BOK III
Hindslekta - med musikerne via Harmonien i Bergen til Filharmonien og livet i etterkrigstidas drabantbyer.
INNHOLD
Hind-navnet lever
Jeg har tatt turen tilbake i tid for å finne Hind-navnets opprinnelse, og vi har fulgt Hind-navnet fram til vår egen tid. Hadde far visst alt dette og regnet etter, ville han funnet ut at han hadde 1,5 prosent dansk blod i årene. Ikke mye å skryte av riktignok i forhold til min mors 50 % svensk.
Men Hind-navnet er berget gjennom 12 slektsledd. En ikke så liten bragd når man tenker på at dette navnet, iallfall i de siste generasjoner, bare har hengt ved oss. Ikke som en blindtarm, som kanskje antydet tidligere, men som et navn fra en stamfar.
Hind Flostrand - navnet dukket som skrevet (Del II) også opp på Osterøya innenfor Bergen. Levi, Louises bror, flyttet dit og jeg fikk kontakt med hans barnebarn, min tremenning Lars. Jeg må ta turen til Osterøya. Så kan jeg kanskje få hilse på slektninger fra både fars- og morssiden. For min mors far gipsmakeren, stukatøren og treskjæreren Mons Hartvedt kom fra Osterøya.
Hind-navnet lever fortsatt i Harstad, både ved at flere er bærere av navnet, og merkelig nok også gjennom friidretts-klubben IK Hind, som ble stiftet i 1937. Og ikke minst ved Fogd Hinds vei, en kort vei riktignok, men likevel. Her finner vi selvsagt også den atskillig lengre Hans Egedes gate. Det kan nesten virke som man opp gjennom tidene har forsøkt å holde navnet i hevd, beskytte det. For egentlig skulle idrettsklubben hete IK Harstad, men et benkeforslag på stiftelsesmøtet sørget for at Hind-navnet kom opp til votering og vant.
Søker man på Gule Sider, og det kan man jo gjøre i våre dager, finner man også en drøss med andre Hind-er, nemlig en del av våre nye landsmenn med mer arabisk-klingende navn i tillegg til Hind. Tar man med alle, er det ca. 170 med Hind-navnet i Norge, mens vårt Hind-navn utgjør om lag 120 av dem. Hvor mange som er etterkommere av de første danske Hind-ene i Norge vet jeg ikke, men det må jo være atskillige tusen.
Mens jeg sitter her og trykker på taster, snakkes det om mørketida på radioen.
-I morgen skal sola komme tilbake i Harstad.
Sier radiostemmen, og folk har som vanlig en yr forventning. Snart knitrer det vel i andre taster, snart fylles Facebook-sider med nye bilder av sollys, fjellformasjoner og hav. Kanskje ville du sett bilder av sola tatt fra Middagsfjellet eller Storlitinden hvis du var venner med de der nord. Kanskje ville du se Trondenes og Kvæfjord kirke, der JP Hind virket.
Jeg kan ikke la være å tenke på hvor artig det hadde vært for far og bror Johs. hvis de hadde kjent slektas tilknytning til Harstad og Kvæfjord. For en gang på 1960-tallet spilte de ved festspillende i Nord-Norge, som hvert år foregår i Harstad. Nesten rart kanskje at de ikke ble kontaktet av en av de mange Hind-folkene i Harstad-området om en mulig slektskopling. Eller kanskje de ble det? Jeg for min del venter på svar fra Harstad historielag, så kanskje vi får vite mer om disse tingene seinere.
Silvestre'n
Akkurat her og nå gjør vi et aldri så lite hopp. Vi er i Kjelsåsveien (i Oslo), dit min familie flyttet i 1968. Silvestre'n er stilt opp mot en av de seks eikestolene far hadde arvet fra barndomshjemmet på Fåberg. På det lille salongbordet bak, det med ganske fine bordbein men litt dårlig utskårne pyntebord oppunder bordplata, står en vase med blomstrende gullbusk.
Det kunne derfor ha vært en vårdag dette, for gullbusken supplerer gjerne de norske fargene i mai med sine kraftig gule blomster. Sola falt fint inn gjennom det sørvendte stuevinduet og ga instrumentet en spesielt vakker glød.
Knips og knips. Jeg ville forevige celloen, som et slags dokument husker jeg, ikke far og celloen, bare celloen. Det var noe majestetisk over den, et praktfullt stykke håndverk, med en glødende glans fra den lakkerte overflaten. Assosiasjoner til dens vakre toner var en del av inntrykket.
På den tida tok jeg mye bilder, mest svart/hvitt. Filmene ble framkalt i mørkerommet ved først å tre negativrullen inn i en sinnrik sylinder slik at plastfolien ikke klistret seg sammen. Framkallervæske ble helt på og lokket på boksen med sylinderen skrudd til. Så ble væsken tømt ut og fikseringsvæske helt på. Det hele var over på kort tid, rullen tatt ut, skyldt og hengt opp til tørk.
Bildene ble framkalt på vaskerommet i skinnet fra den røde pæren i taket, satt inn i støpselet for å opplyse uten å kaste et ødeleggende lys på fotopapiret. Negativrullen var delt opp i passende striper med fire negativer på hver, negativene var studert og de mest lovende ble stukket inn under lampen på stativet med den livgivende lyskilden.
Lyset fikk passere negativet et kort øyeblikk ved at lukkeren ble skjøvet til side slik at lyset traff det ueksponerte fotopapiret på bordet under. Underet skjedde først idet fotopapiret ble lagt ned i framkallervæsken. Først ingenting, så en antydning til skygger og deretter det motivet som var foranledningen til at bildet i det hele tatt ble til, et øyeblikk fylt av en fascinerende kombinasjon av kreativ nyskaping og gjenfødelse.
Men Silvestre'n krevde noe mer, det var kombinasjonen av lyset, gløden og fargespillet som måtte foreviges. Så ingen svart/hvitt-film her - framkalling og papirkopiproduksjon ble overlatt til profesjonelle. Bildet (se bildekopien under) henger i gangen oppe i andre-etasje her jeg bor. Celloen ble solgt, men bildet skal bli i familien.
Sylvestre'n til far
Mon tro om det var dette som knyttet far til musikken, det estetiske i instrumentet. Eller var det tilfeldig at det ble cello, kanskje han ikke så det på samme måten. Kanskje det var de eldre brødrene som ville ha celloen, slik at det kunne bli en greit sammensatt kvartett; fele, bratsj, cello og fløyte. Kanskje Mozarts fløytekvartetter var målet for ungdommene? Vi får undersøke.
Strykerne
Far må ha hatt et spesielt talent, og arbeidet i bakeriet var en egeninnsats for å finansiere det hele. Til å begynne med forsøkte far seg på fele, men det ble ikke noe med det. Cellisten Terje Erlandsen på Lillehammer, som den gangen ga cello-undervisning, foreslo for far at han skulle prøve celloen i stedet (sånn var det!).
Terje var en utmerket cellist, spilte i byorkesteret og hadde noen få, men dedikerte elever. Vi ser Erlandsen sammen med det som fortsatt var Hansen-brødrene + søster Ester i det som fortsatt var Fåberg orkesterforening, på bildet fra 1941 helt på slutten av BOK II. Han var tungt involvert i byens kulturliv og helt avhengig av telefonen, som kom til Lillehammer på den tida.
-Himmelen.
Annonserte han en gang far var ferdig med timen, telefonen ringte og han løftet av røret. Terje var forholdsvis hemningsløs, en stor humorist og hadde et stort engasjement for musikken. Far hadde åpenbart sans for denne mannen, som trolig hadde betydd mye for ham. Så mye at han måtte fortelle oss om ham.
