retning byplanlegging. Og firkanta ble det, rimeligvis. Det vet både Oslo-borgere og Kristiansandere.

Christian kvart var altså Annas bror og dermed skottekongens svoger. Det var nesten nok til å hindre slaget ved Kringen i 1612. Sinclairs tog av skotske leiesoldater, på vei til svenskekongen under Kalmarkrigen, ble regelrett slaktet av bøndene nord i Gudbrandsdalen. Mer om det også, seinere.

Mer om Wolf

Jeg tenkte først at Wolf var tysk, siden de første Wolf''ene som er omtalt her bodde i Slesvig. Men der kan jeg ha bommet, for hertugdømmet Slesvig var i personalunion med Danmark-Norge i hele perioden fra 1537 til 1864. Så uansett dagens grenser, hadde folk i Slesvig en sterk tilknytning til Danmark, iallfall politisk.

I 1864, etter det siste oppgjøret i den dansk-tyske krig med preussere og østerrikere mistet Danmark-Norge hertugdømmet Slesvig, men grensetrekkingen var vanskelig. Slesvig, eller Sønderjylland som dette området også ble kalt, var et grenseområde med iallfall tre folkegrupper; tyskere, dansker og frisere. Etter mye fram og tilbake ble det bestemt at den politiske tilhørigheten, dvs. grensen, skulle baseres på innbyggernes ønsker, intet mindre.

I 1920 ble det derfor avholdt folkeavstemning, og utfallet ble veiledende for grensetrekkingen. Dagens grense mellom de to landene ble trukket mellom de som helt klart ville tilhøre Danmark og de som helt klart ville være tyske. Avstemnings-resultatet var temmelig entydig, og grensen var temmelig grei å trekke.

Men på tysk side var det fortsatt et dansk mindretall, og tilsvarende tysk mindretall på dansk side. Så Wolf-familien, som kom fra Slesvig, kan utmerket godt ha vært del av det danske mindretallet. Det kan være derfor at far JJ Wolf arbeidet som kobberslager i Odense.

Friserne på sin side har i dag en egen provins i Nederland, men det er fortsatt frisere i Slesvig. Og igjen en kopling til mitt eget liv, for i 2005 jobbet jeg sammen med Friesland-provinsen for å få til et stort EU-prosjekt i Nordsjøområdet. Det fikk vi til, og fikk også med oss partnere i Skottland, Tyskland, Danmark og Sverige. Så jeg har vært i Friesland, der store områder er land bak diker som holder havet på utsiden. Litt spesielt å rusle rundt under havnivå med de framtidsutsiktene klimaforskerne varsler.

JJ Wolf var gift fire ganger, først med Anna (biskop Jens Nilssøns datter), deretter Maren Iversdatter (1579-1605), så Else Pedersdatter og til slutt Anne Pedersdatter. Else og Anne var ikke søstre, selv om navnet kan tyde på det.

Han fikk i alt 15 barn (ehh, ca 15 barn - man er ikke helt sikre på tallet). Med Maren fikk han 4, og deriblant Hans Jacobsen Wolf (1605-1659), som ble født i Odense og døde i Nakskov, hvor han jobbet som toldskriver.

Hans giftet seg først med Karen M. Mathiasdatter Friis (1606-1674; 7 barn) og deretter med Anna Katherina Wolffer (1 barn). Med førstnevnte fikk han Iver Hansen Wolf (1628-1690), som jo er Anne Marcelies far, som igjen var gift med Peder Jensen Hind (se over).

Vi brenner hekser

Kaleb, fars bror, var temmelig sikkert ikke klar over at Hind-navnet opprinnelig kom fra Danmark. Da ville han vel ha sagt det også, ikke bare forklart at familien var blitt et kasus ved navneskiftet fra Hansen til Hindar, en genitivsfamilie, -lærer som han tidvis var. Men de som måtte finne på å lese dette, vet det nå, for jeg sjekket det. Hind var ukjent i Gudbrandsdalen på den tiden, men kanskje ikke uvanlig i Odense.

Misjonæren Kaleb visste vel heller ikke at Hans Povellsen Egede (1686-1748), Grønlands apostel, snek seg inn som en av JP Hinds etterkommere. JP og Kirsten Nyrop fikk nemlig også to døtre, Anna (1657-1729) og Kirsten. Kirsten Jensdatter Hind (1656-1724) giftet seg med sorenskriver Povell Hanssen Egede (1648-1706).

Povell var prestesønn fra Danmark (selvsagt!) og hadde også flyttet til Trondenes-området. Etter det jeg kan skjønne fra opplysninger på nettstedet geni.com, tok han over stillingen som soreskriver på Senja etter JP Hind i 1679. Ikke urimelig, siden JP da var 69 år gammel. Det kan være grunnen til at Povell flyttet fra Vestre Egede på Sjælland (ikke Jylland, som det feilaktig står i slektstreet på geni).

En av Povells oppgaver var åpenbart å utrydde hekser og trollskap der oppe i det usiviliserte nord. Enkelte hadde tydeligvis egenskaper som gikk langt utenpå det vi er vant til i våre dager. Her handlet det ikke om akademiske evner og forutsetninger for høyere studier og professorater, heller ikke om fryktinngytende fysiske bravader.

Nei, vi snakker om indre krefter av så store dimensjoner at du, hvis du var heks, kunne påkalle storm og uvær akkurat idet fire prominente personer er på vei hjem fra et aller annet i åpen båt. Uværet kunne bli så voldsomt at båt, roere og passasjerer møtte den visse død der ute i det frådende saltvannet - på din befaling.

For sånn var det med Johanne Nilsdatter i Kvæfjord, et vaskekte heksetroll, ei uværsheks. Og derfor ble hun tatt inn til forhør, trolig torturert (basert på framstillingen i indexnorvegica.blogspot.no, som har hentet stoffet fra hekseekspert Rune Blix Hagen) helt til hun innrømmet dævelskapen og så dømt til å bli brent levende på bålet, se kopien av dødsdommen under her.

