Cellisten

Bla nedover, så kommer du fra Emil, min farfar, til ho Livi - min far (med det lyse håret)

Oppstrøket

Far dør midt på vinteren og forsvinner ut av mitt liv for alltid.

Jeg kom for sent. Ikke for å følge hans siste åndedrag, ikke for å ta del i mors fortvilelse, ikke for å følge med på skjermen som viste blodansamlingen i hjernen. Ikke for å høre legens utlegning om hva de valgte å ikke gjøre fordi risikoen var for stor og håpet for lite.

Men jeg kom for sent til å forstå hvem han egentlig var, hvor vi kom fra, til å stille de spørsmålene jeg burde ha stilt, for å høre hans historie. Hva kunne jeg selv bringe videre fra hans liv, annet enn det jeg selv hadde observert opp gjennom årene? Svært lite på det tidspunktet. Det har gnaget og gnaget, helt fram til nå.

Ett sete foran meg og på den andre siden av midtgangen sitter Edvard Hoem. The Author, ikke sant! Jeg så ham komme - han fylte hele midtgangen. Det er ingen andre som er like høy og kraftig, har det samme hvite, storkrøllete og halvlange håret som en slags filosofi-guru, men som på samme tid har tingene sine i en bærepose som en junkie på stripa.

Jeg har skrå utsikt til hans plass og følger med på ham. Eksteriøret er en ting. Det er heller ikke så mange andre som sitter med en mulig ny biografi foran seg, med opusets sider sirlig plassert i en stiv ringperm og med seg selv som ansvarlig forfatter under tittelen: Europearen Ivar Aasen - språkforskar og diktar.

Jeg lurer på hvorfor han har åpnet dette manuskriptet inne på et overfylt Boing 747 til Kristiansand en fredag ettermiddag.

De fleste andre sover, leser Dagens Næringsliv, piller seg diskret i nesen eller fomler med blikket mellom seteradene i mangel på noe fornuftig å sette det fast i.

Folket puster ut etter uka, men ikke Edvard. Han blar fram og tilbake i permen, men bevegelsene virker usystematiske, og jeg tror han er usikker. Det kan virke som han ikke klarer å løsrive seg fra papirene sine, men samtidig klarer han ikke å bruke tiden på annet enn å bla.

Da slår det meg, kanskje helt uten grunn, at han faktisk gjorde det. Han åpnet sekken, han slapp ut katta Aasen - kanskje han hadde tenkt på det i mange år, men at det først nå var blitt forløst.

Men slapp han ikke unna? Har han alltid bæreposen med permen med seg - et evigvarende, ufullendt skriveprosjekt? Sitter han akkurat nå - igjen - og lurer på om boken om Aasen kan skrives?

Går jeg i samme fella som Edvard kanskje gikk i hvis jeg åpner opp for mitt prosjekt? Mulig det, men jeg er meg. Kanskje han også tenkte på muligheten av at det ikke slipper taket. Kanskje han tenkte at jeg er meg, stor og sterk - jeg tar sjansen.

Rart forresten med Edvard Hoem. Jeg kjenner ikke hans verker spesielt godt, men leste Kjærleikens ferjereiser da jeg gikk på distriktshøgskolen i Bø midt på 1970-tallet. Ferjereisene kom ut akkurat da. Mens Edvard var aktiv AKP'er, holdt jeg meg et knepp lengre mot høyre i
studentmiljøet i Bø. Jeg var formann i kro- og kulturstyret, og kunne ha invitert ham, slik vi inviterte mange andre fra den tidas kulturliv.

Han debuterte med diktsamlingen «Som grønne musikantar» da han var 20 og har de siste årene drevet med slektsgransking (av alle ting). Romanen som var basert på dette kom ut høsten 2014 - han fulgte sin oldefar Nesje på prærien i Dakota. Det vil si at han kan ha startet med det omtrent da han rundet 60. Kommer det kanskje en slags ny krise i livet da - hvem er vi og hvor kom vi fra? Jeg var 60, og tenkte alvorlig både på musikantar og slekt.

Kjevik kan være en påkjenning både for lesere av DN og helgeforflyttere av ulike slag. Det rister, med tilhørende kaldsvette og hvite knoker for de som ikke er så mye på farta som jeg. Jeg legger merke til at Edvard har klappet sammen permen og plassert den i plastposen under setet (foran seg, slik oppfordringen alltid er) - Aasen er midlertidig tilbake i
sekken.

Flyet lander greit som alltid, vi takser til den lave bygningen er kommet rett i front og får etter hvert klarsignal til å reise oss fra de varme setene. Jeg tar meg i å nikke til Edvard idet han snur seg i min retning. Ingen reaksjon fra hans side. Kunne være han er lei av alle nikkene eller at han rett og slett var i andre tanker - ringpermtanker. Sikkert vanskelig med kjendislivet - alle kjenner igjen Edvard, men Edvard kjenner ikke igjen noen. Godt for oss andre at vi kan gjemme oss i mengden, men av og til lurer jeg på om vi aller helst vil være i rampelyset. Det gir kanskje livet en form for mening - gjenkjennelsens anerkjennelse. Er det slik det startet for Edvard?

Bilen har stått der ute siden i går, er nediset og vinduene frosset fast. Flyplassens brøytebil har slengt en passe uframkommelig snøskavl opp foran fronten, og jeg har en plastskrape i venstre dør. Døra er ikke til å få opp. Den andre løsner heldigvis, og jeg får i gang motoren uten problem. Gidder ikke gå ut igjen, så jeg lar det gå noen minutter til isen nederst på
ruta slipper.

