BOK II

Hindslekta - fra danske embetsfolk og heksebrenning, via fiskerbønder ved Sjonafjorden og bakeriet på Fåberg til finstemt samspill.

Vi flytter til Hemnes i Rana

Kanskje det ble for smått der oppe på Tranøya, selv med søster Cathrina på Dyrøy. Kanskje det var nye utfordringer i forholdet til lappene der i sør, eller kanskje PKP Hind rett og slett takket ja til et fristende tilbud. For han flyttet etter hvert tilbake til der bryllupet sto, og ble sogneprest i Hemnes sogn i 1756, 43 år gammel. Hvis det er noe usikkerhet knyttet til gifteåret, er iallfall dette siste året riktig. For ansettelsesåret er gjengitt i Hemnes bygdebok, kirkeboka og oversikten over biskoper og prester etter reformasjonen.

Så vi nærmer oss Flostrand, altså, se bildet. For her i nåværende Rana kommune skulle etterslekta, iallfall de i vår direkte linje, være bosatt de neste generasjonene.

PKP Hind fikk ikke mindre enn ti barn med sin frue fra Kinsarvik. Deres sønn Petter Jørgen Pedersen Hind (1745-1819), min 3*tippoldefar, ble født på Tranøy prestegård der oppe i nord, men han ble med sørover 11 år gammel. Lite ante han om livet som lensmann, som startet drøye 30 år seinere.

Flostrand oppe til venstre og Hemneshalvøya i midten nederst i bildet. Sjonstien ligger på andre siden av fjorden for Flostrand, rett vest for Myklebostad. Mo i Rana og E6 er i øst, mens Korgen ligger utenfor bildet i sør.

Lensmann og jekteier

Petter Jørgen Pedersen Hind er oppført i oversikten Østby- og Vassvik-slekt med Geitvika som bosted i 1770, og fikk tinglyst et bykslingsbrev på stedet samme år. PJP bodde her fra han var 25 år og i minst 49 år, siden han også bodde her ved sin død. Jeg stakk bortom sommeren 2015, men det meste av det gamle var nok erstattet med nytt.

PJP var bonde i Geitvika, og han var lensmann i Hemnes i 32 år fra 1787. Han giftet seg i 1768 med Karen Sofia Mortensdatter Sævelon (1746-1830). Og det var på høy tid, for deres første barn Maren ble født samme år. Deretter kom det 12 til fram til 1786, men tre av dem døde innen ett år. Så 13 barnefødsler på 18 år er neimen ikke verst. Flere av barna bar med seg mors navn Brose.

I mellomtida rakk mannen i 1771 å kjøpe et jektbruk sammen med Jens Jacobsøn, så "kjøpe ut" Jens og deretter registrere at sin kjære jekt havarerte ved kai i Helligvær utenfor Bodø under vinterfisket i 1781. Jens Jacobsøn var jektskipper og like uheldig som jekten, og druknet i Skarpsundet i 1773. Dette siste i følge caolsson.wiki.zoho.com (Carl-Anders Olsson). Så PJP kjøpte trolig ut arvingene til skipper Jens og eide og drev båten i perioden 1774-1781. Jekten lå i Juvika rett vest for Geitvika.

Så hva er en jekt? Jo, det var datidens frakteskute, se under, som i og for seg kunne brukes til mye. Men de ble i hovedsak brukt til å frakte tørrfisk fra fiskeriene i nord til Bergen. Kongen forbød hanseatene å drive handel nord for Bergen, så folkene i nord organiserte sin egen frakt sørover av det de produserte og brakte nødvendige varer tilbake til landsdelen. Men jekten ble også brukt som støtte for lofotfisket ved at den kunne frakte med seg diverse utstyr, klær, proviant og annet. Og det var trolig det som brakte PJP sin jekt til Helligvær vinteren 1781. På denne tiden var det ingen som kjøpte opp fisk i Lofoten, så hver båt hadde sitt eget hjellbruk for tørking av fisk. Fisken ble derfor hentet med jekten i løpet av sommeren og brakt sørover for salg.

Som bildet (Bergen sjøfartsmuseum) viser, var en jekt en forholdsvis stor farkost, gjerne med et mannskap på 8-10 og med både skipper og styrmann. Båten hadde ikke flatt gulv, og den hadde løse vegger. På den måten kunne store mengder tørrfisk fraktes sørover, slik bildet viser. Skipperen var ofte båtens eier, mens mannskapet kunne være organisert av et bygdelag. Eieren kunne også være en øvrighetsperson eller kirkens mann, noe som forklarer hvorfor lensmann PJP, sønn av sognepresten, var eier. Han må ha vært godt bemidlet, min 3*tippoldefar. Siden han var både lensmann, gårdbruker og jekteier, var han neppe med på frakten selv. Men kompanjongen var jektskipper, så lenge det varte. Da båten gikk ned, stevnet vår mann jektstyrmannen på høsttinget i 1781 (stadig ifølge caolsson), men hva som kom ut av det vites ikke.

PJPs nærmest permanent fødende frue var fra Myklebostad innerst i Sjonafjorden. Dette er rett ved Sjonstien og tvers over fjorden for Flostrand. Faren hennes kom fra Vefsna, og skal visstnok ha hett Sævolen, men dette navnet og eventuell endring til Sævelon er et mysterium. Et av deres barnebarn har tatt med seg navnet Sevlon, så her er det (også, kan man vel si) mange varianter, men som jeg ikke fant grunn til å gå videre med.

Geitvika ligger vestvendt nord på Hemneshalvøya, bare 3-4 kilometer nord for Prestenget, der moren bodde fra hun ble presteenke i 1775 og fram til sin død i 1794. Prestenget var nemlig stedet for presteenker, og det var flere enker som bodde her og hadde gårdsfolk til å drive gården for seg. Gården ligger fint til i sørhellinga ned mot Sundsvika litt sør for tettstedet Hemnes.

Etter et spesielt drap begått på Utskarpen, der en kvinne drepte en annen kvinne, etter sigende pga et sjal, ble den skyldige i en periode visstnok plassert på lensmannsgården. Det manglet kanskje egnede lokaler på den tida, men det må likevel ha vært litt spesielt for lensmannens familie. Jeg fikk denne opplysningen av museet på Nesna, en sak de hadde arbeidet med i forbindelse med grunnlovsjubileet. Så det kan ha vært omkring 1814, dette.

I boet etter PJP Hind er oppført blant annet en seksring og et lofotbruk (torskegarn). Seksringen var datidens super-speed, for med tre par årer og disse båtenens smekre form kunne den gjøre stor fart. Det kom til nytte ved fødsler blant annet og brakte jordmoren raskt fram. Et munnhell der oppe i nord var følgende: "Vårherre er sterk, men tre mann i en seksring er og nokka". Seksringen ble brukt til hjemmefiske, så lofotbruket er litt vanskeligere å forklare. Seksringen egnet seg ikke så godt for Lofotfisket.

Hvorfor Brose Hind, Jens?

Mens vi er på Hemnes, må jeg inn med en litt spesiell sak. Jeg var nemlig også ved Hemnes kirke sommeren 2015 - på jakt etter mine helt eller halvt danske forfedre.

Jakten blant eldre gravstøtter og monumenter var nesten fånyttes, men jeg regnet med å ha skutt blink da det inne i et villniss dukket opp et jernkors med innskripsjonen: «Her hviler støvet af Gaardbruker Jens Brose Hind Olsen Dilkestad .... Fred med dit støv!». Men det var ikke akkurat det navnet jeg forventet, så hvor kom Jens (1830-1881) inn i bildet, og faren Ole og gården Dilkestad for den saks skyld? Brose og Hind måtte jo komme fra PKP Hind og hans fru Brose fra Kinsarvik.

Saken var såpass komplisert at det var like før jeg måtte gi opp å kople ham til min slektslinje. Men rett før leggetid på Meyergården hotell i Mo kom løsningen, så fram igjen med karbohydratene (hvis det er noe igjen etter DEL I)!