Bålet ble tent på Borkenes i 1695, den siste heksebrenningen i Norge. Sorenskriver Povell Hanssen Egede, mannen til Kirsten og svogeren til min 5*tippoldefar, utformet og underskrev dommen.

Så kan man jo lure på hvilken støtte slike dommer hadde i befolkningen og i familiene til disse embetsmennene. Sannsynligvis foregikk ikke heksebrenningen i det skjulte i en stille bakgård, men med brask og bram i allmuens påsyn. Det skulle statueres et eksempel - sånn kan det gå deg også! Folk kom sikkert for å se på, men samtidig var det til skrekk og advarsel. Frykt var og er maktens viktigste virkemiddel.

I Kvæfjord i 1695 har vi flere av våre på plass: Peder Jensen Hind med frue Anne Marcelie, og fru Kirstens søster Anna (1657-1729) og tre øvrige søsken. Hva tenkte de? Sannsynligvis stod de på sorenskriverens side i striden mot det onde.

Og hva må ungene til Povell og Kirsten ha fått med seg? Den kommende sognepresten Christian var ikke født ennå og Jens, den kommende kapellanen i Ibestad, var bare 3 år i 1695. Men Karen (mer om henne under) var 8, Hans (mer om ham under) var 9 og Kirsten (som giftet seg fire ganger) var 10 år. Peder Krog (nei, ikke biskopen i Trondheim) kunne ha vært 13, men vokste trolig ikke opp. Mye av dette i følge nettstedet geni.com.

Vi må anta at foreldrene hadde en liten utfordring, som det heter, med å forklare hvorfor det var nødvendig å brenne en landfast kvinne når fire allerede var omkommet på havet.

Mer om heksebrenning

Heksebrenning var ikke akkurat et særnorsk fenomen. Våre danske venner har antakelig tatt dette med seg hjemmefra, for heksebrenning var en utbredt avstraffelse for trolldom i hjemlandet, og det var mye debattert i Europa omkring 1600. Flere land vedtok egne trolldomslover med hjemmel i Bibelen på denne tida. Også Martin Luther var opptatt av dette og refererte til 2. Mosebok (22.18), der det står at «en trollkvinne skal ikke leve». I den seinere dansk-norske loven av 1683 og 1687 står det at de «... levendis kastes på ilden og opbrændis». Loven ble ikke opphevet før i 1842.

Man regner med at det ble utstedt 40.000 dødsdommer totalt i Europa. I Norge var folketallet ca. 400.000 og det ble henrettet noe under 300 personer, mens tallene er 570.000 og 1000 i Danmark. I England var det forholdsvis få; 300 av 5 millioner innbyggere.

Og dette smittet over på han vi allerede har vært innom, som måtte til Oslo for å få sin danske prinsesse Anna, the King of Scots, James VI (1567-1625). Før 1590 var trolldom riktignok kriminelt, men det var ingen som brydde seg med å følge opp denne med forfølgelse og avstraffelser. For James VI derimot, ble dette en besettelse etter å ha blitt inspirert på en sjekketur (Anna, ikke sant!!) til Danmark. James og prinsesse Anna av Danmark kom ut i et forrykende uvær, og James var overbevist om at dette været var satt opp av hekser for å ta livet av ham.

Inspirasjonen kom for øvrig etter samtaler med framtredende intellektuelle i Danmark, blant annet Tycho Brahe.

I begge land aksepterte man også The Christian witch theory, som gikk ut på at der det var en heks, der var det utvilsomt flere. Så forhørene av hekser hadde blant annet som formål å få fram hvilke andre kvinner som også var hekser i området. Diverse metoder ble brukt for å få «sannheten» på bordet.

I perioden 1603-1625 var det i følge en kilde 20 heksesaker per år i Skottland, og om lag halvparten av dem endte med henrettelse. En annen kilde hevder at av en million innbyggere i Skottland ble 1300 henrettet totalt, jfr. tallene over.

James VI syntes etter hvert at han hadde så god peiling på temaet trolldom og hekseri at han ga ut boka Daemonologie i 1597. Den gikk rett inn i den europeiske debatten omkring temaet på den tida.

Queen of Scots

Jeg synes vi her, siden James I+VI og hans danske frue Anna var såpass tett knyttet opp mot slektas representant JJ Wolf på denne tida, må vie det engelske kongehuset litt mer plass. Du trenger jo ikke lese dette selvsagt, men litt (mer) historie kan være av det gode.

James var sønn av Henry Stewart og Mary I av Skottland. Mary er ingen ringere enn Mary Stewart (1542-1587), Queen of Scots fra dag seks (faren døde da hun var seks dager). Hun regjerte Skottland i perioden 1542-1567, men ble sendt til Frankrike og giftet seg svært ung med Francois II av Frankrike. Han var også ung, men ble ikke særlig eldre, så hun dro hemmat.

Mary Stewart var katolikk, ble avsatt og fengslet i 1567, flyktet til sin kusine Elisabeth I av England, men ble fengslet der også. Elisabeth Tudor (1533-1603) var nemlig protestant og fryktet for sin egen posisjon. Frykten ble så stor etter hvert at Mary ble henrettet, tilsynelatende mot Elisabeth sin vilje, men hun klarte/ville heller ikke forhindre det. Og det var ingen hvilken som helst slags henrettelse, nesten for bestialsk til å bli gjengitt her - eh, for bestialsk.

Elisabeth var datter til Henrik VIII (1491-1547) og Anne Boleyn (Henriks ekteskap nr. 2 av seks). Hun tok over tronen etter sin halvsøster Mary, og regjerte England og Irland i perioden 1558-1603, men fikk ingen barn og ble kalt Virgin Queen.