Forsøkene med celloen ble så pass vellykket at far tok timer hos Terje og Arne Olsen på Lillehammer, deretter bar det til cellisten Karl Andersen (Kalle) i Oslo en gang i måneden. Talentet hadde nok slått ut i full blomst før han kom så langt, for du får neppe cello-undervisning hos landets mest profilerte cellist i landets største orkester uten at det er noe der. Omtrent som Martin Ødegård - du blir ikke kjøpt av Real Madrid som 16-åring hvis det ikke er et talent der. Tjene penger i bakeriet til spilletimer og øve cello var resepten til far.
Det var flere på Lillehammer som både inspirerte brødrene og underviste dem. En av dem var totningen Leif Solberg, som spilte selv, komponerte og hadde elever. Også han ser vi på bildet fra 1941 som det er referert til over. I perioden 1938-1982 var han organist i Lillehammer kirke - byens organist, som det står på gravsteinen.
Solberg var inspirert av folkemusikken, og hans gode Hansen-venner som da var blitt gode Hindar-venner skulle seinere (i 1948) uroppføre hans strykekvartett nr. 1 i h-moll fra 1945. Opuset var tilegnet brødrekvartetten, verken mer eller mindre.
Men det hele startet noen år tidligere. Fetter Frøys gjengir en avisartikkel i avisa Lågen fra 1939, der pianostemmer og journalist Hallvard Halvorsen skildrer et besøk hos baker Hansen på Fåberg. Han hadde egentlig vært hos en kunde for å stemme et piano, da han i forbifarten hørte en kakofoni av instrumentlyd fra bakerens hus. Journalisten fikk overtaket og han åpnet døra.
-Hallo, er det noen som itte speller som kan slå a' en prat?
Sa han sikkert.
Ingen svar å få, så han smetter innenfor. Ingen antydning til endringer i lydbildet. Brødrene Kaleb, Peter, Johs. og far hadde satt i gang sitt store fellesprosjekt - tre strykere og en fløyte. De var invitert til en multikulturell (ville vel vi si) aften på Fåvang og øvde på spreng. Kaleb skulle fortelle om sine eventyr blant indianerne i Sør-Amerika (nettopp hjemkommet), mens brødrene sammen skulle framføre Mozarts fløytekvartetter i C og A-dur. Ikke noen liten utfordring, selvsagt. Far var bare 17 år og hadde spilt i de 2-3 siste av dem.
Cellisten Levi Hindar
Starten var altså på Fåberg, for de bodde her helt til Krigen var over. Men det ble det slutt på da de tre yngste brødrene høsten 1945 dro til Bergen. Misjonæren Kaleb hadde for øvrig andre ting å tenke på, for indianerne i Sør-Amerika hadde allerede blitt hans prosjekt.
Arvid og D/F Hydro
Fiolinisten Arvid Fladmoe (1915-1993) skulle vise seg å bli en nøkkelperson for Hindar-brødrene. Det var han som, i følge Store norske leksikon, sammen med brødrene dannet Hindarkvartetten i 1944. Det var han som, sikkert sammen med mange andre, oppfordret brødrene til å gå videre med kammermusikken når de flyttet fra Fåberg til Bergen året etter. Det var han som erstattet Brodal da brødrene flyttet fra Bergen til Oslo i 1949, og han var med de påfølgende åtte årene (1950-1958).
I januar 2015 viste NRK den nye norske filmen om tungtvannet og Vemorkaksjonen på Rjukan. I siste episode så vi ferjen D/F Hydro på Tinnsjøen gå ned etter en nøye planlagt sabotasjeaksjon. Atten omkom, 29 ble reddet. Arvid satt på ferja. Han hadde vært på Rjukan og hatt konsert der to dager før.
Det kunne gått fryktelig galt, også for Arvid, men både notene, fela og mannen holdt seg flytende, og han ble reddet av iherdige lokale hjelpere som fossrodde ut til vraket og fikk de overlevende opp av det iskalde vannet. Ja, for dette var midt på vinteren, 20. februar 1944, fem dager etter fars 22-årsdag og ett år etter Gunnerside - Vemorkaksjonen.
Litt seinere på året dannet han Hindarkvartetten sammen med far og brødrene. Hadde ikke redningsmannskapet vært der innen minutter, hadde de overlevende ikke overlevd. Hadde de ikke det, hadde ikke kvartetten blitt kvartett, iallfall ikke i sin første versjon.
Pinsevennen Barrat
Arvid Fladmoe bringer oss videre til en spesiell kopling, som jeg ikke kunne unngå å ta med. Han giftet seg i 1940 med Esther Barrat-Due. Esther var datter av Mary Barrat Due, som bare het Mary Barrat som jente. Og da nærmer vi oss noe, for hvem var faren?
Det kan jo ikke du vite, men fetter Frøys visste hvem Thomas Ball Barrat var. Han var nemlig den karismatiske lederen for metodistene og seinere pinsevennene, ikke bare i Norge, men i Europa. Etter en tur til Amerika i 1906 var han grepet av åndsdåpen og hadde opplevd tungetale. Det var innledningen på pinsevekkelsen i Norge.
Og det kan godt tenkes at Louise var med på hans møter i hovedstaden, og kanskje til og med ble omvendt der mens hun tok sykepleierutdanningen i Kristiania. Hun var jo metodist ved ankomst Sel, og metodistene startet ikke opp i Norge før i 1885, så dette hadde hun neppe tatt med seg fra Flostrand. Trodde jeg. For hun var jo faktisk oppført som metodist ved folketellingen i 1900, 20 år gammel. Kanskje det var omvendt, at hun oppsøkte metodist-miljøet i Kristiania fordi hun allerede var metodist.
Uansett, TB Barrat deltok på møtene til Louise og Emil oppe i dalen, så de ble iallfall kjent seinere. Han var også svært glad i sang og musikk, og stimulerte kanskje ungenes musikalske utvikling. Det provoserte derimot folk i dalen at noen åpnet dørene for denne karismatiske, men utskjelte og karikerte pastoren. Og ungene, iallfall Kaleb, fikk betale prisen.
Far hadde for øvrig klengenavnet «ho Livi», etter sigende på grunn av det lange lyse håret på gutten, men kanskje det lå noe mere bak?
Så jeg antar at Arvid og brødrene fikk utvekslet en del erfaringer og historier både om det hinsidige og det musikalske.
Mary Barrat giftet seg med Henrik Adam Due, derav Barrat-Due og deretter Barrat-Dues musikkinstitutt i 1927. Så Barrat satte mange spor etter seg i Norge, både ved eget virke og indirekte ved sin datters.
Rieflings klaverinstitutt fantes i Oslo på samme tid, og burde også nevnes her. For hvem finner vi der idet far møter mor, jo mor. For mor er i ferd med å bli en usedvanlig god pianist. Og hvem var hennes lærer, jo selveste Reimar Riefling, broren til Robert Riefling, pianisten. Og hva skjedde når mor møtte far i 1950? Jo, mor droppet dessverre karrieren, noe som neppe hadde skjedd i våre dager. Men hun hadde pianoelever hele tiden i min oppvekst.
TB Barrats far Aleksander må også nevnes, selv om vi nå tilsynelatende kommer langt ut på viddene. Det var han som dro over til Norge fra England i 1867 - familien flyttet samme vei året etter. Hans misjon, om vi kan kalle det det, var å lede gruvedriften etter svovelkis og metaller på Varaldsøy i Hardanger. Om han var en skikkelig svovelpredikant vites ikke. I følge lokale kilder har denne gruva fortsatt sur og dermed giftig (for livet i vann) avrenning, slik vi kjenner det fra nedlagte kisgruver på Røros, Løkken og andre steder.