PKP Hinds datter Kersten Pedersdatter Hind (1738-1788) giftet seg med Erik Anderssøn etter at familien kom til Hemnes, og de fikk datteren Karen Kristine Eriksdatter (1782-1826). Hun giftet seg med Lars Petter Jørgensen og sammen fikk de Jørgen Johan Larsen (1818-1852). Jørgen giftet seg med den langt eldre Dorthea Nilsdatter (1801-1874), som tidligere var gift med sin jevnaldrende Ole Andreas Johannessen (1800-1849). De bodde på Dilkestad, som er rett sør for Utskarpen. Så da Dorthea ble enke i 1849 giftet hun seg med vår mann Jørgen, som altså døde kort tid etter (1852). De bodde begge på Dilkestad, der sønnen Jens fra Dortheas første ekteskap fortsatt bodde, alt ifølge geni.com.

Og så kommer det: Ut i fra dette ser det da ut til at Jens, i voksen alder, må ha tatt til seg navn fra sin stefars oldeforeldre, nemlig Brose og Hind - heh.... Hans søster Karen Cicilia Hind Olsdatter (1832-1900), som også bodde på Dilkestad hele sitt liv, nøyde seg med oldefarens Hind.

Eller, oppdaget jeg seinere, har han rappet navnet fra stefarens fetter. For Kerstens barnebarn het også Jens Brose Hind (1817-1877), men Pedersen etter sin far.

Så kan man jo lure på hvorfor dette skjedde, og også hvorfor Jens hadde en så sentral plass ved kirken. Det kan tenkes at PKP Hind var et så pass stort navn at det ble oppfattet som attraktivt å bære Hind-navnet. Brose-navnet kan ha hatt en tilsvarende posisjon. Men etter kontakt med kirkevergen kom det fram at funnstedet ikke var en gravplass, kun en midlertidig plassering av jernkorset, så sånn var iallfall det.

Vi nærmer oss Flostrand

Lensmannens sønn, Jacob Petersen Hind (1777-1852), min tipp-tippoldefar, ble født i Geitvika, eller Giedvigen som det står i folketellingen. Han giftet seg to ganger, første gang i 1806 med min tipp-tippoldemor Pernille Maria Johansdatter. Han flyttet til Sjonstien mellom 1814 og 1816, og bodde der ved sin død.

Sjonstien ligger i en nordøsthelling, er et heller ulendt område med karrige forhold, så kanskje vi er litt på vei utfor stupet nå? JP var gårdbruker i Sjonstien, i følge lista for de i Nesna prestegjeld som måtte betale sølvskatt i 1816.

Sølvskatten var et tvungent innskudd skattepliktige måtte betale. Innskuddet var på til sammen 2 millioner specidaler, som sølvfondet i den nyopprettede Norges bank skulle bestå av. Denne skatten ble utliknet etter formue, og det var nok mange som slet med å skaffe de midlene som skulle til. De to gårdbrukerne i Sjonstien og de fire i Flostrand betalte bare 1-2 specidaler i sølvskatt, som tilsvarer verdien av 25-50 gram sølv, så formuene (les forholdene), kan ikke ha vært spesielt store (gode) noen av stedene. Men så var det da heller ikke jorda, men det frie havet som ga inntekter. Det kan imidlertid også tenkes at de slett ikke eide gårdene, for flertallet var leilendinger på sine egne gårdsbruk.

Jeg svingte av veien mot Nesna sommeren 2015 og gikk ned til gårdene på Sjonstigen (med g, som det står på dagens kart). På den øverste gården hadde de oversikt over slekta langt tilbake, men hadde ingen av våre på lista. Det var heller ikke slektskap mellom gårdene, ble det sagt, så det kan ha vært gården nedenfor. Her fant jeg et svært gammelt hus, slitent utvendig og veldig likt det som jeg tidligere hadde sett i Flostrand, se bildet. Dette kan være stedet JP bygde eller kjøpte, men mest sannsynlig leide.

Det gamle gårdsbygget på den mellomste Sjonstien-gården,
sannsynligvis huset der JP Hind bodde.

JP sin sønn Lars Raaby (eller Raadby, Raabi) Jacobsen (1816-1876), min tippoldefar, var det første av barna som ble født i Sjonstigen. Kanskje han fisket ørret i Aurebekken, som renner langs enga på sørsiden.

Litt om Raaby-navnet før vi går videre. Det ser ut til at lensmann PJP og Karen Sofie, dvs. Lars sine besteforeldre, hadde hatt en sønn som hadde Raaby som oppkallingsnavn (Lars Raaby Hind, 1783). Hvor det kom fra vet jeg ikke. Denne sønnen døde samme år som han ble født. Så min tippoldefar kan ha fått det derfra, men det er ikke videreført, så vidt jeg kan se. Det er oppgitt flere varianter av dette navnet, men Raaby er mest sannsynlig med vår tids skrivemåte, siden det er i bruk mange steder i dag.

Lars Raaby Jacobsen (uten Hind) må også ha vært gårdbruker. Han giftet seg tre ganger (da er vi to, Lars!) og døde i Flostrand. Det er derfor sannsynlig at det var han som bygde eller flyttet inn i det huset som bestemor Louise vokste opp i og som jeg seinere skulle besøke. Siden han levde i årene 1816-1876, kan huset være bygd eller flyttet inn i omkring 1840. For Morten Hind Larsen (1845-1926), min oldefar, var født i Flostrand.

Det er kanskje ikke så unaturlig at det ble Flostrand når det først skulle bygges eller flyttes inn i noe nytt. For hvis du er i Sjonstigen og ser over på andre siden av fjorden, så ser du flod-stranda. Det er bare 4-5 kilometer over på andre siden, så du har sikkert vært der noen ganger og sjekket forholdene. Kanskje det var sjørøya og den sørvendte beliggenheten som lokket. Terrenget er også mer innbydende og forutsetningene bedre for et lite gårdsbruk på den sida.

Morten var gårdbruker, men først og fremst sesongfisker i Flodstrand. Ja, det skrives med d i folketellingen i 1900, for det ligger der floden fra Flostrandvannet møter stranda. For hva er spesielt med flo der inne i Sjonafjorden? Ingenting. Det spesielle er den korte floden fra Flostrandvatnet og den flotte stranda den renner ut på.

Her levde Morten og familien av det jorda, fjellet, vannet og havet kunne gi. Og det var kanskje ikke all verden i perioder, med mange i kosten, men jeg skulle gjerne hatt noen måltider av sjørøye fra Flostrandvannet. For dette er sjørøyas rike, den trenger havet og synes nok den kalde innsjøen, med smeltevann fra isen i fjellene, der nord er perfekt.

Så det var slutt på sogneprest, sorenskriver, fogd og lensmann. Lensmannen var Mortens oldefar. I løpet av tre generasjoner var Hind gått fra å være embetsmann til å drive med primærnæringer. Vi var blitt fiskerbønder.

Under er bilder som ble tatt i 2011, og som jeg fikk av mine barns firmenning Stine (takk Stine!). Legg merke til detaljene i vinduet, som bærer preg av at huset var forseggjort. Men samtidig er det ikke vanskelig å skjønne at huset i vår tid ble overlatt til brannvesenet - litt trist selvsagt.

Kystkvinner

Jeg vet at Louise gikk milevis på ski, det fortalte far, men ikke hvorfor. Det var neppe for å komme til OL. Den gangen var ski et nødvendig framkomstmiddel, ikke en sportsgren eller fritidsbeskjeftigelse. Louise må ha brukt enkle ski med vidjebindinger uten langhælbåndet til Sondre Nordheim - det fantes ikke annet i hennes ungdom.

Hva får ei ungjente til å gå så mye på ski med så dårlig utstyr? Jo, fordi hun gikk på skole i Nord-Sjona, som lå såpass langt unna heimen og med såpass uveisomt terreng imellom at ski var eneste mulighet. Veien kom ikke før i 1962. Vinteren gjennom var det heller ikke mannfolk til stede som kunne bistå, se under, så ungene fikk klare seg selv.