Her er vi midt oppe i kampen mellom Tudor (søster Elisabeth) - og Stuart (halvsøster Mary, Bloody Mary) - husene. Og midt oppe i striden mellom katolikker (halvsøster) og protestanter (søster). Reformasjonen hadde gjort sitt inntog i Europa, men i England var forløpet litt spesielt. Det hadde seg nemlig slik at Henrik ville annullere sitt ekteskap med Cathrine of Aragon (ekteskap nr. 1 - ingen sønner, bare Bloody Mary; krise !!). Paven i Roma ville ikke akseptere det, og han brøt derfor med Paven. Henrik var imidlertid egentlig katolikk, skrev rett og slett også et kampskrift mot Martin Luther, så reformasjonen i England var politisk og ikke religiøst motivert i første runde.

Innen familien var det åpenbart religiøs splittelse. Halvbroren til Mary og Elisabeth, Edvard VI, sønn av Jane Seymour (ekteskap nr. 3), tok over etter sin fars død, men døde av tuberkulose bare 15 år gammel. Under Edvard kom det egentlige teologiske bruddet med den katolske tro. Halvsøsteren Mary derimot, som regjerte i perioden 1553-1558, var katolikk og forfulgte sine protestantiske fiender i en slik grad at hun altså ble kalt Bloody Mary. Noe under 300 av dem ble brent på bål, noe som var uvanlig og lite akseptert som henrettelsesmetode blant protestanter. De kalte det en papistisk praksis - papist avledet av pave. Mary giftet seg dessuten med Filip II av Spania, en temmelig omstridt allianse, ble deretter tilsynelatende gravid, men fødte ingen. Så da hun døde av kreft (kan ha vært årsaken til "svangerskapet"), tok halvsøster over.

Da Elisabeth I tok over i 1558, ble det etablert en protestantisk kirke i England og reformasjonen var i godt gjenge. Elisabeth er dessuten kjent for å ha nedkjempet den spanske armada i 1588, for spanjolen ante uråd etter henrettelsen av Marys Stuart året før, og angrep England. Som sagt fikk hun ingen barn, men hun hadde et nært og spesielt forhold til min favorittskuespiller Clive Owen (på TV, heh...), som ledet angrepet på armadaen. Selv om forholdene i England under Elisabeth sitt langvarige regime var forholdsvis stabile, var Elisabeth i konstant konflikt med Spania pga handel og tollbarrierer.

Så skottekongen James VI av Stuart-huset tok over et «ferdig reformert» England og Irland i 1603 fordi Elisabeth var barnløs. Elisabeth var den siste regent av Tudor-huset. Ferdig reformert er her satt i anførselstegn fordi det å svitsje fra å være katolikk til å måtte bli protestant var som om en svoren Derby County-tilhenger ble bedt om å ta på seg et Nottingham Forest - skjerf. Den som vet hva fotball betyr for engelskmenn, vet at denne svitsjen ikke ville være mulig. De to klubbene kjemper forøvrig også side om side (i Championship sept-2015, riktignok). Katolske prester fortsatte sin praksis i det skjulte rundt omkring på engelske gods og gårder, men ble holdt skjult i diverse avlukker når kongens menn kom for å slå kloa i dem. Gjorde de det, var ikke veien lang til galgen, så dette var med eget liv som innsats.

Og det var ikke slutt med det. Etter et mellomspill med Oliver Cromwell, ble Charles II (regj. 1660-1685), sønnen til den halshugde, satt på tronen. Han var protestant, men rakk å konvertere til katolisismen før sin død og skapte bruduljer ved å foreslå religiøs frihet for katolikker og protestantiske dissidenter i 1672. Parlamentet stoppet denne proklamasjonen og vedtok i stedet at alle som ville ha jobb i det offentlige måtte ta avstand fra kjernedoktrinen i den katolske tro. Dette og tilsvarende framstøt fra sønnen James II+VII (regj. 1685-1689) var forløperen til the Glorious Revolution i 1688, som la grunnlaget for William av Oranjen og hans kone Mary II (datter av den samme James II+VII). Datterens mann invaderte rett og slett England med sin nederlandske flåte (sterke til havs på den tida) og hær og erobret tronen, godt hjulpet av the Tories og en anti-katolsk holdning.

Ikke lett å henge med her. Det var en av grunnene til at jeg valgte å skrive det ned. For det danner ett av flere baktepper for det som skjedde i vårt land og med våre fjerne slektninger.

Og med James ble Danmark via frue Anna, datter til Fredrik II og søsteren til Christian IV, dratt direkte inn i det britiske kongehuset. Hun er stammor for alle etterfølgende Stuarter. Queen Anne, datteren til James II+VII, regjerte i perioden 1702-1714 og ble den siste Stuart på tronen før det tyske Hannover-huset overtok med George I.

Elisabeth II og hennes sønn, nå kong Charles, er for øvrig av Windsor-huset, men også av tysk avstamning. De er etterfølgere av viktoriatidens Queen Victoria, som regjerte i den lange perioden 1837-1901. Hennes sønn Edvard VII er far til vår Dronning Maud, prinsesse av Storbritannia og Irland. Og Maud var gift med sin fetter, vår konge under Krigen, Christian Fredrik ++, kjent som prins Carl av Danmark og Island, og kjent fra 1905 som Haakon VII. Haakon VII var sønn av Fredrik VIII av Danmark og prinsesse Lovisa av Sverige. Han ble konge i Norge før faren og den eldre broren Christian X ble kongen av Danmark (smakte godt, den!!), puhhh...

Brant heks - produserte apostel

Nå mer om heksebrenneren, svogeren til min 5*tippoldefar. Sammen med søsteren Kirsten til sistnevnte fikk han altså misjonæren og apostelen Hans Egede, Grønlands apostel, som er født i Trondenes. Litt spesielt for Hans dette, må vi tro!

Et annet av Iver Hansen Wolf sine barn, Hans Iversen Wolf (1664-1744) giftet seg for øvrig med Karen Povelsdatter Egede (1687-1752), som er søster til apostelen.