Jeg synes jo dette er litt artig å trekke fram fordi mitt forskerliv har handlet om svovel og surt, giftig vann helt siden jeg kom i fast arbeid tidlig på 1980-tallet. Ikke akkurat med predikantens innfallsvinkel, men den geografiske basen har hele tida vært blant menighets-husene på Sørlandet. Og jeg har vært en alternativ svovelpredikant kan man nok si, med utallige foredrag om temaet.
Litt rart også, da LB og jeg sommeren 2015 var i Mo i Rana på slektsbesøk. Fjellveggene, med den velkjente gulbrune fargen som varsler jern og svovel, har gitt Rana store inntekter og mange arbeidsplasser (tremenning Mary Brit jobbet i gruvene i 20 år), men varsler også om død og fordervelse (for livet i vann, vel og merke!).
Brodal + Hindar
Alle de tre strykerbrødrene, det vil si tre firedeler av den opprinnelige brødrekvartetten, dro altså til Bergen i 1945, rett etter at Krigen var slutt. Og alle tre ble ansatt i Harmonien, eller Bergens filharmoniske selskaps orkester, som det egentlig het.
I følge nymotens oppslagsverk ble trioen nesten umiddelbart til kvartett igjen, for i Bergen traff de fiolinisten Jon Brodal, og dermed Brodal-Hindarkvartetten, eller Bergen stryke-kvartett som de visstnok også ble kalt.
Jon Brodal var en fremragende fiolinist og ble konsertmester i Harmonien i 1947. Det må ha vært stort for fåbergingene å få med seg en slik størrelse. Og det var nå Brodal på 1. fiolin, Peter på 2. fiolin, Johs. på bratsj og far på cello.
Johs. var nok allerede da den ubestridte lederen, for i alle år etterpå var det han som fungerte som administrator, manager og turneplanlegger. Johs. hadde det som skulle til; masse energi, var omgjengelig, hadde godt humør og sannsynligvis også gode lederegenskaper.
Turnelivet startet umiddelbart, og da Leif Solbergs strykekvartett ble uroppført på Lillehammer i 1948 var det Brodal-Hindarkvartetten som gjorde det. Deres venn Solberg hadde visstnok denne kvartetten i tankene når han komponerte dette opuset.
Det må ha vært en spesiell opplevelse for far og de to andre brødrene å komme tilbake til hjembygda på denne måten, en fullverdig strykekvartett på stigende popularitetskurve bare tre år etter at de forlot Fåberg for godt.
De var i Bergen og Harmonien til 1949, blant annet med den eksentriske (jeg vet det pussig nok av egen erfaring, ikke mer om det) Olav Kielland som dirigent.
Filharmonikere
I 1949 var brødretrioen igjen på reisefot. De hadde fått mye selvtillit i Bergen, hadde fått med seg både kunnskap og erfaring, og var klare for det store opprykket. De dro til hovedstaden, der alle tre startet i Oslo-filharmonien, det gjeveste av det gjeve, alle musikeres store drøm.
Filharmonien brakte dem rundt i Europa. Jeg har fortsatt sigaresken fra København som far kom hjem med etter en av turene (eller turnéene, som det heter i de kretser). Inni lokket er det autografer til blant andre pianisten Robert Riefling (broren til Reimar, mors lærer) og dirigenten Øyvind Fjeldstad. Dirigenten hadde skrevet «Med de beste hilsner til Atle». Jeg husker far var litt stolt når han ga den til meg. Som det står på orkesterets hjemmeside, var dette Oslo-Filharmoniens første Europaturne. I løpet av 16 dager i november 1962 ble det avholdt konserter i en rekke storbyer, og København var en av dem.
Hindarkvartetten
Brodal hang med kvartetten til 1950, men ble igjen i Bergen noen år før også han flyttet til hovedstaden. Arvid Fladmoe overtok hans plass i 1950 og var med i åtte år, deretter var Bjarne Larsen innom i to år før den endelige besetningen på 1. fela var på plass i 1960 med Leif Jørgensen. Da onkel Peter sluttet i 1958 kom Arne Monn-Iversen inn på 2. fela et par år, så var det en kort gjestevisitt av Bjarne Fiskum før Trond Øyen ble satt på i 1964. Hindarkvartetten må ha vært navnet fra 1950 og hadde sin endelige besetning fra 1964.
Så opp av bakemelet steg det tre skolerte og høyt respekterte strykere som var i ferd med å etablere seg i den ypperste Norgeseliten innenfor klassisk musikk. De hadde alle tre full jobb i orkesteret og kvartetten var ved siden av. Hindarkvartetten var i ferd med å bli et navn på manges lepper.
Karriere på gang
Hindarkvartetten hadde først en hard kjerne av de tre brødrene, men i 1958 sluttet Peter. Det var lenge før hans altfor tidlige død i 1975, bare 59 år gammel. Kanskje han syntes det ble litt for mye pes, at han ville ha roligere dager. Han slet med lavt stoffskifte, så det kan ha vært helt nødvendig av hensyn til helsa. Peter begynte som dirigent og musikklærer i Nortvedt skoles strykeorkester, og var svært populær - lett å forstå for oss som var så heldige å lære ham å kjenne. Han var der fram til 1968.
Johs. og far var med hele tida, helt til de i 1980 fant ut at 36 år fikk holde. Da var Johs. 61 og far 58 år.
Det snakkes ofte om at komponister produserer så og så mye. Verkene regnes kronologisk fra opus nr. 1. Eller for Mozarts vedkommende, fra köchel nr. 1 (K1), fordi det var Ludwig Ritter von Köchel (1800-1877) som stod for opptellingen og lagde sin Köchel-Verzeichnis i 1862. Köchel telte for øvrig til 626 før det stoppet opp i år 1791 (Mozart døde det året).
Har du hørt noen opus av en komponist, vil du ofte også kunne kjenne igjen samme opphavsmann hvis du hører et nytt. Har du hørt noen K-nummere og så får høre K 551 for første gang, vil du ikke nødvendigvis vite at det er Jupitersymfonien, men du vil sannsynligvis vite at det er Mozart.
Det snakkes mindre om hva utøvende musikere produserer. For Hindarkvartettens vedkommende ble det produsert et 20-talls plateinnspillinger og en drøss med NRK radio-innspillinger. Det ble gjennomført en rekke turnéer nasjonalt og internasjonalt, og avholdt flere hundre konserter.
Denne produksjonen er imponerende, tatt i betraktning at de hele tiden var fast ansatt i orkestere. Men like imponerende er den variasjonen i musikalske uttrykk de var eksponenter for.
Ett av mange høydepunkt var innspillingen av K 285 og K 370. Henger du med? Ja, Mozart, nemlig fløytekvartetten i D-dur og obokvartetten i F-dur. Hindarkvartetten var i begge tilfeller tre; Leif Jørgensen, Johs. og far, supplert med hhv. Torkil Bye og Brynjar Hoff til en kvartett. For dette mottok de Spellemannsprisen i 1973.
To andre høydepunkt var plateinnspillingene med Tommy Reilly, verdens fremste på sitt instrument. Det første albumet kom i 1967, mens «The Silver Sound of Harmonica», med innspillinger av kvintettene til Gordon Jacob og James Moody, kom i 1975. Kvintetten av Moody var tilegnet utøverne, og ble uroppført i 1972. Begge platene ble produsert av Sigmund Groven, Tommys elev og vår egen munnspillvirtuos. LB og jeg var på konsert med ham, Iver Kleive og Sondre Bratland i Landvik kirke på en søndag i september 2015 - virkelig et mestermøte (eller veteranstevne om man vil).