Åsa Elstads bok Kystkvinner i Norge gir et viktig innblikk i forholdene de levde under fra 1850 og fram til nyere tid, dvs. i den perioden Louise og hennes foreldre bodde i Flostrand.

Morten, hennes far, min oldefar, var både bonde og fisker, men i følge Elstad trolig i omvendt rekkefølge. Mine gode tremenninger bekreftet dette og fortalte at det var fire kyr, en hest og noen sauer på gården. For fisket var prioritet 1, mens gården var prioritet 2 langs kysten. Litt seinere skal vi se at Louise opplevde den samme prioriteringen i innlandskommunen Fåberg.

Fisket, spesielt skreifisket i Lofoten, ga avgjørende og kanskje store inntekter til de som var med. Det var nesten alltid gode år med hensyn til fisk, men enkelte år var det så mye dårlig vær at båtene lå tett i tett i fiskeværene uten å komme ut på feltene, og selve fisket kunne bli magert.

Omtrent alle arbeidsføre menn over konfirmasjonsalder deltok i sesongfiskeriene, både langt avgårde og i nærområdet. Det var et tøft liv - robåter med seil, ingen motorkraft på denne tida.

Mine tremenninger Mary Brit, Irene og Kjell Arve er alle barn av Magna, fars kusine. De har Louises bror Jacob Andreas til bestefar, og fortalte at bestefaren rodde og seilte en fembøring (se prakteksemplaret på bildet) til Kjerringøy nord for Bodø og derfra over Vestfjorden til Kabelvåg. Her leide de rorbu på åremål, slik at de alltid kunne komme tilbake til samme bu. Seinere var det kanskje, var han fast mannskap på "Heimen" av Selnes. Skreifisket fra Heimen foregikk utenfor Kabelvåg, og mannskapet til Martin Monsen leide rorbu her. Dette siste ifølge en artikkel om et søskenbarntreff som trolig stod i Rana Blad (Gunnar Meland), se bildet under her. Kan det være at fembøringen og Heimen var en og samme båt?

Tilbake til bildet. Vi ser Jacob og Pauline i venstre kant. Og jammen er Levis navn skrevet inn på papirbildet. Så den ukjente (for journalisten) er Levi, deres bror. De andre er søskenbarn, alle med besteforeldrene fra Tømmermoen (Bereth og Jacob Anderssen, se under).

Min tremenning på Vestlandet, Lars Hind Flostrand, er barnebarn av Louises bror Levi. Han forteller den samme historien; Levi «rodde fisket» på Sjona og Helgelandskysten til han flyttet til Vestlandet en gang på 1920-tallet. Da han
kom til Lonevåg på Osterøya fortsatte han for øvrig å ro, ikke så mye pga øytilværelsen, men fordi han på den tida var en roende emissær i Midt- og Nordhordland - kommer tilbake til saken. Dette kastet for øvrig langt mindre av seg enn fiskeriene, og kona Olga bygde opp en manufakturforretning for å holde hjulene i gang, forteller Lars.

Fembøringen er en Nordlandsbåt og hadde plass til 5-6 årepar, hadde mast med råseil og toppseil og en kahytt (løfting) bak, slik at karene kunne sove og tilbrede mat under tak. Løftingen ble alltid tatt av under fisket. Som bildet viser var den forholdsvis bred, men skroget var bygd slik at sjøen ikke slår inn, men løfter båten i sjøen. Den var dermed en god seiler og stabil, noe som kom godt med i høy sjø, men kan ha vært tung å ro i motsetning til de mindre og smalere båttypene. Tormod Steen skriver at av en fiskeflåte på 6000 båter i Lofoten i 1880 var mer enn en tredel fembøringer.

Båtstørrelsen var slik at den kunne brukes til en rekke formål, også på heimefiske og til frakt av folk og varer. Men i 1905 stoppet produksjonen av disse båtene opp pga konkurranse med overbygde båter. Motoren gjorde etter hvert også sitt inntog.

Fembøringen Vågar, bygd av Gunnar Eldjarn (fra Hildringstimen.no).

Det ble også fortalt at fisken ble hengt opp på hjell til tørk og at de dro tilbake på sommeren for å selge fisken videre. Sikkert ikke så dumt, med tanke på den verdiøkningen ferdig tørrfisk hadde fått. Som omtalt over, var dette også en nødvendighet fordi det tidligere ikke var fiskeoppkjøpere i Lofoten.

Kvinnene deltok i dette inntektsbringende fisket på flere måter selv om de ikke dro fisken. Mannfolka skulle utstyres med klær for å være borte i lang tid og for å jobbe ute under tunge, våte og kalde forhold. Når jula var over startet forberedelsene - undertøy av ull, varmt tøy av ull, nesten vanntett tøy av skinn, flere par passe tova votter til forskjellig bruk, lange strømper til å ha i støvlene. De skulle også ha med det beste av mat, så det familien selv kunne produsere og avse ble etter hvert pakket ned. Det er sagt om fiskerbonden at det var "en fisker i bukser og en bonde i stakk" - sier ikke så lite!

Så Pernille Bergitte (1853-1938), Louises mor, min oldemor, som kom fra Tømmermoen sør for Korgen, hadde antakelig denne rollen, kystkvinnens rolle. Men PB kom fra en lakseelv, nemlig Røssåga, så det er ikke sikkert hun hadde den store erfaringen med kystfisket. På den annen side drev faren Jacob Anderssen (1814-1865) og deretter moren Bereth Kirstine Ingebrigtsdatter (1821-1892) sammen med barna bruket på Tømmermoen, så hun kan ha vært en erfaren og dyktig gårdskvinne, noe som antakelig var hennes viktigste rolle i vinterhalvåret.

En liten kuriositet må jeg ta med siden vi akkurat var innom Røssåga. Jeg var her på jobb-befaring i 2008 fordi laksen i Røssåga og flere andre elver i Rana-området (bla Ranelva og Vefsna) på det tidspunktet var infisert med lakseparasitten Gyrodactylus salaris (der kom det litt latin, gitt, jfr. omtalen av min 8*tippoldefar, rektoren på latinskolen i Oslo). Hadde jeg visst det jeg vet nå, hadde jeg selvsagt svingt innom Tømmermoen.

Pernille Bergitte og Morten, fars besteforeldre, mine oldeforeldre i
Flostrand.

Mennene dro avgårde på Lofotfisket i februar, dvs. mens de kalde vinterstormene raste. Det var farlig, og forlis var ikke uvanlig. Når de sørfra endelig kom opp på høyde med Lofoten, måtte de så krysse Vestfjorden. Det kunne være stille og fint når de satte kursen nord-vestover, men det kunne blåse opp til full storm i løpet av overfarten. Jeg har selv sittet i småbåter under dårlige værforhold, og ikke vært særlig høy i hatten. Der ute på åpent hav i langt tøffere forhold, må det ha vært temmelig angstfylt selv for gode sjøfolk.

Sesongfisket innebar også at kvinnene måtte gjøre manns arbeid i to-tre måneder om vinteren hvert år. Og sommerfisket etter sild og andre fiskerier kunne også innebære lange mannlige fravær og tungt arbeid for de som ble igjen på gården. Elstad skriver at kvinnenes oppgaver var mest allsidige, les krevende, på de minste og dårligste gårdene. Her var det få hender og dele arbeidet på, ungene måtte trå til og kvinnene ledet arbeidet med å holde gårdsarbeidet og hjemmeproduksjonen av gårdsprodukter i gang.

Utviklingen av gårdsarbeidet på 1800-tallet og fram til godt etter 1900 sto nesten stille. Det var preget av håndkraft og svært lite mekanisert. Dyrkingsmetodene var heller ikke særlig utviklet og systematisk gjødsling for å øke produksjonen var ukjent. Selv det å spavende og knuse jorda før tilsåing var uvanlig, noe som kunne økt avkastningen betydelig. Dyra på gården ble foret med det som var tilgjengelig, dvs. fiskeavfall, lyng og lauv, tørket tang og tare.