Hans Egede studerte blant annet hos sin onkel PJ Hind, og dro etter mye om og men til Grønland i 1721. Hans misjonsgjerning var å omvende mulige etterkommere av den norrøne bosettingen der. Disse kunne potensielt sett fortsatt være katolske, selv om reformasjonen startet 200 år tidligere og erkebiskopen ble jaget ut Trondheims-fjorden allerede i 1537. I øvrige deler av Europa var katolisisme for lengst erstattet med protestantisme i Martin Luthers ånd, jfr den lille utredningen om Englands måte å gjøre det på.

Denne reisen til Grønland framstår som misjonærens eget prosjekt, som han også slet med å få støtte for. Det var først da han fikk napp hos handelsstanden i Bergen og startet eget handelskammer at det lot seg gjøre.

-Pakk kjoler og hatter, vi stikker til Grønland!

Sa kanskje Hans til fruen, som i utgangspunktet var svært skeptisk til det hele.

Men det kan jo tenkes at Danmark-Norge på denne måten befestet sin innflytelse i Vesterhavet. Da nederlandske interesser gjorde seg gjeldende på Grønland, stilte kong Fredrik IV (1671-1730) opp med tilstrekkelig kraft til å holde dem unna, og koloniserte Grønland i 1728 ved blant annet å sende straffanger dit. Dette var en strategi som også er brukt andre steder. Jeg har vært på Nova Scotia, Canada, og engelskmennene brukte samme taktikk der for å befeste sin posisjon. Australia er vel også et slikt eksempel.

Hans Egede fant for øvrig ingen av arten katolikk, men siden han hadde dratt den lange veien, fant han noen andre han kunne omvende, nemlig urbefolkningen selv, inuittene. Den kristne sivilisasjonens inntog manifesterte seg også i at Egede grunnla det vi kaller Godthåb, eller Nuuk blant inuitter.

Om han var den første som hadde med seg sprit og sykdommer «i bytte» mot urbefolkningens hengivne underkastelse vites ikke. Men faktum er at inuittene har slitt med mer enn den krevende naturen både under Egedes tid på Grønland og i alle år etterpå. En pest som danskene tok med seg over havet til den grønne øya utryddet i 1733 hele 2-3000 av de 9000 inuittene som bodde på Grønland den gangen. Og omtrent alle inuitter under Hans Egedes «vinger» ble offer. Det ble også hans kone, som døde av utmattethet i kampen for de rammede.

Men omvendelsen var «vellykket». Omkring 1800 var alle inuitter døpt, og i 1814 ble Grønland dansk.

Hvorfor dansker til Trondenes?

De danske embetsmennenes inntog i Nord-Norge hadde både religiøse og politiske årsaker, en typisk sammenblanding også på den tida. For nå har vi identifisert flere dansker med fruer som flyttet fra Danmark til Trondenes/Kvæfjord omtrent på samme tid. Stort lenger nord var det muligens ikke noe poeng å etablere en yttergrense for kronens innflytelse. Samtidig var Trondenes, Kvæfjord og gården Vebostad på Kvæøya det viktigste maktsenteret nord for Trondheim. Det hadde det allerede vært i mange år, trolig allerede fra vikingtida.

Statens makt og eiendomsbesittelser økte sterkt etter reformasjonen, og vi er på denne tida midt oppe i en rekke stridigheter knyttet til geografi. I nord hadde svenskene sterke interesser, og grensen til Norge var et tema - kommer tilbake til saken. I tillegg var nomadiske, halvnomadiske og etter hvert fastboende lapper klare avvikere fra den danske normen når det kom til det åndelige (og sikkert et par ting til).

Dette kan ha gitt grunnlag for å befeste posisjonen i utkanten av riket. Danskekongen, som året før Jens Pedersen Hind dro var Christian IV, og de neste 22 årene var hans sønn Frederik III (1609-1699), ville rett og slett stramme opp befolkningen i Danmark-Norges utkant. Vi har allerede vært innom trolldoms-prosessene.

Tilbake til Trondenes, som ligger rett utenfor dagens Harstad by. Harstad by var ikke påtenkt på den tida de danske embets-mennene med fruer kom opp hit. Skytestillingene ytterst på denne landtunga, som peker nordøstover mot Senja, var heller ikke påtenkt rundt 1700. Kystfortet ble bygd under Krigen. I 1943 ble det satt opp fire 40,6 cm kanoner, også kjent som Adolf-kanoner. De skulle være en del av Atlanterhavsvollen, et festningsverk langs kysten fra Spania til Sovjetunionen. Kanonene på Kråkenesåsen ble aldri tatt i bruk.

Men vi skal til Trondenes kirke, en gammel gotisk/romansk steinkirke, som man mener ble fullført i 1440. Dette er landets nordligste middelalderkirke. Før dette skal det ha stått flere steinkirker her fra helt tilbake til vikingtiden, så dette er et historisk sted. Etter sigende var dette den rikest utsmykkede kirken nord for Nidarosdomen, og har i følge Riksantikvaren det høyeste bevarte kirkeskipet i landet etter Nidarosdomen. Jeg sakset bildet under fra Universitetet i Tromsø.

Trondenes var et sentralt sted på denne tiden, strategisk plassert i overgangen til den utemmede og geografisk uoversiktlige landsdelen der oppe i nord. Her var det viktig å skaffe kontroll, både politisk, åndelig og geografisk. Så flyttingen av danske embetsmenn og misjonsfolk opp hit på 1600-tallet var ikke tilfeldig. Det var de som hadde utdanning, og det var typisk å hente embetsfolk fra Danmark når viktige posisjoner skulle besettes i Norge.

Lappe-misjonæren med biskopnavnet

PJ Hinds og Anne MC Wolf sin sønn Peder Krog Pedersen Hind (1708-1775) ble født på Rå i Kvæfjord. Kirken i Kvæfjord ligger på Rå, og foreldrene bodde her i 1708, siden faren PJ Hind var prest der.

PKP Hind, min 4*tippoldefar og Louises tipp-tippoldefar, var altså fullblods dansk.