På stueveggen hjemme, over et gammelt piano, henger et bilde av tre musikere under en prøve før innspilling, Johs. til venstre og far til høyre. Og midt mellom dem sitter Erik Bye. Han ser inspirert ut og synger fra bladet, mens produsenten Kilde følger det hele i bakgrunnen med snadda i kjeften. Ikke noe røykeforbud her.
De gjorde mye sammen med Erik Bye, men far hadde ikke noe særlig sans for mannen. Det var kanskje whiskey-konsumet han reagerte på. Selv ble han gladere og gladere i sterke saker, og etter hvert tok litt for mye plass, men kombinasjonen av drikking og jobb reagerte han på.
Ipolyi
Turnéene brakte kvartetten til mange konsertscener utenfor Norge, først til Budapest, så Wien og Praha, og de ble etter hvert ansett som et av Europas ledende kammermusikk-ensembler.
Men hvorfor startet utenlandsreisene med Budapest? Det tror jeg vi finner svar på hvis vi drar tilbake til Bergen. Her traff de nemlig ungareren Istvan Ipolyi (1886-1955), og ja - Budapest er hovedstaden i Ungarn.
Ipolyi var ingen hvem som helst. Han var med å danne Budapest-kvartetten så langt tilbake som i 1917, og spilte bratsj der helt fram til 1936, da han flyttet (les flyktet) til Norge.
Budapest-kvartetten eksisterte i 50 år og var datidens store kammermusikkensemble. Det var stadig skiftende besetning, særlig i starten. Da den ble etablert var det tre ungarere og en nederlender. Etter at Ipolyi ble erstattet, var de blitt fire russere. De fire første spilte opprinnelig i Budapest Operaorkester, men dette ble oppløst under 1. verdenskrig, og opp av asken steg kvartetten.
I 1921 eller 1922 flyttet Budapest-kvartetten til Berlin, men ble i 1934 truet av nazistene og flyktet til Paris. Sannsynligvis besto kvartetten hele tiden av jøder, og da krigen kom til Europa var det fire russiske jøder som flyktet til USA.
Ipolyi var også jøde og er omtalt på Scandinavian Jewish Forum sine nettsider om norsk musikk. Han følte nok at det brant under føttene på ham rett før Krigen brakte løs.
Han ble arrestert av tyskerne i Norge og satt på vent på Grini. Hans skjebne var dermed i tyskernes hender, og han kunne fått en annen reise på Donau enn den turistene får. Slaveskipet Donau fraktet tyske tropper mellom Stettin i Polen og Oslo og russiske fanger til straffearbeid i Norge. Men høsten 1942 skulle det også fraktes 352 jøder fra Oslo og andre steder. Ikke alle kom fram, men de fleste av de som ble stuet inn på de skitne lasterommene ble sendt rett i gasskammeret ved ankomst Auschwitz.
Men ikke Ipolyi. Han ble sluppet fri fra Grini takket være en intervensjon fra lederen for det internasjonale Røde Kors, svensken grev Bernadotte. Ipolyi flyktet deretter til Sverige, trolig som følge av advarsler om deportasjon. Slike opplysninger ble fanget opp av en liten gruppe personer i Oslo. De hadde tatt på seg det svært farefulle arbeidet med å hjelpe jøder over til Sverige. Terboven, tyskernes øverste mann i Norge, hadde gjort det klart at døden ventet dem som ble tatt i slik virksomhet.
Et medlem i denne gruppen var Robert Riefling (du husker sigaresken fra København?). Vanskelig å få det bekreftet selvsagt, men slett ikke utenkelig at Ipolyi var en av de om lag 250 jødene som ble hjulpet i sikkerhet av denne gruppen.
27. januar 2015. Jeg hadde da skrevet en drøy måned, og så at Krigen hadde rykket stadig nærmere (i denne historien). Det var den dagen 70 år siden Auschwitz-Birkenau ble frigitt. Det ble markert på TV - med få gjenlevende av de få som overlevde. Her klarte den effektive drapsmaskinen til nazistene å kvitte seg med over en million jøder, sigøynere, homofile og funksjonshemmede. Totalt gikk omkring 10 millioner jøder opp i hvit røyk.
Kan man tenke seg noe mer bestialsk enn å utrydde minoriteter og de svake i samfunnet? En nasjon skal vurderes etter hvor bra minoriteter behandles, ikke etter hvor raskt man klarer å utrydde dem.
Ipolyi flyttet tilbake til Bergen etter krigen og fikk norsk statsborgerskap i 1946.
Da ble han kjent med Brodal-Hindarkvartetten, underviste dem i kammermusikkspill, var deres mentor og formidlet trolig de nødvendige kontakter i Budapest og andre steder. Og hva med språket? Selvsagt ikke noe problem, med Ipolyis år i Berlin og brødrenes år i bakeriet under Krigen.
Tussefløyte og Club 7
Hindarkvartetten var fasinert av røttene og folkemusikken, og samarbeidet med Egil Storbekken (1911-2002) fra Tolga på 1960- og 70-tallet ble også et høydepunkt. Fjelltrall med Storbekken på tussefløyte akkompagnert av Hindarkvartetten kom ut i 1960 og lå i flere uker på datidens Norsktoppen. I 1968 var den sammen med en rekke andre låter, blant annet ytterligere fem med kvartetten, med på albumet Tussefløytelåter.
Det er jo litt pussig dette, at de først var tett på jøden Ipolyi rett etter Krigen og deretter samarbeidet med en som ble dømt for landssvik noen år seinere.
Storbekken kom inn i en nasjonalsosialistisk krets i Østerdalen og meldte seg inn i NS i 1940. Han skal visstnok ha blitt framstilt som en naiv, ung mann under rettsoppgjøret, men var jo 29 år i 1940 og må ha vært bevisst på sine valg. Han satt da også i fengsel en kort periode etter Krigen.
For å vise spennet i kvartettens virksomhet tar jeg også med konserten på Club 7 i Oslo i 1977. Jeg var der, men bare denne ene gangen, så jeg vet at dette temmelig usannsynlige møtet mellom byens alternative kulturliv og det klassiske uttrykket kom i stand.
På dette tidspunktet hadde riktignok Club 7 flyttet inn i lokalene til Oslo konserthus, men det var alltid en arena for motkulturen. Da Oslo kommune stoppet tilskuddene til klubben, endte det for øvrig med konkurs i 1985.
Det var lett å komme i prat med denne utadvendte kvartetten. Johs. var en skikkelig propell, og minnet meg ikke så lite om Pelle Skalmstad (Pelle «magaplask», som far kalte ham - han som grunnla Pellestova på Hafjell), og kom lett i kontakt med folk. Fiolinist Leif Jørgensen lå ikke mange hakkene etter, mens far og Trond Øyen trolig hadde litt mindre framskutte roller. Jeg vil tro det både var musikken og den uhøytidelige omgjengeligheten som brakte dem i kontakt med stadig nye mennesker og dermed framover.
Tettere på Krigen
Så det var som jeg trodde; mye dreide seg om Krigen. Men vi (far og søsknene) var enda tettere på enn som så - svoger'n var på den andre siden.
Min onkel Johs. nr. 2 var Rottenführer i Waffen-SS Regiment Nordland og kjempet på Østfronten, var medlem av NSKO og ble seinere fylkingsfører i Rikshirden, først i Hedmark, så i Oppland.