Elektrisitet fantes ikke, så oppvarming og matlaging krevde brensel. Strømmen kom til Flostrand så seint som i 1958. Der ute i Sjonafjorden var det ikke akkurat god tilgang på ved, så mye var basert på torvbrenning. Det bekreftet tante Jorunn, som er datter til Jacob Andreas, Louises bror. Mennene skar torva, mens kvinnene sørget for det øvrige arbeidet fram til ferdig brensel.

Mulig at noen av de nakne svabergene vi ser i dag fortsatt er preget av at torv ble tatt opp, skjært i skiver og tørket til brensel. Det tar jo svært lang tid før slike torvforekomster bygger seg opp igjen. Forskerne regner med en vekstfart på 1 mm per år, så f.eks. 300 år på 30 cm torvhøyde, jfr dagens diskusjoner om jord som ikke er jord men torv - en nærmest fossil ressurs med stort potensiale for litt ekstra CO2 til klodens oppvarming.

Heimefiske

Mange steder langs kysten var ferskvann nær gården også mangelvare. Men dette er ikke noe problem i Flodstrandbygda. Her er det jo både flod og strand, som vi har vært inne på, se bildet. Tidvis rant det godt i småbekkene fra fjellene bak gårdene også. Isbreene i fjellene ga stabilt tilsig av smeltevann gjennom sommeren.

Heimefisket var også bra i Sjonafjorden og Flostrandvatnet. Fisk, både hvit og rød i kjøttet, preget sannsynligvis menyen i alle ukas dager, tidvis kanskje både til frokost, middag og kvelds.

For her gikk det laks, sjøørret og sjørøye opp floden mot Flostrandvatnet. De samlet seg temmelig sikkert i den store kulpen midtveis og kunne lett fanges med garn eller annen redskap. I en rapport min kollega Trine Bekkby laget i 2003 er Flostrandvassdraget rangert som et av Nordlands tre viktigste sjørøyevassdrag, som også har sjøørret og laks, men kanskje ingen egen bestand av laks, bare sporadisk oppgang. Silavassdraget lenger ut har også gode og store bestander av sjørøye og sjøørret. Fisket etter laksefisk kunne drives langs kysten øst- og vestover fra Flostrand også, og her er det navn som tyder på det; Laksholmen og Varphågen ligger litt lenger utover langs Sjonafjordlandet.

Midt mellom Flostrand og Sjonstigen ligger seigrunnen, og Aurelva (som allerede omtalt) renner ut mellom Sjonstigen og Myklebostad. Sørsjona Laks & Kveitefiskelag har visstnok base her, og godt kveitefiske er det også i Hemnesområdet.

Audun Sandberg skrev en fin artikkel i DNTs årbok for 2006 om Nordfjorden. Den ligger bare tre mil nord for Sjonafjorden, rett på nordsiden av Polarsirkelen. Skulle nesten tro det var en Vestlandsfjord, slik den skjærer seg innover mot den vestre delen av Svartisen. Audun skriver at fjorden var en rik sildefjord, og at det var et godt uerfiske i Melfjorden utenfor. Det gode fisket tiltrakk seg lokale fiskerbønder. I tillegg er det en egen stamme av steinkobbe her, som både kan være en ressurs og en konkurrent for fiskerne. Den ble holdt nede ved avskyting for å sikre at storsildbestanden kunne utnyttes av folk.

Ivar Roger Hansen skriver i samme årbok om et forhold av stor betydning: fisken i havet var omfattet av allemannsretten. Hvem som helst kunne utnytte denne ressursen, og fiskarbonden var en vanlig livsform i landsdelen på 1800-tallet og helt fram til våre dager. Hans bilde av fiskarbonden, som levde direkte av det havet kunne gi og i tillegg hadde en jordlapp som ga grunnlag for noe husdyrhold, passer perfekt på Flostrand. Eiendommene var imidlertid i stor grad eid av det øvre sjiktet i samfunnet. Historien til mange av storgårdene kan spores tilbake til middelalder og vikingetid. I 1825 var det kun 157 selveiere og hele 2900 leilendinger eller husmenn med jord på Helgelandskysten.

Ivar Roger skriver også om den avhengigheten det var mellom disse samfunnsklassene på den ene siden og mellom Helgelendingene og handelssentrene i Trondheim og Bergen på den andre. Jektefarten mellom Helgeland og Lofoten i nord og hansabyen Bergen på Petter Dass (1647-1707) sin tid er velkjent. Det som kjennetegnet Hanseatene, nemlig et system for innkjøp og videresalg av handelsvarer, praktiserte også nordlendingene til en viss grad. Fiskerne kunne levere rå eller ferdig tørket fisk (som vi allerede har vært innen på) til jekteskipperne, som fraktet varer til hanseatene i Bergen, som i sin tur solgte videre på det internasjonale markedet. Jekteskipperne kjøpte nye varer og tok med seg tilbake for videresalg i nord.

På dette grunnlaget vokste det også opp mange handelssteder langs Helgelandskysten. Spesielt storsildfisket i perioden 1861-1875 ga grunnlag for en voldsom oppgangstid på kysten skriver Ivar Roger. Antall salterier og losjihus pluss person- og varetransport langs kysten økte sterkt. Det ga også grunnlag for Det Helgelandske Damskibsselskap (far 1868) og Hurtigruta (fra 1893). Størsteparten av persontransporten ute ved kysten foregikk med båt, og veier var lite utbygd.

Flostrand på kart og fra fly. Flostrandvannet hadde nok sjørøye i
gamle tider også, og rik tilgang på ferskvann var det iallfall her. Fjorden
utenfor er nesten 600 meter dyp.

Fortsatt nærkontakt med samene

På begge sider av Sjonafjorden er det beiteområder og trekkveier for rein. Vi er i dagens Hestmannen og Strandtindene reinbeitedistrikt, som ligger sørvestover fra Svartisen. Som bildet under viser er vi også midt inne i både sommerbeiteområder og ved trekk- og driftsveier. En av trekkveiene går i det smale partiet mellom Flostrandvatnet og sjøen. På øyene utenfor er det vinter- og høstbeiteområder, men oversikten i nettstedet Kilden til Skog- og landskap viser at hele området brukes hele året.

Fra gammelt av har dette vært Ume-samenes område, en minoritet i den sørsamiske minoriteteten blant samene. Ume-samene holder til i et stort område langs Umeå på svensk side om vinteren, men følger reinen til sommerbeitene ved sjøen om sommeren.

Vi har vært solid inne på samiske anliggender allerede, og her skal vi mer enn antyde at reinkjøtt kan ha vært en ressurs som kunne utnyttes av kystbefolkningen, også i Flostrand. Reinkjøttet har vært et kjærkomment supplement til fiskedietten. Det bekreftet mine slektninger, som hadde både gode og ikke så gode minner fra samarbeid og konflikter med reindriftsfolket.

Og det var kanskje mer enn reinkjøtt, skulle det vise seg. Og mer enn bare tilfeldig handel også. Og mer av Meyer! For Lars Meyer i Mo var handelsmann før det hele endte som det hotell Meyergården jeg bodde på i 2015.

Lars bygde opp en betydelig virksomhet. Han kunne supplere bygdefolket med det de trengte av mel, sukker, kaffe, tobakk, brennevin og i og for seg også langt mindre (heh..) nødvendige ting. Her var det, i følge Birger Ekerlids temmelig dokumentariske roman "Fattiga som de voro", alle slags klær og stoffer, hatter og smykker, trekkspill og munnspill, fraktet hit fra Bergen som returtransport.

I handelsmann Lars Meyer sitt Mo hadde varelageret på 20 år vokst fra det en fembøring kunne frakte til et imperium på 30-40 hus og depoter rundt om i regionen fram til omkring 1880. Han kjøpte lokale varer som tørrfisk, tran og rogn av fiskerne og reinskinn, reinkjøtt, viltskinn, ryper og handverksprodukter av lappene fra fjellbygdene i øst. Meyer kjøpte og solgte alt, og med både hjerte og hjerne, ble det sagt om ham, stadig i følge Ekerlid.