Jeg lurte selvsagt (vel, kanskje ikke selvsagt for alle, men..) på hvorfor i all verden Krog-navnet hadde sneket seg inn her. Det har tilsynelatende ingen tilknytning til verken slekt eller sted. Man tror imidlertid at dette navnet er et oppkallingsnavn etter datidens biskop i Trondheim, Peder Krog (1654-1731). Han var biskop i en svært lang periode, helt fra 1689 og fram til sin død, dvs. også under svenskenes beleiring av Trondheim i 1718, se seinere.

Vi har også Peder Krog Povelsen Egede, sønnen til Kirsten Jensdatter Hind, som var søsteren til Peder Jensen Hind, dvs. et annet barnebarn av JP Hind og Kirsten Nyrop. Det rare er at dette mulige oppkallingsnavnet må ha blitt gitt til Egede-gutten sju år før Peder Krog ble biskop. Hvis han da ikke har fått det/tatt det i ettertid, noe som virker mer sannsynlig hvis han vokste opp, noe jeg ikke har funnet en bekreftelse på. Jeg skal dra dere gjennom et annet slikt eksempel seinere, som dukket opp på Hemnes kirkegård sommeren 2015.

Men, iallafall, min fjerne slektning 4*tippoldefar PKP Hind ble antakelig oppkalt etter biskopen, og det er jo interessant på flere måter.

Biskopen var født i Århus i 1654, men av norsk rot, som det står i Wikipedia. Han var nemlig sønn av sogneprest Niels Christensen Krog i Østfold. Han var sju år eldre enn PJ Hind og seks år yngre enn Povel Hansen Egede, Kirstens mann, så disse var mer eller mindre jevnaldrende. Om det har vært kontakt med biskopen eller med biskopen før han ble biskop er sannsynlig, men jeg har ikke sjekket.

På dette stadiet i slektshistorien (her også, ville du kanskje mene) bør du ta noen kjappe karbohydrater, for PKP er ikke lett å følge.

PKP Hind var prest og misjonær, men ikke slik vi tenker på en misjonær. Misjonsmarken var rett utenfor kirkedøra, og målet med misjoneringen var lappene. Lappene var en sammensatt gruppe, som vi i dag, ganske unyansert, kaller samer. Vi er nemlig i starten på den store fornorskningsprosessen, som skulle tvinge den samiske befolkningen inn i den dansk-norske og etter hvert helnorske folden.

PKP var med helt i starten, riktignok etter at samenes apostel Thomas von Westen (1682-1727) hadde satt det hele i gang, men samtidig med Thomas sin nære medarbeider Jens Kildal (1683-1767). Thomas kan du se på statue (byste på sokkel, se bildet) utenfor Mo kirke. Omkring 1730, da PKP var 22 år, forfattet Jens opuset «Afguderiets Dempelse og den sande Lærdoms Fremgang», som blant annet omhandler samisk religion og kultur.

PKP Hind giftet seg 24 år gammel med Maren Jørgensdatter Brose (1716-1794) fra Kinsarvik, dvs. i 1737. Da var Maren 21 år. De giftet seg i Hemnes i Rana, der PKP ble sogneprest i 1756, dvs. nesten 20 år seinere. Og da nærmer vi oss Louise, som leseren kan skjønne, siden Hemnes ligger i Rana, samme kommune som Flostrand.

I 1743, da PKP var 30 år, ble han imidlertid misjonær i Senja og Vesterålen og residerende kapellan i Tranøy. Han hadde begge stillinger fram til flyttingen sørover i 1756. Tranøy er ei lita øy, bare et par kilometer lang, litt inneklemt i en fjordarm (Tranøybotn) helt i sørenden av Senja, som igjen ligger nordøst for Trondenes (og dagens Harstad). Bare så vidt det er plass til et gårdsbruk og en kirke på Tranøy. Gården ble ferdigstilt som prestegård omtrent på den tida PKP ankom, og leilendingen Jacob Winther ble tilbudt et alternativt sted i Sørreisa. Det var han imidlertid ikke særlig interessert i, klagde til Kongen og fikk medhold. PKP og menigheten mente situasjonen av ulike grunner var så uholdbar at dette kunne ende med at kapellanen ikke aksepterte å bo på Tranøy. Så de sendte også et klagebrev til Kongen (i 1745) og fikk også medhold (året etter). Det hele endte med at leilendingen ble kastet ut en gang for alle og at PKP fikk prestegården for seg selv. Det er Hans Kr. Eriksen som skriver om dette i artkkelen "Det gamle Tranøy" i tidsskriftet Ottar i 1972.

Nåværende Tranøy kirke ble bygd ferdig omkring 1775, som er det året PKP døde der nede i Hemnes. Men etter hva jeg har lest tok han i mot lapper til nadverd. Så det må ha vært i gamlekirka, en liten forfallen korskirke av tre med never og torv på taket. Den nye kirka ble forøvrig satt opp på et litt tørrere område pga fuktproblemene i gamlekirka. PKP var residerende kapellan også i Astafjords pastorat (Ibestad), som i dag består av de to jevnstore øyene Rolla og Andørja. Dagens Ibestad kirke ble bygd i 1881, men først rev de den gamle middelalderkirken, som var blitt for liten. Den gamle stod på samme sted og var, etter det Eriksen skriver, en offentlig markør mot innfjorden og lappene.

PKP ble etter hvert dratt inn i grensespørsmål der oppe i Senjens fogderi. På denne tida var det nemlig fortsatt tvil om hvor grensa mellom Norge og Sverige gikk, og dette var danskekongen opptatt av. Danskekongen var nå Christian VI, oldebarnet til Christian IV. Han regjerte i perioden 1730-1746. Det var derfor en prosess oppe i nord for å fastsette grenselinja. Og dette ble PKP dypt involvert i, både fordi hans kontakt med lappene kom til nytte, og fordi han var ytterst skrivefør og en kirkens (og dermed kongens betrodde) mann.

Monogrammet til PKP Hind fra 1744, mens han var på Tranøy. Det er hentet fra Per-Normann Hinds oversikt over mellom 500 og 600 etterkommere av dansken i Rana-området, som P-N var så vennlig å sende over i mars 2015.