Onkel Johs. nr. 2 var også en meget habil skihopper og hadde flere bakkerekorder. Under Krigen la imidlertid hele idretts-Norge ned sin aktivitet, og konkurransen ble selvsagt langt mindre. Det som før Krigen (inntil 1936) hadde vært en splittet idrettsbevegelse, med Arbeidernes Idrettsforbund (AIF) og det borgerlige Landsforbundet på hver sin side, stod nå side ved side om boikotten. All organisert virksomhet ble stanset, og begge forbund brøt med det nyopprettede NS-forbundet. Ikke rart, siden bare NS-forbundet kunne arrangere. Alle andre idrettsarrangementer var illegal virksomhet. Arne Hole skriver om dette i Aftenposten på 70-årsdagen for frigjøringen, og framhever at idrettsstreiken må ha vært et prestisjenederlag for nazistene.
Datidens store skihopper, Birger Ruud (1911-1998), ble rammet i den forstand at hans hoppkarriere fikk en 5 års pause i den perioden da han trolig ville vært på sitt aller beste. Han tok OL-gull allerede i 1932, 21 år gammel, og ble verdensmester tre ganger. Men han mistet OL både i 1940 og 1944. Birger ble arrestert i 1943 for å ha deltatt i et illegalt hopprenn, tenk det, og satt ett år i fangenskap på Grini.
Far og søsknene var rent geografisk midt i begivenhetenes sentrum. I heftet «Glimt fra Nordseter gjennom tidene», skriver Jan Johnsplass om «Helvetes Forgård», dvs. Nordseter under Krigen.
Jan skriver at nazistene brukte Nordseter som treningsleir for infanteri, artilleri og panseravdelinger. Det som seinere skulle bli vårt hyttefjell var deres øvingsfelt. Opp mot 5000 mann og 2000 hester kunne være stasjonert her, for seinere å bli sendt til Østfronten. Forsyninger til leiren kom blant annet via taubane fra Lillehammer.
Direktøren på Nevra Høyfjellshotell, Per Haslev, som ikke helt tilfeldig også var gruppeleder i XU (Norsk etterretning mot tyske okkupanter) klarte å tegne et nøyaktig kart over det hele, gjengitt i heftet, og fikk sendt det til etterretningstjenesten i London.
Nevra-hotellet huset 400 av de 600 krigsfangene nazistene brukte til å bygge leiren - omkring 100 brakker ble anlagt. «Spellopp», hytta til fars brødre, ble bygget i 1926 og kjøpt av to eller tre av brødrene under Krigen. Rett ved hytta er det fortsatt grunnmurer etter tyskerbrakkene, en dyster påminnelse. I Gropmarka, bare fem km fra leiren, hadde for øvrig hjemmestyrkene flyslipp-plass, en forholdsvis dristig løsning må man vel ha lov å antyde.
Nordseter har en spesiell plass i mitt liv, men ikke pga Krigen. Hver sommer fra jeg var 3-4 år har jeg vært der inne. Hver påske kjører vi opp til Nordseter fra Lillehammer og setter bilen oppe ved bommen, med påfølgende snøscooter-transport den fire km lange veien inn til Nyseterhøgda og hytta som far bygde.
Den siste tida før frigjøringen flyttet også nazistene sitt hovedkvarter fra Oslo til Lillehammer.
Jeg har lurt på hvordan det var mulig for brødrene å omgås onkel Johs. nr. 2 uten at det oppstod konflikter. Brødrene var selv blitt arrestert under en konsert på Lillehammer og måtte hoppe tvekroket bortover gangen for at nazistene skulle få informasjon, noe de ikke fikk. Fars beste kompis ble skutt av tyske soldater på åpen vei ovenfor Aulestad. Far kunne ha lidd samme skjebne, men han unnslapp fordi han løp sikksakk ved siden av, hadde flaks og kom seg unna.
De lot det ligge.
Vi ungene merket ikke mye til det hele, snarere tvert om. Onkel Johs. nr. 2 var en stor sjarmør og svært hyggelig mot oss ungene. Det var aldri noen konfrontasjoner.
Selvbyggere?
Vel etablert i Oslo stupte de 3-4 år seinere inn i selvbyggerprosjektet nord i byen. Bolignøden i Oslo var stor etter Krigen, og de slo nok til umiddelbart etter ankomst hovedstaden. Men ventelister var fornavnet og dugnadsprinsippet var etternavnet. De må ha tenkt sitt, der de skulle pleie sine strykerfingre og samtidig legge inn en egeninnsats med hakke og spade for å redusere innskuddet.
Selvbyggerveien og Dugnadsveien høres ut som gatenavn i en pinlig dårlig skildring av etterkrigstidas store gjenoppbyggingsprosjekt av nasjonen. Men begge finnes. Selvbygger-veien er virkelig. Jeg vet det, for jeg bodde der i mine 14 første leveår og gikk på Årvoll skole.
Årvoll, Stig og Selvbyggerveien ligger i overgangen mellom den tunge utbyggingen i sentrale deler av Groruddalen og villastrøkene lenger vest, der utbyggingen var langt mer skånsom.
Prinsippet var en kombinasjon av innbetaling og egeninnsats (dugnad). Det var iallfall sånn det startet opp i de delene der Ungdommens selvbyggerlag (USBL) satte opp firemannsboliger i plank. Da var det forholdsvis greit å organisere en dugnadsgjeng til å gjøre mye av jobben. Ikke fullt så greit når mursteinsblokkene langs det østre beinet av Selvbyggerveien skulle settes opp. USBL måtte skifte strategi. Blokkene (se bildet) ble satt opp som betongelementer, som først ble produsert nærmest på industrielt vis i området, men som seinere ble produsert annet steds i byen. Det var jo ikke bare her oppe det spratt opp slike bokonteinere på den tiden.
Sjekk blokk nr. 5 fra venstre i den bakerste rekka inn mot Årvollåsen; Selvbyggerveien 56/58 - mitt barndomshjem. Øverste bildet er fra 1952 (blokker under oppføring), nederste fra 1955 (året etter at vi flytta inn). Takk til Widerøe/Oslo byarkiv og ikke minst DigitaltMuseum!
Jeg trodde far og brødrene hadde vært med på dugnad, helt til jeg undersøkte saken selv. Men det ser ut til at den nye strategien ble iverksatt like før brødrene kom fram til start. Og når jeg tenker meg om, hørte jeg heller aldri noe om grunnarbeider, forskalingssnekring eller annen egeninnsats.
Akkurat det kan nok ha vært en fordel, for vablete strykerfingre var sikkert ingen god ide på denne tiden. Sikkert ikke seinere heller for den saks skyld, men far tok lite hensyn til det. Arbeidshansker, motorsag, hammer og årer (i åfløya, husker du den fra DEL II?) var sikre følgesvenner i den lange musikersommerferien - Sylvestre'n var det ikke.
Kanskje ikke å anbefale for cellister, men min far var glad i alt nevene kunne brukes til. Her er det rydding i Kjelsåsveien, med husene i Kastanjebakken i bakgrunnen.
Drabantbyer blir til
Selvbyggerveien ligger som en hestesko med buen vendt nordover, helt inn mot Årvollåsen i Lillomarka. Begge beina i hesteskoen peker sørover mot byen, fjorden, verden utenfor. Det østre beinet er vridd i retning Groruddalen, som om det forsøker å knytte seg til den massive blokkbebyggelsen på Veitvedt og videre østover.
Her samlet de seg, mange av de som flyttet inn til hovedstaden i årene etter Krigen. Opp hit flyttet de, mange av de som bodde i trangbodde leiligheter nede i byen da sjansen til større plass for familien dukket opp.