Norgefarerne, dvs. samene, kom fra Tärna, Stensele, Sorsele, Dikanes osv. i lappmarken. Tross stabasene dro de heller hit enn til Lycksele, Umeå og Skellefteå, skriver Ekerlid - her var det mer å velge mellom. De kom i karavaner over Umbukta et par ganger i året. En reise fra Tärna kunne ta ti-tolv dager. Det var kanskje storsildårene rundt 1870 som satte fart i det hele, for det sammenfalt med en rekke nødår i fjellbygdene.

Den samme Audun, som jeg var innom over, skriver også (DNTs årbok 2006) at samene var her først, helgelandske sjøfinner kaller han dem. Navn, kulturminner og mange historier forteller sitt. Han skriver også at byksellapper fra Rana og Vesterbotten benyttet kyststrøkene. Reinsamene overnattet jevnlig på gårdene i området i forbindelse med reinflytting og var velkomne gjester. De fleste gårdbrukerne, skriver Audun, hadde såkalte sytarrein i pensjon hos lappene. På den måten kunne bøndene holde seg med eget reinkjøtt, og det var en nær økonomisk avhengighet mellom fiskerbønder og samer på 1800-tallet.

Helt fram til 1954 var det reindrift her (Nordfjorden nord for Sjonafjorden), en småskala næring som Anders og Gjertrud Johansen og sønnen Gustav kombinerte med fiske og jordbruk. De hadde altså tre bein å stå på, og var da sikkert mindre utsatt ved svingninger i en av dem. Reinen klarte seg også stort sett selv i lange perioder fordi den ble stengt inn i spesielle
områder i terrenget (Melfjordloftan). Dette i motsetning til den intensive driften Anders Alenius, Gjertruds far, drev, med ca. 100 dyr og produksjon av melk og ost fra reinen.

Sjonafjorden med trekkveier for rein både på nordsiden i Flostrand og
på sørsiden i Myklebostad/Sjonstigen. Sommerbeiteområder er skravert. Fra:
Kilden til Skog og landskap.

Vi fortsetter sørover

Armoda, hvis den var på besøk i bygda, kan ha tvunget ungene vekk fra Flostrand; Louise, Ragnhild (se under), Pauline, Levi og kanskje fler, mens eldstebror Jacob Andreas drev gården. Eller: gode inntekter av fisket i Lofoten kan ha gitt et overskudd som ga ungene muligheter til utdanning og utreise. Livsgrunnlaget i Flostrand var uansett svært begrenset, og ikke alle kunne eller ville basere seg på fiske.

Men hva fikk Louise og seinere den ni år yngre søsteren Pauline Emilie (1889-1977) til å flytte fra Flostrand og sørover til Sel og Otta? Det eneste jeg visste før prosjektet «hvor kommer Hind fra» startet var at Pauline var kokk på Putten seter øverst i Gudbrandsdalen i alle år. Men jeg hadde vel egentlig ikke oppfattet at det var Louises søster dette var snakk om - husker bare navnet som var knyttet til Putten. Eller kanskje i omvendt rekkefølge. Jeg husker det rare navnet Putten og derfor Pauline.

Putten seter ligger mellom Anaripiggen og Formokampen, og helt ute på kanten mot dalen. Sel ligger i dalbunnen rett nedenfor. Pauline kom etter, for i 1910, det året Louise giftet seg på Otta, var Pauline fortsatt i Flostrand. I følge en avisartikkel i Rana Blad (Gunnar Meland) bodde Pauline hjemme og passet sin mor inntil moren døde i 1938. Så flyttet hun til sin søster på Otta, ifølge artikkelen. Men det var nok ikke søster Louise det her var snakk om, se under. For denne søsteren og resten av familien hadde for flere år siden forflyttet seg sørover til Fåberg. LB og jeg var i Rondane i august 2017 og stakk selvsagt oppom Putten. Der møtte vi Hans Svastuen, som fortsatt drev seteren som en turistbedrift. Og de gamle seterhusene var bevart. Han husket kokka svært godt og kunne fortelle om en mulig romanse med Amerika-Mat (Matias). Det var vel slik at han hadde en hytte rett i nærheten av Putten, så da.... Vi tenkte kanskje vi kunne finne gravsteinen til Pauline og dro innom Sel kirke. Og her lå hun; Pauline Emilie Hind Flostrand (like vakkert navn som sin søster), født 31.1.1889, død 20.9.1977; FRED.

Det vanlige var at folk i Nord-Gudbrandsdalen flyttet nordover (eller utvandret) på denne tida. Dette stod det også om i en skildring av forholdene ute ved kysten i Sandnessjøen-området, at det var mange folk fra Lom og andre steder i Gudbrandsdalen som hadde slått seg ned i området, kanskje lokket av inntektsbringende fiskerier. Så ungdommene i Flostrand, som ikke så annen utvei for seg, kan ha fått impulser sørfra.

Og underveis i skrivingen dukket det også opp en interessant opplysning om en annen søster av Louise, nemlig Ragnhild Kristine Larsen (1892-1970). Hun må ha blitt med eller reist etter Louise til Otta, for hun ble døpt ved voksendåp på Otta den 4.10.1919, og giftet seg med en herre ved navn Olaf Iversen i samme kirke måneden etter. Hva hun gjorde her, annet enn å være fru Iversen, vet jeg ikke, men hun levde her til sin død i 1970. Så da var det nok Ragnhild som Pauline reiste til i 1938.

Levi, far Levis onkel

Levi (1895-1984), disse jentenes yngste bror og også den sistefødte av barna til Morten og Pernille, kom til verden fem år før århundreskiftet. Han var trolig i Flostrand sammen med sin Olga (1901-1987) da eldstesønnen Johannes (1920-1980) ble født. Så flyttet han også sørover, men langs kysten til Vestlandet. Flyttingen må ha skjedd mens Johannes var gutt, for i 1928 bygde de hus i Lonevåg. Levi og Olgas datter Ruth bor i Bergen, mens broren John bor i Lonevåg.

Så Osterøya ble Levis base for forkynnelse og reisevirksomhet. Lars, hans barnebarn, forteller en utrolig historie, som sier litt om hvordan Levi ble tatt imot og om hvilke evner han åpenbart var i besittelse av. Han (dvs. Lars) var på en gruppetur til Hellesøy, lengst nord i Øygarden. Da han skulle sjekke inn på herberget der, fikk han spørsmål om han var i slekt med Levi.

For Levi hadde «gitt heile bygda ei diger vekkjing». Et lokalt brødrepar ville nemlig gi en annerledes gave på morens 80-årsdag. «Ho var ei bedande kone», og hadde etter sigende sett seg lei på de verdslige innslagene i bygda (blant annet en teaterscene i sardinfabrikken, tenk det!). Så de ga henne selvsagt en predikant i gave, nemlig Levi.

Jentene på sardinfabrikken var i bedehuset til langt på kveld og hørte forkynning og sang. De var trøtte når arbeidsdagen kom. Og dette må antakelig ha gjentatt seg, for en kveld troppet fabrikkeieren opp på bedehuset for å bli kvitt denne predikanten. Men - «da han kom på trappa hørte han songen og forkynninga, han fall ned på kne og dei kom ut og bar han inn - og han vart frelst».

Scenen står for øvrig fortsatt ubrukt i fabrikken, og bildet av Levi henger på veggen i bedehuset den dag i dag. Dette høres jo helt fantastisk ut, eller? Tenk å få en predikant i gave - og så frelser han like godt hele bygda.

Travle Emil

Emil Hansen (1877-1957), fars far, min farfar, var bakermester (jada, Baker Hansen) fra Vingrom, en ekte fåberging etter geografien. Men han dro altså helt opp til Otta i ung alder for å starte egen bakerforretning. Så hvorfor Otta?