Jeg fant et dokument fra 16. august 1743, som var laget og underskrevet av Peder Krog Hind, se for øvrig også bildet av monogrammet fra året etter. Det skulle vise seg å være en av Major Peter Schnitlers grenseeksaminasjonsprotokoller, som ble tatt opp i årene 1742-1745.

Schnitler (1690-1751) hadde høsten 1718 deltatt i forsvaret av Trondheim mot general Armfeldts arme. Den store nordiske krigen (1700-1721), med Danmark/Norge + allierte mot Sverige, raste jo på denne tiden. Armfeldt trakk seg, som kanskje kjent, tilbake over fjellene med enorme tap etter en rekke problemer. Nyheten om at Karl XII var død i kamper ved Fredriksten festning i Halden hjalp på ingen måte på moralen.

Schnitler, også kalt grensemajoren, fikk oppdraget fra grensekommisjonen i 1742, og hadde ansvar for å klarlegge grenseforhold fra Røros og nordover. Han foretok tre reiser i sakens anledning. Den tredje var lengst og mest langvarig. Den omfattet Salten, Senja og Troms, samt hele Finnmark, og varte fra 4. mai 1743 til 29. november 1745.

Riksarkivet har publisert disse protokollene. Forsiden og PKP's siste anførsel fra protokollen for Senjen og Tromsøens fogderier i Nordland amt (for å holde oss til datidens benevnelser) er vist her:

Her må jeg kanskje hjelpe leseren med ordet obiigérede, som kanskje skal være eller kommer av obligérede, av engelsk obliged, dvs. deres hengivne eller noe i den retningen.

Mellom disse to utsnittene er det 15 sider med dokumentasjon, basert på vitneavhør av det vi ville kalle samer, men som på den tiden, iallfall med danskenes ordbruk, var svenske øst-lapper og norske bøyde-lapper. Vi fortsetter her med danskeformen, siden det gir mer nyanser til hvor de oppholdt seg og hva de drev med. Svenske østlapper kom over grensen til Norge og ned mot fjordene i deler av året. Norske bøyde-lapper er lapper som var tilknyttet reindrift på svensk side, men som ble skallet av fra denne næringen på grunn av uår og annet og derfor drev vestover til de indre fjordområdene på norsk side. Her ble de fast bosatt (bygdelapper, husmenn), og levde mer som den sjøsamiske og norske befolkningen.

Det er en strid om betegnelser og slektskap, som jeg ikke skal gi meg inn på. Saken er vel at dette var folk som hadde sitt opphav i retning østover og som levde nærmere naturen, både åndelig og materielt, enn det som den vanlige bonde-befolkningen gjorde. De hadde også stor kompetanse på geografiske forhold utenfor de mest oppgåtte stier, selvsagt basert på deres helt eller delvis nomadisk tilværelse i grenselandet. Det står en god del om dette i NOU 2007: 14 om samisk naturbruk og rettssituasjon fra Hedmark til Troms.

PKP var til stede på vitneavhørene av lappene og var kanskje også med på å gjennomføre dem fordi han kunne kommunisere med lappene. Som utsnittet av protokollene viser, var det han som refererte fra avhørene i Gratangsbotten i nåværende Gratangen kommune.

Den geografiske redegjørelsen, eller avgrensningen om man vil, omfatter blant annet fogderiet Senja. Det var avgrenset i sør av Salten fogderi, i vest av Vesterhavet, i nord av Tromsøen fogderi og i øst av «Sverrigs Torne Lapmark». Her omtales også nåværende Hinnøya med navnet Hind-øe. Kunne det være at Hinnøya var oppkalt etter det danske Hind-folket? Nei, det kunne det ikke, ifølge stedsnavnsordboka.

Det er jo ellers interessant at for hele Nordlands amt (Senjens og Tromsø fogderier) steg folketallet fra 7881 i 1701 til 19600 i 1801. Mye av økningen skyldes økning i den samiske befolkningen.

PKP hadde oversikt over lapp-finner, det som ble omtalt som norske bofaste finner, bygdelapper og svenske østlapper. Som vedlegg i protokollen er det en oversikt over alle personer som hører inn under disse kategoriene og hvor de hører til. Mange av dem har fått et tillegg til navnet av typen reinfinne, jordfinne, buskapsfinne. Endelig er det en oversikt over de fjellene man mener grensen går over, som jo egentlig var prosjektets mål.

Grenseavtale ble inngått med Sverige i 1751, dvs. mens PKP fortsatt var på Tranøy. Et tema i forarbeidet til denne avtalen var om prestene skulle ha rett til å følge samene på deres vandringer. Et nærliggende tema var om disse prestene skulle beherske det samiske språket, slik at samene kunne få sjelesorg på sitt eget språk. I 1752 ble Knut Leem utnevnt til leder av det nyopprettede sameseminaret i Trondheim, som ble støttet økonomisk av Fredrik V. Seminaret skulle utdanne prester for samene, men det ble også arbeidet med et stort verk om samene. "Beskrivelse over Finnmarkens Lapper" var i stor grad basert på Leems studier i Porsangerområdet og kom i 1767. Boken ble trykt på tysk og latin, og er den første inngående beskrivelsen av samiske forhold.

For meg dukket navnet Knut Leem første gang opp på et nytt folkemøte i Alta (februar 2016). Jeg har allerede nevnt det i 1975 forut for reguleringen av Alta-Kautokeinovassdraget. Det var sametingspresident Aili Keskitalo som på denne måten knyttet det tradisjonelle sjøfisket etter laks tilbake til Knut Leems beskrivelse av denne samiske næringsvirksomheten allerede i 1767. Forvaltning av laks var temaet for folkemøtet, og Aili var redd for at sjøfisket skulle bli stanset i iveren etter å styrke laksebestandene. Siden jeg er med i "Vitenskapelig råd for lakseforvaltning", deltok jeg på en stor laksekonferanse og dette folkemøtet for å sette meg bedre inn i lakseforvaltningen i vår nordligste landsdel. Kvelden før konferansen ble vår siste rapport publisert, og vi (egentlig fetter Kjetil og kolleger) hadde konstatert innblanding av gener fra oppdrettslaks i to tredeler av ca. 100 undersøkte laksebestander. En av disse bestandene var Altalaksen. Lite ante Knut Leem om at Alta skulle bli en av landets største oppdrettskommuner, han ante i det hele tatt lite om at storstilt oppdrett skulle bli en næringsvei. Men sånn er det blitt, og konfliktene som er oppstått ble behørig belyst i Alta.