Her vokste ungene deres opp, meg selv inklusive, i frisk luft mellom stillheten i skogen og det yrende livet i byen. Her fikk vi i pose og sekk, vi ungene, et ideelt voksested ifølge økologiske teorier. Jeg vet det, for jeg har lest Odums Ecology. Det er et ekstra stort biologisk mangfold i overgangen mellom kulturlandskapet og naturlig skog. Større enn i det ensidige åkerlandskapet og større enn i granskogens egen skygge. I overgangssonen kan dyr og fugler leve av maten i det åpne landskapet og søke skjul under trærne. Vi hekta bakpå bybussen om vinteren når den svingte oppom oss i skogkanten, og vi fanget rumpetroll, salamandere og firfisler i skogen om sommeren.
Drabantbyene hadde dessuten egne butikker, frisørsalonger og fritidstilbud, de var selvforsynt med det meste. Det var det som kjennetegnet dem. Men de fleste som jobbet måtte reise vekk fra drabantbytilværelsen om morgenen og dra ned til byen. Så var det å komme seg hjem til kona og middagen etter arbeidstid. Slik var det seks dager i uka.
Innenriksinnvandringen kan man kanskje kalle det, denne storstilte tilflyttingen til Oslo fra alle landets hjørner etter Krigen. Etterkrigstidas nød på landsbygda satte fart i det hele, og etterspørselen etter et sted å være i hovedstaden var enorm.
Marshallhjelpen fra USA og Det norske arbeiderpartiets store gjenoppbyggingsprosjekt rullet derfor over landsbygda på alle kanter av hovedstaden. De store og produktive jordbruksarealene ble valset ned og betongblokker vokste opp i øst, på Lambertseter, Manglerud, Tveita osv. fra 1950 og utover.
En av aktørene var Olav Selvaag. Han fikk tildelt Veitvedt midt i Groruddalen etter mye fram og tilbake om utformingen av disse rimelige boligene. Selvaag bygde en drøss med blokker og det store kjøpesenteret midt inne i det hele. Jeg gikk på musikkskolen der da jeg var 7-8 år, og var en kløpper på triangel.
Som Selvaag herjet på Veitvedt, fikk Ungdommens selvbyggerlag (USBL) regjere på Stig og Årvoll. Dette var hovedsakelig Årvoll gård sine områder. Først Årvollveien, Dugnadsveien, Selvbyggerveien og flere andre, så butikksenteret og grusbanen, deretter innover i skogen på Tonsenhagen. Hoppbakken Årvollia og tilhørende friområde ble anlagt på jordene ned mot Trondheimsveien og med utsikt til de blå høyblokkene, punkthusene som de het den gangen, på Bjerke.
Selve gårdsbygningene på Årvoll ble stående igjen, men det var også det eneste som kunne minne om landsbygd i denne delen av byen etter at det hele var over. Det hevdes at det kunne være brukt så mye som over 700 000 dugnadstimer på Årvoll i den tida.
Selvbyggerveien og Dugnadsveien. Prinsippet var enkelt: 1) Du skifter tøy etter jobb, tar på deg arbeidsklær og stiller på avtalt tid for arbeidsgjengen under ledelse av en eller annen arbeidsleder. 2) Du er med å sette opp forskaling, triller sand og sement, blander og hiver oppi. Eller et eller annet annet som du kan gjøre uten særlig opplæring, men som bidrar til at
området ikke bare er blokker, men også blir et OK sted å bo. Eller du har faktisk litt peiling, har meldt inn dette og får dugnadsjobb som fagarbeider.
Det var iallfall sånn det startet opp i de delene der det ble satt opp firemannsboliger i plank. Da var det forholdsvis greit å organisere en dugnadsgjeng til å gjøre mye av jobben. Ikke fullt så greit når mursteinsblokkene langs det østre beinet av Selvbyggerveien skulle settes opp. USBL måtte skifte strategi. Blokkene ble satt opp som betongelementer, som først ble produsert nærmest på industrielt vis i området, men som seinere ble produsert annet steds i byen. Det var jo som sagt ikke bare her oppe det spratt opp slike bokonteinere på den tiden.
Blokker med to oppganger, fire etasjer, boder og felles vaskerom i første etasje, boder på loftet. Leilighetene var enkle, men føltes romslige. En liten gang ledet fra oppgangen og rett inn mot et av de to soverommene. Inneklemt til venstre var badet og så kjøkkenet med vindu ut mot skogen. Diagonalt mot venstre var det andre soverommet og diagonalt mot høyre var stua. Utenfor stua, ut mot veien og rekka med blokker nedenfor, var det en liten veranda. Det gikk så vidt an å sitte der, men vi gjorde aldri det.
Søplesjakten gikk som et vertikalt piperør gjennom blokkas fire etasjer. Det lille du klarte å produsere av søppel ble kastet inn i luka og ble borte. Du bare stengte den runde lukedøra etter deg og behøvde ikke tenke mer på hva som skjedde deretter.
Gressplenene utenfor var ideelle for ballspill, parkeringsplassene var mange nok for de få bilene og de gruslagte gangveiene bandt blokkene sammen.
Nedenfor tiær’n, dvs. blokk nr. ti i vår måte å telle blokkene på, lå grusbanen og derfra gikk det en gangvei helt ned til barneskolen. Grusbanen ble til isbane om vinteren. Kommunens vanningsbil sprøytet banen, og det ble en fast såle av stålis som stort sett holdt seg hele vinteren på den tida. Seinere, og rett før vi flyttet vestover i byen, ble det bygget en hockey-bane med ordentlige vant og mål av riktig størrelse ved siden av grusbanen. Men det var stort sett ski som gjaldt for min del.
Isdammen
Som en knotete strek nordfra inn i hesteskobuen rant det en liten bekk, som seinere skulle vise seg å hete Hovinbekken. Øverst i buen gikk den gjennom en sumpmark som selvbyggerne ennå ikke hadde tatt kontroll over.
Sumpen var et litt vått og litt skummelt sted å være hvis du var en liten gutt. Her kunne du late som du var langt inne i jungelen, her kunne du innbille deg at det var øyne som fulgte med på dine bevegelser, her kunne det være skumle dyr.
Men sumpen var også et bra sted å finne blåserør, for om høsten kunne du kappe rør av sløke her nede og finne rognebær oppe i skogen bak blokkene. Og hva hadde du da - jo et ypperlig våpen å ha med deg i tilfelle det skulle dukke opp et eller annet. Det gjorde det selvsagt aldri, men det spilte ingen rolle for oss.
Nederst i hesteskoen endte bekken i en stor badedam, som ble satt opp i løpet av de første årene etter at blokkene kom opp. Dammen hadde en tendens til å bli mindre og mindre utover sommeren, for bekken kunne bli ganske tørr. Så hullet nedenfor grusbanen var ikke alltid velegnet som badeplass. Men tanken var god og typisk for drabantbyene, her skulle tilbudene florere.
I den andre enden av bekken, dvs. langt der oppe i skogen bak Dugnadsveien, ble bekken også demt opp. Det skjedde allerede på 1920-tallet, dvs. lenge før utbyggingen på Stig og Årvoll var påtenkt. Og årsaken var en helt annen enn et badetilbud for byens befolkning. Dammen skulle ikke brukes om sommeren, men om vinteren.
Isdammer ble anlagt for å skaffe is til nedkjøling. Dette var en næring flere steder, men døde selvsagt ut etter at kjøleskapene ble vanlige både i restauranter og blant folk flest utover på 1960-tallet. Om sommeren ble vannet tappet ut og bunnen rengjort. Når den oppfylte dammen frøs i oktober/november kunne issagen eller den motordrevne sagen settes på skrå ned i isen og blokker med glassklar is kunne skjæres ut.