Hmm, ja, hvorfor Otta? Si han flyttet opp dit i 1900, 23 år gammel, slik fetter Frøys antyder i sitt hefte. Hvis det ikke var helt spesielle forhold som forårsaket flyttingen, kan vi ikke se bort fra at etableringen av ny jernbane mellom Lillehammer og Otta kan ha spilt en viktig rolle. Strekningen Hamar-Tretten åpnet i 1894 og to år etter var banen kommet helt opp til Otta. En blanding av nysgjerrighet og muligheter kan ha vært grunnen. Transport av råvarer med jernbanen til Otta og stabile forsendelser av bakervarer sørover ga nye muligheter for etablering av næringsvirksomhet.

Det var nok på Otta at han traff sin nordlandsprinsesse Louise, og de giftet seg i 1910. Men ifølge en vigselsattest fra selveste Byfoged og Notarius publicus i Kristiania som kusine Anne Sine hadde, giftet de seg 22.2.1910 i Kristiania. Og så ble Louise hetende Hansen, noe som kunne satt en stopper for Hind-navnet etter henne. Men som vi vet, skjedde ikke det.

Men Louise tok en lang omvei til sitt paradis. Hun flyttet først til Oslo for å utdanne seg til sykepleier. Det skjedde ved Metodistenes sykepleierskole, mens praksisen ble gjennomført ved Ullevål sykehus, der hennes yngste datter Ester seinere skulle bli oversykepleier på øye-avdelingen.

Ved folketellingen i 1910 var det fortsatt ingen unger hos Emil og Louise på Naprud i Sel. Kaleb, den førstefødte, kom året etter. Men vi finner to damer fra Kristiania i husstanden som midlertidig boende. Begge var legpredikanter, den ene født 1861 og den andre i 1887. Dette tidsbildet må kunne tolkes som at Louise hadde tatt disse med seg fra hovedstaden til Sel, muligens som et misjonsframstøt i dalen, og at hun møtte den søkende Emil på veien. Men det kan også tolkes som at hun dette året skulle gifte seg med Emil, og at hun derfor hadde fått opp forsterkninger fra sin bekjentskapskrets i hovedstaden.

På Otta må det ha blitt travelt, for i løpet av fire år kom det fire barn til verden, først Kaleb (20.8.1911), så Ruth (9.2.1913), deretter Mirjam (12.3.1914), Peter (14.11.1915) og Johannes (Johs., 30.4.1917). Mirjam levde dessverre bare to dager.

Det må dessuten ha vært skiftende tider for Baker Hansen, for bakerivirksomheten ble flyttet sørover i dalen, først til Ringebu, deretter til Fåvang og så til Bjerke gård på Fåberg i 1932. Men barneproduksjonen fortsatte ufortrødent, med Ester (20.7.1919) og far Levi (15.2.1922). Far ble født på Fåvang.

Vi (fettere Frøys og Kjetil + jeg) har lurt litt på hvilken periode familien var på Ringebu og Fåvang. Da (januar 2020) dukket det opp et bilde i en av mine brune pappesker som iallfall kan kaste litt lys over situasjonen. På bildet under ser vi Louise og Emil og fire av ungene utenfor bakeriet på Fåvang, trolig i 1927 (hvis ho Livi, min far var 5 år). Så hvis de dro fra Otta tidligst 1917, så kan de ha vært i dette området i perioden 1917-1932.

På dette bildet fra bakeriet på Fåvang ser vi Louise og Emil med barna Peter, Ester, Johs. og ho Livi (som han ble kaldt, dvs. min far med det lange lyse håret). Gutten i bakgrunnen kan være en kompis av Peter. Så hvis far var 5 år, er bildet fra 1922+5=1927.

Fåberg

Der Mjøsa ligg blank og tek Lågen imot,

som isgrøn hev brøytt seg or bergheim og grjot,

og helsing frå høgfjellet dalalangs sender,

der skin Fåberg, med garder og grender

i skoglogne krans ved dei smilande strender.

Dette er starten på Haakon Lies «Fåbergsangen». Jeg fant den i boka om lågåsildfisket til Magne Rugsveen fra 1985. Kanskje ikke så mye mer å legge til om denne spesielle bygdas plassering i Gudbrandsdalslågens utløpsområde i Mjøsa.

Det eneste kunne kanskje være at Fåberg prestegjeld var et stort område den gangen det var et prestegjeld. Det bestod av Fåberg og Lillehammer sokn. I 1964 var det imidlertid lillebror Lillehammer som ble stor. Tyngdepunktet hadde flyttet seg lengre sørover hvor det også var bedre ekspansjonsmuligheter. Fåberg stod stille. Lillehammer storkommune slukte Fåberg, men det heter fortsatt Fåberg østfjell på fjellet øst for Lillehammer, der far seinere bygde hytte.

Og det var altså akkurat her, på selve stedet Fåberg, og på østsiden av Brunlaugsbrua, at fars familie endte opp etter å ha flyttet sørover fra Otta. Det var her bakeriet lå, og det var i denne idyllen at idyllen ble brutt så ettertrykkelig med tyskernes inntogsmarsj.

Uværsfuggær'n

Det var harde tider, og Emil gikk konkurs både på Fåvang og Fåberg. Etter konkursen på Fåberg i 1936 ble bakeriet overtatt av sønnene Johs. og Peter. Men det var nok en nødløsning at disse ungdommene, Johs. på 19 og Peter på 21, skulle drive bakeriet. Far på sin side var 14, og syntes sikkert det var helt greit. Trolig var det de to konkursene som satte en stopper for Emil, iallfall formelt. Og eldstesønnen Kaleb, som hadde vært den naturlige overtakeren, iallfall etter alder, var dratt av sted på sin første indianerreise, så der var det lite hjelp å få på det aktuelle tidspunktet. Så da Krigen startet og 3-4 år framover hadde Johs. og Peter det formelle ansvaret.

Men Baker Hansen var en familiebedrift, der alle jobbet og alle tjente. Bakeriet på Bjerke sørget for at ungdommen fikk penger mellom hendene og hadde råd til å betale for instrumenter og spilletimer, en ikke uvesentlig forutsetning for det som skulle skje seinere.

Indianerreise ja: Utradisjonelle valg og "kall" skulle prege Kalebs liv og prioriteringer. Hytta på Skotten ble solgt i 1935 for å finansiere den store misjonsreisen til Gran Chaco og indianerne der. Det må ha vært litt av et vanskelig valg. Han prioriterte vekk sin lidenskap og sin hund Rex og gikk etter kallet fra sin Gud. Kaleb hadde grublet mye, i følge sin sønn Frøys sine nedtegnelser over emnet.

-Du må dra til Gran Chaco og virke blant pilagaindianerne der. De lider og er dessuten på ville veier med sin naturtro.

-What?

Sa nok ikke Kaleb, for stemmen inne i hodet (kallet, ikke sant?) hadde talt, og han måtte se og komme seg av sted til indianerne i Sør-Amerika. Det var iallfall slik meldingen ble tolket av Kaleb.

Stikker du over til indianerne i jungelen i Sør-Amerika når du er 23 og ikke har peiling på verken indianere eller jungel? Selger du hytta di på Skotten i Ringebufjellet og den kjære jaktbikkja di for å få råd til en en-veis billett til Argentina i 1935? Når endeholdeplassen er hos pilagaindianerne i Gran Chaco, denne endeløse jungelen og slettelandet mellom Argentina, Paraguay og Bolivia.

Kaleb var 23, hadde fått kallet, solgte hytta, solgte bikkja for 100 kroner, dro over og arbeidet blant pilagaindianerne. Han var pinsevenn og nedstammet fra bondeslekt i Snertingdalen tilbake på begynnelsen av 1700-tallet, skriver Frøys. Men var det nok for å forklare denne utferdstrangen? Det han ikke visste var at Hans Egede, Grønlands apostel ble skutt ut fra samme kanon som Kalebs slekt på morssiden hundre år tidligere.

Alle hadde advart Kaleb mot å dra, selvsagt. Ikke engang menigheten hans støttet ferden. Men Kaleb var uværsfuggær'n, og han var stolt, sta og egenrådig. Mobbingen fra jevnaldrende opp gjennom barne- og ungdomsårene hadde gjort noe med ham. Kanskje han ville vise dem at «Bibelnavn» Hansen-ungene kunne gjøre mer enn å bake og spille på de forhatte vekkelsesmøtene til pinsevennene i dalen?