Klemet og Anna

Her må vi inn med en kulturell opplevelse fra sommeren 2015. LB og jeg hadde med oss billetter til Klemetspelet, da vi dro for å besøke slekt i Mo og Hemnes den sommeren.

Klemet Persson (1833-1915) og Anna Maria Månsdotter (1838-1923) var svenske lapper som opprinnelig arbeidet som reingjetere for Klemets far i fjellområdet øst for Okstindan. De bodde også mange år under en steinheller innerst i Leirskardalen ved Korgen, og levde i overgangen mellom det nomadiske livet i fjellene og det fastboende bondelivet i dalen.

Men som Klemet uttrykte det; "när jag är i dalen och ser uppöver mot fjällen, så längtar jag alltid upp - när jag är uppe på fjället, så längtar jag aldrig ner".

Livene til disse to, godt beskrevet på klemetspelet.no, er på den ene siden temmelig spesielle, men viser også litt av både samarbeidet og konfliktene mellom svenske lapper (sør-samer) og fastboende bønder.

Det var slike situasjoner PKP var midt oppe i der oppe i Senja-land, og også måtte stifte bekjentskap med i Hemnes.

Dette må også ha vært tett på oldemor Pernille (1783-1836), Louises mor, som vokste opp på Tømmermoen rett sør for Korgen. Drar du videre innover langs det som er igjen av Røssåga etter kraftutbyggingen, kommer du til det nedlagte gruveområdet Bleikvassli og Røssvatnet. Den gamle samebygda Hattfjelldal ligger rett sør for denne innsjøen, som er Norges nest største (etter oppdemningen).

Så her har storsamfunnet spist seg innpå de opprinnelige sør-samiske reindriftsområdene med landbruk, gruvedrift og kraftutbygging, ikke ulikt det som har preget utviklingen i Finnmark.

Hvorfor fetter'n Cathrina Maria?

Karsten Alnæs skriver i sitt store verk Historien om Norge at det var betydelig inngifte, om man kan kalle det det, mellom danske embetsfolk som kom til Norge. Inngifte kan jo være at danskene giftet seg med hverandre, men også at det var inngifte slik vi vanligvis tenker på. Ett eksempel på det fant jeg, da jeg skulle sjekke søster'n til PKP Hind. Cathrina Maria Pedersdatter Hind (1695-1772) giftet seg nemlig med sønnen til tante Kirsten, Peders søster. Og siden Kirsten fikk denne sønnen sammen med heksebrenner og sorenskriver Povell Hansen Egede, snakker vi her om Jens Povellsen Egede (1692-1724). Han var kapellan i Ibestad, og er, som den sylskarpe leseren allerede har skjønt, bror til Grønlands apostel. Og som tidligere anført, arbeidet/studerte han hos sin frues far, min 5*tippoldefar.

Det er mulig at tilgangen på gode gifteemner var begrenset, for det å gifte seg med fetter'n var ikke nødvendigvis et opplagt valg, og heller ikke så enkelt rent formelt. Det måtte søkes om tillatelse. Men det er visstnok ikke mulig å finne en dokumentasjon på at en slik tillatelse forelå. Man vet imidlertid at Cathrina flyttet fra Trondenes til Dyrøy rett innenfor Senja og at hun og Jens ble begravet der.

Jens ble ikke gamle karen, bare 32 år, så hva gjør Cathrina da? Flere dansker? Nei, for etter fem år giftet hun seg med en 14 år yngre 20-åring som etterhvert overtok en av de store gårdene, Holmgården, på Dyrøy. Et fornuftsekteskap likevel, kanskje? Daniel Olsen Heitmann og Cathrina fikk fire barn i perioden 1730-1737, så da endte Cathrina opp med sju, siden hun allerede hadde fått tre med JP Egede i perioden 1720-1724.

Et temmelig spesielt poeng her er at jeg fikk en e-post fra Guro Hind i oktober 2015. Guro er direkte etterkommer av Cathrinas yngste datter Else Marie. Hun hadde lest det opuset du nå kikker på, og syntes det var veldig artig lesning, som hun skrev. I alle leddene fra Cathrina til Guro, ser det ut som om denne slektsgreina (iallfall den direkte linja) har holdt seg på Dyrøy, så det må jo være en spesielt fin øy, kan jeg tenke meg.

Jeg ble litt nysgjerring på Jens også, broren til PKP og Cathrina, for hvilken strategi valgte han: dansk eller norsk? Vel, strategi kan det kanskje ikke kalles når du får barn med ei jente på 15 år. Men vi vet jo ikke, kanskje det var det som skulle til? Gidsken Kirstine Søeblad (1714-1783) het hun, var datter til tante Kirsten (gift fire ganger) og dermed barnebarnet til Kirsten og heksebrenner Povell Hansen Egede. Pappa Søeblad har jeg ikke funnet opplysninger om, men var han dansk, var Gidsken heldansk som sin mor. Jens Pedersen Hind (1703-1733) giftet seg altså med tantes datter og fikk deretter jobben som sogneprest på Værøy og Røst. Her ute kan været være litt mer enn rufsete, noe Jens ble utsatt for. Han kullseilte på veien ut dit og druknet i en alder av 30 år.