Vår isdam er nå et yndet utfartssted både sommer og vinter takket være ildsjeler som har satt i stand de gamle driftsbygningene og tilrettelagt for friluftsliv.
Nissen og neger'n
Tre bakerbrødre, tre musikere og nå tre "selvbyggere" flyttet inn med fruer i blokkene i 1954. Søster og jeg fant et julekort til julen 1953 fra gipsmaker Mons i mor sine ting som stammet fra den siste tiden i deres midlertidige opphold i Tiedemannsgate på Majorstua. Kortet hadde ligget sammen med hans julepresang (familienissen) til sin gravide datter (med meg) og sin svigersønn (min far). På kortet var det en lykke-til-med-den-nær-forestående-flyttingen-hilsen, og vi antar flyttingen skjedde rett over på nyåret, det vil si rett før jeg kom til verden.
Og bare for å oppklare - familienissen var (og er) en nisse i gips på snaue 30 cm, støpt av stukaturmesteren selv. Familienissen ble laget i flere eksemplarer, en gammel krok med en sekk full av gaver over venstre skulder og en hul hanske på høyre hånd som trestaven (for eksempel en pinne fra vispen i kjøkkenskuffen) kunne stikkes gjennom. Armen som holder sekken er hevet slik at det kan settes et minijuletre (en liten grankvist fra juletreet i stua) ned i det mellomrommet krok-armen danner. Nissen ble ikke bare med til Årvoll, den er med meg hver eneste jul fortsatt. Akkurat nå (det vi si da jeg skrev dette avsnittet) har jeg nissen stående på pianoet rett ved siden av der jeg sitter og knaster, mens juletreet lyser mitt imot.
Brødrene med fruer var ikke alene om å komme flyttende. Oslos drabantbyer ble i stor grad befolket av bygdefolk, innvandrere fra eget land, men også av folk som kom fra trange kår i bysentrum.
Var du fra Gudbrandsdalen var det greit, bare du kvittet deg med dialekten, noe som var uproblematisk for de fleste, min far inklusive. Var du nordfra, nordlending, var det mindre greit, for du kvittet deg ikke med dialekten så lett og ble oppdaget straks du åpnet munnen. Seinere kom pakistanerne til byen og nordlendingen fikk gå litt mer i fred.
Far og mor var først ute, dvs. jeg, allerede i januar 1954, som antydet, deretter fulgte Johs. og så Peter med fruer opp. Fire år etterpå var det to unger hos alle tre. Mødrene våre var hjemme, fedrene våre var på jobb. Vi gikk i barnehagen til tante Borghild på baksiden av blokkene. Vi ungene lekte alltid ute, men jeg lekte aldri med fetterne mine.
Mine kompiser på den tiden var først Per Johansson og Morten Krogsæter, så Jonna og Tom. Jonna gikk i klassen, mens Tom var ett år yngre. Skogen var vår sekundærbolig.
En gang kom vi over en neger, ikke "farget" på den tida, så en neger. Og vi syntes det var temmelig spesielt, også fordi han satt på en stein ved siden av stien rett bak firær'n (Glassbergløypa om vinteren), der Jonna og Tom bodde. Dette kunne ha vært omkring 1966, kanskje sommeren etter Gjermund Eggens tre triumfer under ski-VM i Holmenkollen. Ikke mange fargede i Oslo på den tida, spesielt ikke inne i skauen.
-Hei, du kan godt bli med hjem til oss.
Sa vi. Neger'n var vennlig og villig, han, og vi tok ham med ned til blokka. Inn i oppgangen og opp til tredje, der Toms mor var hjemme. Som de fleste andre kvinnene på den tida, over 50 %, var hun nettopp det, fulltids hjemmeværende.
Merkelig nok slapp hun neger'n inn, og han ble traktert med litt saft og kjeks før vi skjønte at det kunne være greit å stikke ut igjen. Merkelig, fordi jeg ikke lenge før hadde vært runden i nabolaget og forsøkt å selge en rød fjær til henne, noe hun hadde avslått i overkant bestemt: «støtter ikke utlendinger». Nå var ikke akkurat Røde fjær-aksjonen rettet mot
utlendinger, men det var kanskje sånn hun oppfattet det.
Livet byr av og til på litt rare sammentreff. Jeg kom på dette med Røde Fjær-aksjonen da jeg skrev om neger'n. Jeg hadde ikke tenkt på Røde Fjær de siste nesten 50 årene. Jeg måtte på nettet for å forsøke å finne tilbake til hva dette egentlig var. Det fant jeg selvsagt - Lions. Dagen etter, ja dagen etter, kom det et svært vedlegg i lokalavisa om, ja nettopp - Røde Fjæraksjonen. Den første var helt riktig i 1966, og inntekten gikk til den blinde Erling Stordals fantastiske prosjekt for funksjonshemmede på Beitostølen. Innsamlingsaksjonen arrangeres omtrent hvert 5. år, og skulle i 2015 gå til barn og ungdom.
Hyttene i skauen
Tom, Jonna og jeg stiftet Skogvokterklubben samme sommer. Skogvokterklubben startet med at vi var på utforskertur i ytterkanten av vårt territorium, på den andre siden av Årvollåsen, der det er utsikt over de innerste delene av Groruddalen. Nede på ei myr (du kan se den på et passe detaljert kart) lå det en god del etterlatte tømmerstokker. For smått for å bli trukket ut med hest og slede som tømmer, og for langt unna en vedovn til at noen fattet interesse for den utmerkede veden det kunne ha vært.
De neste ukene brukte vi til å trekke stokkene opp til en liten avsats litt lenger oppe i åsen, og med et par økser og en sag Tom og Jonna fikk lurt med seg hjemmefra satte vi i gang.
Jeg vet ikke hvor vår kompetanse på lafting kom fra, kanskje vi oppfant lafting der og da. Kanskje det rett og slett var opplagt for oss hvordan det skulle gjøres? Men det vokste iallfall opp ei lita hytte der, som selvsagt ble Skogvokterklubbens hovedkvarter.
Vi var temmelig hemmelighetsfulle på den tida kan jeg huske, og ingen fikk greie på hvor vår bortgjemte base lå, ikke en gang at den eksisterte. Utpå høsten ble det imidlertid slutt på klubblokalet. Grorudgjengen hadde selvsagt oppdaget hytta, hengt opp sine klenodier, blant annet en tyskerhjelm, som jeg tok med hjem i triumf. Det skulle vise seg, og av grunner
vi allerede har vært inne på, at far ikke syntes det var det minste interessant. Så det var helt uaktuelt å ta vare på den, verken inne på barnerommet eller i noen av bodene.
Etter et kort møte i klubben, ble det så vedtatt å rive hytta - ikke aktuelt å dele den med andre. Og - du kødder ikke med Grorudgjengen. Det var fort gjort, i og med at vi bare hadde satt spiker i planketaket med inngangsluka. Så det ble bare den sommeren, men Skogvokterklubben levde videre. Vi hadde vedtekter, møter og hytteturer, men ingen nye byggeprosjekter.
På den tida var det flere enn de tre medlemmene i Skogvokterklubben som hadde hytte i Årvollåsen. Flere hundre hytter var det i Oslomarka etter Krigen. Det var spesielt en rødmalt stue vi (familien på søndagstur) av og til passerte som var litt av en idyll. Hytta lå litt nedsenket innunder en fjellskorte, og beboerne hadde opparbeidet små blomsterbed mellom stien og kåken, slik at det så ut som et svært så trivelig sted. Ved var det nok av og ingen boutgifter, men selvsagt ikke strøm, innlagt vann eller vei fram.