Frøys har skrevet ned en utrolig fortelling om sin fars virke blant pilagaindianerne og andre indianerstammer. Det hele startet altså i 1935 og han kom hjem igjen fire år etter. Men han fikk aldri fred, og dro fra kone og tre barn tilbake til Gran Chaco i 1957, det året hans far gikk bort. Spørsmålet er om denne reisen også var en av årsakene til at bakeriet på Fåberg ble nedlagt dette året. Neste tur var i 1974/75, deretter i 1977 og for siste gang i 1979.

Før turen i 1977 hadde avisa Dagningen på Lillehammer et opprop med oppfordring om å gi penger til reisen og det humanitære arbeidet (som kanskje var det viktigste etter hvert for Kaleb) blant cuiba-indianerne i Colombia. I komiteen som stod bak innsamlingen satt blant andre maleren Jacob Weidemann.

Etter denne turen ble det rolig - ingen flere halsbrekkende turer, noe familien trolig syntes var helt greit.

I 1939 var Kaleb tilbake fra indianerland og i 1944 giftet han seg med den fire år yngre Johanne. De overtok bakeriet og begynte samtidig å bygge et nytt og mer velegnet bygg helt nede ved Brunlaugbrua på Fåberg. Da det hele stod ferdig, var det bakeri i den ene fløyen, mens bakeriutsalget i første og boligdelen i to etasjer over utsalget utgjorde resten. Foreldrene, mine besteforeldre, flyttet inn i tredje etasje. Jeg husker ennå at det alltid var en litt emmen lukt etter bakeriet i den panelte oppgangen i huset, for jeg er såpass gammel at jeg var på besøk hos mine besteforeldre mens bakeriet ennå var i drift.

Etter Krigen var Kaleb eneleverandør av bakervarer til Jørstadmoen militærforlegning, og tjente sikkert brukbart på det. Han drev bakeriet fram til slutten av 1950-årene, men da ble konkurransen trolig for stor fra samvirkelaget litt lenger oppe i bakken, og bakeriet ble nedlagt. Kaleb med familie og foreldrene bodde imidlertid i bygget i årene deretter.

Uværsfuggær'n var i grunnen et passende navn på Kaleb. På samme måte som stæren blir rastløs før trekket, samler seg i store flokker før avreise og er lett å få øye på i det regnfulle gråværet om høsten, gjorde også fars 11 år eldre bror sine forberedelser på denne tida. Når bjørka skiftet farge og ospa skalv fra topp til tå i vinden, tok han med seg pointeren Rex og satte kursen mot fjellet. Hadde han først bestemt seg for tur, ble det tur. Dårlig vær var bare annerledes vær for Kaleb.

For Kaleb var det jakt både sommer og vinter. Rypejakt med fuglehund på skareføre oppe i fjellsidene krevde sitt.

Er du på jakt med ski på beina har du ikke langrennsløperens behov for rask framdrift. Kanskje det var derfor det stod et par utgamle ski i kjelleren på Fåberg en gang på 1960-tallet. De var brede forover fra bindingen, hadde spisset tupp og tynne pynterenner på sidene oppå skiene. Men det mest interessante for meg var de påmonterte reinsdyrfellene under midten og vidjebindingene. Kanskje hadde Kaleb brukt dem på jakt, kanskje ikke, neppe noen av de andre brødrene. De ville ha mer fart i skiene enn disse kunne tilby.

Lågasilda

Fåberg har opp gjennom tidene hatt noe som ingen andre innlandskommuner kan vise til, nemlig et svært inntektsbringende sesongfiske. Lågåsilda går i svære stimer fra Mjøsa og opp i Lågen for å gyte, men ellers lever den midtfjords og gjerne på store dyp. Men den kan også følge planktonet opp i overflaten og gi et godt fiske med garn og not fra båt.

I lågåsildfisket hadde Fåberg-bygda en betydelig ressurs som kom godt med, spesielt i trange tider, som det var nok av opp igjennom. Det som også var spesielt var at fisket kunne drives av alle, slik som på sjøen, f.eks. i Sjonafjorden. Og med til dels enkle redskaper kunne det fanges mye fisk i den tida fisket foregikk.

Rugsveen skriver i boka si om lågåsilda at det årlig ble tatt mange titalls tonn opp gjennom tidene. Per A. Borglund skriver i en artikkel i 2012 at det kan ha vært rundt 100 tonn i året, men da er nok både sommerfisket ute i Mjøsa og høstfisket i nordenden og Lågen inkludert.

Og far var opptatt av dette. Han snakket om grunnhovfisket på varpene oppover på østsida og borte på andre siden av Brunlaugbrua og notfisket langs de slake strendene nedover mot Mjøsa. Brødrene var selvsagt med på fisket, som var intenst mens det stod på om høsten og som samlet hele bygda til matauk. Ofte kom lågåsilda samtidig med høstonna og potetopptaket. Da kunne det være vanskelig å velge, men lågåsilda var ofte pri 1.

Etter å ha lest boka til Elstad, tenkte jeg at dette måtte være en helt parallell problemstilling til den Louise hadde vært tett på i Flostrand. Alle de kildene jeg har vært innom beskriver lågåsildfiskeriene som pri 1 og åkerlappen og husdyra som pri 2 når sesongfisket ble gjennomført. Elstads tilnærming legger vekt på at begge deler var mulig takket være at kvinnene i fiskesesongen overtok mennenes arbeidsoppgaver.

Far tok oss en gang med til varpene nord for Vingrom kirke i slutten av september for å se på notfisket og kjøpe litt fisk, ikke mye, men slik at det ble en smak. Det kunne ha vært i 1964, da fisket var spesielt godt. Fiskeren fikk tre kroner kiloen, skriver Borglund, og med et notkast på flere hundre kilo ble det en betydelig inntekt.

Folk ble nok temmelig lei lågåsilda, i og med at dette var svært vanlig i kosten for mange familier fra fisketida startet omkring 1. oktober og utover vinteren og våren så lengde den holdt seg. Lågåsilda, som ikke er en sild men en laksefisk, ble saltet ned i tønner og kunne oppbevares gjennom hele vinteren og helt ut i mai.

Man kan jo tenke seg hvor viktig dette fisket var for folk med små ressurser, for eksempel i tida før og under Krigen. Og mange fikk så pass mye at det ble litt salg og kjærkomne inntekter. I våre dager er ikke lenger lågåsilda viktig for økonomien, og fiskes bare for sportens og tradisjonens skyld av enkelte entusiaster.

Til lågåsildfisket var det utviklet mange sinnrike fiskeinnretninger og annet utstyr. Tradisjoner fra flere hundre år tilbake i tid var knyttet til fisket. Jeg skal komme tilbake til åfløya litt seinere, ja åfløya, ingen skrivefeil det. Men her er den (bildet), hvis du lurte på hva det var:

Åfløye for bruk under lågåsildfisket, men også anskaffet for fiske på Mjogsjøen av min far.

Reinsvatn

Far deltok aldri i sikfisket på Melsjøen om våren, men de som gjorde det kunne få fine fangster av flott sik.

Men historisk så var det Reinsvatn som hadde det store sikfisket. Fra denne 70 meter dype innsjøen under Neveltoppen ble det levert sik til butikker i dalen og til fiskebutikker i Oslo. De som arbeidet på eiergårdene ned i bygda og deltok i fisket hadde en klausul i arbeidskontrakten som begrenset antall sikmiddager per uke. Sik er ganske godt, særlig hvis du har litt smakfullt tilbehør, men sik mange ganger i uka var ikke særlig populært.