Drukningsdøden var ikke uvanlig blant fiskerfolket langs kysten på denne tida, men familien ble hardt rammet. Jens og Gidskens eneste sønn, Peter Lorentz Hind (1729-1794) giftet seg nemlig med Louise og fikk tre guttebarn. Alle er trolig født i Nuuk, dvs. Godthåb, på Grønland. Av de to tvillingene som ble født i 1775, døde den ene etter 10 uker, mens den andre er beskrevet som den beste selfanger i Nuuk. Selfanger Niels Peter Hind (1775-1812) led imidlertid samme skjebne som sin farfar. Han omkom i kajak 37 år gammel.

Brose og Bruce, samme ulla?

Så det tok et par ledd før det kom norsk blod inn i danskeslektene. Så også da PKP Hind giftet seg med frøken Brose fra Kinsarvik. Eller var Brose-navnet skotsk? Jeg måtte sjekke etter å ha lest om slaget ved Kringen i 1612.

Vi starter med den betrodde James Spens ved hoffet til James I av England (ja, han som først var James VI av Skottland, og som interesserte seg i overkant mye for hekser). Det var Spens som godkjente rekrutteringen av den rølpete leiesoldatgjengen fra Skottland som forsøkte å komme gjennom ved Kringen i Gudbrandsdalen i 1612.

Denne gjengen skulle over til svenskekongen via Romsdalen og Gudbrandsdalen og delta på svensk side i Kalmarkrigen (1611-1613) mot Danmark-Norge og Christian IV. Ganske paradoksalt, særlig fordi James I+VI hadde nedlagt forbud mot å fikse leiesoldater til svensken hvis de skulle brukes mot oss og hans svoger Christian IV. Men de kom seg avgårde via Orknøyene og landet i Romsdalsfjorden.

Ikke rart den norske, på den tiden (takket være Christian IVs forordning) væpnede bondemilitsen, syntes det var en dårlig ide å slippe dem gjennom ved Kringen sør for Otta.

Vel, saken her var egentlig at en av de overlevende skottene var kaptein Henry Bruce, og jeg tenkte at det kanskje kunne være en kopling mellom det skotske Bruce og det litt odde norske navnet Brose. Det hjalp imidlertid ikke å forfølge Kinsarvik-dama bakover i hennes slekt. Hennes Brose-pappa ble omtalt som av slekten Colding-Brose i gravferdstalen for ham i 1732, men lenger kom jeg ikke.

Brose-pappaen var for øvrig ingen hvem som helst der borte i Sogn. Han var vel ikke det en kan kalle en from kristen, men magister var han og skaffet seg masse gods og gull. Så mye faktisk at da Fredrik IV i 1724 fulgte rådet fra biskop Deichman om å selge kirker og annet statlig gods for å skaffe penger til krigsmaskinen, fikk Jørgen Jenssen Brose (1660-1732) kjøpt tre kirker; Ullensvang, Kinsarvik og Odda. To år seinere solgte den samme kongen også Reinsvatn i Fåberg østfjell, men mer om det seinere.

Tilbake til Brose; det hjalp atskillig mer da jeg leste om House of Bruce på familyofbruce.org. og ikke minst om Orknøy-jarlen Ragnvald II Brusasson på geni.com. Ragnvald var i Olav den Helliges hær og fikk tre sønner med sin russiske prinsesse Arlogia. Sønnen Robert de Brusee (1036-1080) ble født i Bruis (Brix) slott i Normandi og døde i Carrick, Argyllshire i Skottland, og kan anses som stamfar til House of Bruce.

Det hjalp også å lese mer om ættelinjen til kaptein George Sinclair (Skottetoget og Kringen-slaget i 1612). I følge oberst Henrik Angell går det en genetisk linje fra Gange-Rolv, sønn av Ragnvald Mørejarl, via Viljam de St. Clair (St. Clair sur Epte i Normandi) til Orknøyjarlene og til St. Clairerne (Sinclairerne).

Interessant er det også å lese informasjonen som henger i Sinclair-kroa i Kvam: «I stridighetene i Skottland før 1314 støttet Sir Henry de Sancto Claro (Sinclair) den skotske lederen Robert de Bruce, som også hadde norsk opphav - mannsnavnet Bruse». Navnet er kjent fra Orknøyenes saga og fra Katanes (Caithness) lengst nord på det skotske fastlandet. En sønn til Sigurd jarl den digre het Bruse. En annen sønn var Torfinn, jarl over Katanes og Suderland lenger sør.

Her må det også nevnes at jeg hadde kontakt med Rune Blix Hagen om heksebrennerier, som vi jo var midt oppe i på 1600-tallet. Rune har forsket og skrevet masse om temaet og skrev til meg at han hadde stusset på navnet til en av de kjente kvinnene som ble brent, nemlig Ingeborg Jørgensdatter Bruse. Hun var tjenestejente i Ofoten, men flyttet til Varangerhalvøya i Finnmark og ble brent som heks etter en omfattende prosess i 1634. Da jeg tok opp spørsmålet om Bruce/Brose, lurte han på om dette navnet egentlig var Brose, og det kan godt tenkes fordi skrivemåten for dette navnet kunne være litt av hvert; Brose, Bruse, Broce, og sikkert også Bruce. Akkurat som Sinclair ble skrevet på en rekke forskjellige måter (St. Clair, de Santa Claro, Sinclair, Zinkler, Sinclar, Sinklar), avhengig av språk.

Orknøyene, som står sentralt her, ble for øvrig pantsatt til skottekongen James III av Christian I (1426-1481) av Danmark-Norge i 1469 for 50.000 rhinske gylden, da Christians datter Margaret ble forlovet med skottekongen. Danskekongen var pengelens, derav panten. Så øyene var medgift den gangen, men panten kunne ikke innfris pga motstand hos skottekongens etterfølgere, til tross for flere forsøk fra dansk side.

Maria Stuart ga i 1564 alle kongelige rettigheter over Orknøyene og Shetland til Robert Steward (Stuart), en av kong James Hepburns (mange) uekte sønner. Maria Stuart var mor til James I+VI, som giftet seg med danske-Anna, men hadde åpenbart ingen tanker om å la danskene innfri panten.

Hvis du har sett feil eller unøyaktigheter, så ta kontakt, gjerne med korrekte opplysninger!