Jeg kan ikke huske at vi noen gang så folk ved den koselige stua, eller ved de andre hyttene for den saks skyld. Det virket som de holdt seg unna betongselvbyggerne der nede i sivilisasjonen. Men av og til kom de ned til Mjælkær'n i naboblokka (elvær’n) for å handle. Det var her vi alle handlet til det daglige, og den gangen var det hundrevis av slike butikker i byen. Mjælkær'n hadde egen kaffemaskin, og det luktet alltid himmelsk der inne, særlig hver gang noen brukte den til å male opp en kvartkilo kaffebønner.
Jeg husker forresten at jeg tryna på sykkel rett utenfor butikken. Den ene av mine to temmelig utstående fortenner (reguleringstannlegen i Drammensveien satte ny pers da jeg dukket opp der) knakk, og mor tok meg med til en spesialist på Sagene, som filte ned den andre slik at de så ganske ok ut. De var jo også litt store i utgangspunktet, så ....
Svarta måtte også hit av og til. Vi fulgte aldri etter henne for å sjekke hvor hun bodde, men vi visste at hun ble rasende hvis vi plaget henne på veien tilbake til skogen. Hun var alltid kledd i mørke klær, med sjal over hodet og var temmelig fryktinngytende å se til (syntes vi ungene). Vi lot oss skremme når hun fikk utbrudd, men ikke mer enn at vi var på plass med ertingen vår neste gang hun ble oppdaget.
Haralds hytte
Vi flytta til eplehagen i Kastanjebakken (Kjelsåsveien nedenfor Sanatoriet) i 1968, og her gikk det av og til en underlig skrue forbi kjøkkenvinduene i vårt nybygde kjedehus. Det eneste jeg visste om denne karen var at han av og til var innom min tremenning og nabo Frøydis Hauge. Tror mor og far gryntet litt på nesa når de så ham, uflidd som han virket og full som han kunne være.
Det de ikke fortalte, og kanskje ikke visste, var at Harald bodde i en av de omtalte hyttene. For de fantes i Grefsenåsen også. Det spesielle var jo da at dette var etter 1968. På dette tidspunktet var det bare ei hytte igjen i området Årvollåsen-Grefsenåsen, hytta til Harald Grande.
Hyttebeboerne i Oslomarka var folk som ikke hadde så lett for å passe inn i datidas norm. Mange var krigsseilere, kanskje deltatt i Tysklandsbrigaden etter Krigen slik som Harald og var gjerne enslige og alkoholiserte. Som enslig var det nesten umulig å få bolig i datidas Oslo. Du måtte være et par eller del av en familie for i det hele tatt å komme inn i boligkøen.
- Jeg var ikke engang forlovet, sa Harald. Så Harald hadde alle odds mot seg, men heldigvis Frøydis med seg.
Under et aldri så lite fylleslag der ute i Osloskogene ved nyttår 1963 ble en person drept. Dette visste ikke jeg, som var omkring 10 år da det skjedde, ingen fortalte det. Og veldig spesielt var det, for jeg hadde ikke inntrykk av at disse folka var til noen som helst sjenanse for noen.
- De ville bare være for seg selv, sa tidligere skogoppsynsmann Håvard Pedersen i et intervju med Dagsavisens Tom Vestreng i 2015.
I sitt flotte opus om kulturminner i Lillomarka (femte utgave) skriver også Håvard at den som ble drept var mannen til Svarta. Vi visste ikke engang at hun hadde noe mann, og begge to slet med problemer etter sin innsats under Krigen.
- Det var feil å brenne dem ned. Vi var ikke i veien for noen, sa Harald Grande.
Men for Oslo kommune skulle det nok ikke mye til - kanskje de bare ventet på et påskudd for å bli kvitt disse uregistrerte gratisbeboerne. For året etter ble nesten alle hyttene brent ned. Harald husket røyksøylene som steg opp mot skyene. Men Haralds hytte lå så bortgjemt at de ikke fant den, og ingen som visste om den hadde vel noen interesse av å angi ham. Hytta til Harald brant forøvrig ned i 1978 - kompis Ivar hadde vært uforsiktig. Men Harald bygde den opp igjen han, og bodde der helt fram til 1993.
I 2019, to år etter at Harald gikk bort, var hytta hans nyrestaurert, og er nå et kulturminne. Frøydis var hedersgjest ved markeringen - hun trodde han ville vært fornøyd med denne oppreisningen. Hytta er også et minne om hvordan gjenreisningstida etter 2. verdenskrig kunne være for noen av de som sleit. Einar Gerhardsen (AP) var paradoksalt nok statsminister og Brynjulf Bull (AP) ordfører i Oslo det året hyttene ble brent ned (1964).
Eller var kanskje nedbrenningen allerede igang tidligere? På bildet under (datert 1.9.1962) ser man hvordan det foregikk - en kontrollert nedbrenning under oppsyn av mann i uniform.
Såkalt kontrollert nedbrenning av hytte i Årvollåsen. Bildet er fra Dagbladets arkiv og er datert 1. september 1962. Kilde: DigitialtMuseum.
Hoppbakkene
Far kunne ha vært med i hoppbakken mens vi bodde i Selvbyggerveien. Men det var ikke hans greie. Bakken lå rett bak blokka og hadde et flott stillas i treverk slik at vi fikk god fart og kunne komme 8-10 meter ned i bakken. Jeg hoppet uten frykt og landet som regel nede i dumpa. Årvollia var hoppbakken nede ved Årvoll skole, men den var for stor for oss, iallfall for meg.
En gang var jeg med kompis Tore Larsson til Skeidbakken rett innenfor kafeen på Østreheim. Med mine langrennsski var det en litt dårlig ide, selv om de var bredere enn dagens, og det ble bare et par hopp. Heldigvis gikk det bra denne ene gangen jeg forsøkte. Litt bedre for Tore, som hadde fått hoppski og dermed kunne brenne til uten å risikere for mye.
Tores far var hoppinteressert, ikke far - kameraten min ble hopper, jeg ble ikke. Jeg vet ikke riktig hvorfor, kanskje far prioriterte det han følte han var god i selv. Kanskje han ikke hadde det motet som skulle til, og var redd for at det skulle avsløres. Kanskje han ikke hadde råd til å kjøpe hoppski, verken til seg selv eller meg. Musikerlønnen strakk nok ikke til.
Doping var ikke noe tema på 1960-tallet, men styrkedråper ble det laget. Også her var far i fronten, for det måtte lages til en blanding før skirenn for å få best mulig ytelse. Fars spesialitet var melk med honning og druesukker. Uten å vite det kanskje, fikk jeg dermed en dose proteiner, og lettantennelig sukker rett i fletta før rennet, noe som antakelig var helt unødvendig for en stakkars 11-åring som bare skulle gå 3 km. Men det føltes godt og smakte godt, og hvem vet om ikke effekten av en eller annen grunn også betydde noen små sekunder. Andre fedre brukte hoiing og brøling langs løypa, men det var ikke far sin stil.
På den tida vi flyttet fra Selvbyggerveien ble det enda flere blokker bak våre, og hoppbakken forsvant under mer betong og asfalt på den nye veien. Litt paradoksalt at veien skulle hete Årvollia, slik som den nevnte hoppbakken nede ved skolen.
Etter å ha lest dette, kan det være at du har sett feil eller unøyaktigheter. Fint om du sender meg et hint om det, gjerne med korrekte opplysninger.