Reinsvatnet var og er privat, men det har ikke alltid vært sånn. Det tilhørte kronen helt fram til 1726, da en pengelens kong Fredrik IV solgte vatnet til Lars Haave på Storhove og Tord Eriksen Smestad på Øvre Smestad. De fikk vatnet for 71 riksdaler hver. Fredrik IV har vi vært innom tidligere, og han var ikke mer pengelens enn at han stilte opp for Hans Egede på Grønland to år etter og holdt hollenderne unna. Men det var vel blant annet av akkurat slike årsaker han trengte penger, så kanskje riksdalerne fra Lillehammer var med å finansiere forsvaret av Grønland?

Etter dette har Reinsvatn vært på private hender, og det førte etterhvert til en katastrofalt dårlig fiskekvalitet. På helt vindstille kvelder kunne vi sitte i peisestuevinduet på hytta og se på alle vakene fra småfisken.

Hvis du ikke visste at vatnet var privat, ble du forholdsvis raskt klar over det. Kompis Terje og jeg tok med slukstengene bort dit da jeg var omkring 12 år. Det tok ikke lang tid før vi hørte motordur, og etter få minutter kom en av eierne i ens ærend fra den andre siden og over til oss for å jage oss vekk. Vatnet er ikke akkurat en liten pytt, og turen over til oss tok noen minutter selv med kraftig motor. Frekke som vi var, og antakelig med moralsk større hjemmefra, iallfall fra farssiden, ble vi stående.

-Dere kan ikke fiske her, vannet er privat, så dere får dra et annet sted!

Vi var egentlig litt irriterte, men ikke uforskammede, så vi trakk oss selvsagt tilbake. Det var ikke så mye å snakke om, bare en bekreftelse på hvor håpløs situasjonen var. Hadde vi fått et par-tre fisker, ville vi antakelig ikke tatt dem med hjem, så små ville de ha vært. Men ingen skulle få komme inn på privat territorium, nei.

Vannet ble seinere åpnet for stangfiske, noe som selvsagt var til liten nytte for å bedre fiskekvaliteten. Så gikk eierne til anskaffelse av storruser, og det hjelper. Men hadde vannet heller vært åpnet for garnfiskere mens det ennå var fin kvalitet, kunne behovet for denne innsatsen antakelig vært unødvendig.

Vi fikk alltid innprentet at Reinsvatn var ødelagt, og det var ikke før Asbjørn snekkerkompis fortalte om storørret i et spesielt område oppunder Reinsfjellet at vi tok fin fisk også på denne innsjøen.

Markfiskeren

Som man kanskje kan ane, ble min fiskeinteresse skapt i disse fjellområdene øst for Lillehammer. Far tok meg tidlig med på abborfiske på Mjogsjøen og bekkefiske med markstang i Nordåa mellom Reinsvatn og Melsjøen. Vi hadde åfløye på Mjogen og etterhvert en flott trebåt fra Snåsa på Melsjøen. Oppblåsbar gummibåt ble også brukt, og jeg husker far bar den helt inn på Lyngtjennet øverst i Åstavassdraget, en gåtur på nærmere to timer fra veien nedenfor Kaldholsetra. Tror vel egentlig ikke det var verdt strevet, for det var like godt fiske fra land der oppe den gangen.

Abboren på Mjogen beit riktig godt på varme sommerdager, og tre familier var ofte samlet for matauk og sosialt samvær. Ikke rart at Kjetil og Jon (onkel Johs. sine sønner), Stein (onkel Peters sønn) og jeg ble bitt av fiskebasillen. De andre førte statistikk over lengde og vekt osv., men jeg var mest opptatt av spenningen.

Og det mest spennende var markfisket etter ørret i små bekker og litt større elver. Her var far en mester, og jeg kan se ham for meg der han lister seg krokbøyd ut mot elvekanten. Ikke så langt at fisken ble skremt, men såpass langt at markklysa kunne vippes ut og ned i elva bak gras og busker. Han fulgte med på snøret, og "visste" når fisken var frampå. Da kom det er tilslag og en fin ørret havnet i buskene bak ham. Eller, hvis kroken hadde hektet seg fast i noe undervannsvegetasjon, en lang grastust gjennnom lufta og et aldri så lite stønn.

Far brukte en lang sammenleggbar bambusstang, mens min var noe mindre i gutteårene. Fra beltet hang det en markboks, som dessverre er blitt borte. Men jeg forsøkte å gjenskape den etter hukommelsen, og den ble slett ikke så verst (se bildene under); et bøyd neverflak spikret med små stifter over en treramme og skyvelokk under to stropper av lær. En skinnremse med et snitt ble festet til rammen slik at den kan henges i beltet. Fetter Kjetil erindret at det var messingstropper, men lær fungerer bra. Far brukte aldri ordet markstokk, men det er visst det rette navnet på boksen.

En ikke ukjent skiskytter i ung alder (Johannes Thingnes Bø, bilde fra TV2) med markstokk antakelig lagd av faren hans (K. Bø på lokket), og den jeg lagde etter hukommelsen. Far hadde en slik, som også var av never med skyvelokk, se teksten over.

Emil og Frelsesarmeen

På samme måten som bakerbrødrene skapte boller og brød i bakeriet ved nevenyttig arbeid, var fingerferdigheten helt avgjørende for strykerbrødrene. Men hvor kom musikaliteten fra, mor eller far eller begge? Her har fetter Frøys gjort et grundig arbeid med å grave i forhistorien til sin far Kaleb.

I sitt utmerkede hefte har Frøys et bilde av Emil. I følge Frøys ble Emil omvendt tidlig, noe som var viktig å få med for Frøys, langt mindre viktig for meg. Men det forklarer hvorfor Emil nederst til høyre i bildet sitter i sin flotteste Frelsesarme-uniform med trompeten i fanget. De sju andre på bildet var også blåsere og i uniform.

Dette åtte-mannsorkesteret reiste rundt og holdt konserter, og deltok også når befolkningen på nye steder skulle omvendes. Korpsene gikk foran og kampglade frelsessoldater kom etter. Seinere ble Emil pinsevenn og var en av pionerene i pinsevekkelsen i Gudbrandsdalen. Louise var metodist da hun ankom nord i Gudbrandsdalen, men sluttet seg også til pinsebevegelsen. Sammen bidro de to med sang og musikk under diverse religiøse møter i dalen.

Jeg fant ut at Louise var metodist ved folketellingen i 1900, dvs 20 år gammel. Det var riktignok over 100 år etter John Wesley, grunnleggeren av metodismen. Men det var tidlig i Norge, særlig så langt nord i landet. Ole Petter Pedersen brakte metodismen til Fredrikstad og Norge på 1850-tallet. Jeg undrer meg også over at Louise, som kanskje den eneste i familien, ikke bare hadde fanget opp denne bevegelsen, men også latt seg omvende. For her gikk det hardt for seg, med den hellige ånd, voksendåp og tungetale.

Om Emil Hansen er det sagt og skrevet at han var fåmælt, traust, stille og mild av natur. Men han var også den rastløse typen som stadig satt og trommet med fingrene på bordkanten. Basert på hans religiøse aktiviteter, kan vi sikkert legge til at han var en søkende person. Louise på sin side hadde den nord-norske væremåten, og var langt mer utadvendt.

At Kaleb spilte fløyte og fikk undervisning i fløytespill mens han var i Sør-Amerika har Frøys skrevet om, men hvorfor de tre andre brødrene begynte på strykeinstrumenter har jeg ikke klart å finne ut av. Men slik var det iallfall, mer om det seinere.

Også søster Ester lærte seg å spille fele, sikkert for å kunne bidra på religiøse møter og i pinsebevegelsens orkester. På bildet under, som Margaret Eggen hadde på veggen og sendte en kopi av, kan man imidlertid se Ester i Fåberg orkesterforening i 1941. Ester ble altså god nok på fela til dette, men drev det aldri fram til det nivået de tre andre strykerne gjorde. Så her er det tre brødre og en søster - ikke verst det! På bildet ser vi dessuten andre som har hatt stor betydning for brødrene i deres musikerliv (uthevet skrift). Søster Ruth spilte piano og deltok sammen med de andre i «Våre Venners Orkester», i følge fetter Frøys.

Hvis du har sett feil eller unøyaktigheter, ta kontakt, gjerne med korrekte opplysninger!