Four-weel-driven drar oss gjennom snøbarrikaden og jeg er på vei hjem. Tankene flyr - jeg er vant til prosjekter, kjenner deres tilblivelse, men dette er annerledes og kanskje ikke så lurt.

Lett snødrev utenfor, tunge tanker innenfor. Jeg når første rundkjøring, varmen er i ferd med å spre seg i kupeen, bilen skifter retning mot Arendal, min nåværende hjemby, og jeg setter på Radio Norge - Ain't no sunshine when she's gone. «He» ville sikkert LB sunget. Snart hjemme hos henne i trygge omgivelser - snart i gang på ukjente veier.

Prosjektet

En tanke som streifet meg flere ganger på den tida jeg startet opp var at det ikke nødvendigvis skulle føre til noe som helst. Jeg er vant til å skrive, har en drøss med rapporter og vitenskapelige publikasjoner på CV'n, men en slik tekst hadde jeg aldri begitt meg ut på. Jeg visste ikke om det var noe for meg. Kanskje det ville stoppe opp etter 15-20 sider fordi jeg ikke fant fram, kanskje det ikke var noe særlig å skrive om. Kanskje det var et
blindspor i livet.

Men hvem var vi og hvor kom vi fra, hvorfor det spesielle etternavnet Hindar som ingen andre enn far og søsknene hadde fram til vi i min generasjon ble til? Hvem var egentlig far, denne kontrastfylte cellisten som elsket snekring og markfiske over alt på jord?

Og for å være helt ærlig; jeg hadde absolutt ikke oversikt over slekta bakover i tid, det stoppet opp ved farmor Louise. Hva som skjedde i fars oppvekst før, under og etter Krigen og fram til min egen tid var vage kapitler for meg. Hvorfor spurte jeg aldri? Hvorfor var det ingen som fortalte?

Så jeg undersøkte saken, jeg gikk tilbake i tid for å finne trådene. Og jeg gjorde det grundig, kanskje for grundig for noen. Min ledetråd var Hind, et navn som hang ved Louise, men som fars søsken ikke fikk bruke. De konstruerte Hindar som et slags plaster på såret. Hvor kom det fra egentlig - Hind?

Tilbake til Krigen

Langt tilbake i tiden, før du ble født kanskje, var Krigen, alt annet var i forhold til den - før, under og etter. Er det ikke bare å starte med Krigen da, for det er jo den vi har hørt om, ikke sant? Men bare enkelthendelser og kanskje ikke om alt. Hvem var venn og hvem var fiende? Hva drev de egentlig med, de 90.000 som fikk landssviksaker mot seg? Hva var det som var så utrolig fascinerende med nazismen? Skjønte de ikke hvor det bar hen når radioene ble inndratt og røde toppluer kunne provosere?

Mange hadde det tett på seg, mange hadde saker i sin egen familie. Vi også, men sakenes innhold hadde vært pakket inn i hemmelig bomull. 70 år etter ble det gitt innsyn - sannheten kunne komme for en dag.

Far var for ung for Krigen, bare 18 år da det braket løs både i hovedstaden og ute på landsbygda. Mor var 12 - bare barnet.

Det må ha kommet som et sjokk for alle, også for de som tidligere hadde meldt seg inn i Nasjonal Samling, NS. En ting er samling om det nasjonale og en ting er å la seg frelse av karismatiske retorikere. Men hadde de sett for seg dette? Ville de være med og ta ansvar for dævelskapen? Syntes de det var greit å forfølge jødene helt til gasskamrene? Var det kanskje for seint å trekke seg ut når det dro seg til?

Så far har ikke uniform, ikke våpen, ikke kortklippet lyst hår, men er likevel med. For alle trekkes med på et eller annet vis. Du stikker bort til Hans med en lapp, du tar med deg et par innholdsrike brød fra bakeriet når du likevel sykler en tur oppover mot Rudsbygda fra Fåberg. Eller du sitter i vinduet og titter ned på veien for å sjekke vaktrutinene på Brunlaugbrua over Lågen.

For de tyske soldatene er du en vennlig, sjarmerende langhåret ungdom. De får de beste brødene, de søteste kringle-stykkene og den høyeste gjærbaksten.

For dem er du det de savner, sjappa på hjørnet, det tro-skyldige ansiktet, den gode baksten - hjemlengsel under hjelmene.

Denne dagen er som de andre, fylt av denne underlige følelsen av å bli voktet på, at noen øyne ser deg selv om det ikke er noen der. Du føler en trang til å være usynlig, dra til et sted der du vet at du har sluppet unna. Samtidig kjenner du den pirrende iveren etter å delta - også deg når det blir krevet.

Far fylte 20 dagen før, har besøkt kompis Johan oppi Rudsbygda, rett ovenfor Bjørnsons Aulestad, og som vanlig benyttet anledningen til et lite ekstraærend - seks egg, en pakke rosiner og to av de litt i overkant innholdsrike brødene fra bakeriet hjemme.

De hadde tatt bussen til Liomsetra og gått på ski innover mot Langsuen. Landskapet er duvende, nakent i denne høyden og snøen hadde vært perfekt med skare i bånn og fem cm nysnø oppå. Det hadde vært litt i kaldeste laget med minus ti, så treskiene hadde vært tråe og stavene knirket, men det hadde vært blikk stille og helt perfekt.

Inne ved Nonstjenna hadde de stukket innom steinhytta og fyrt opp ovnen, kokt kaffe og slappet litt av på briskene.

-Hva trur du a, Levi, kjæm dem tel å ta over hele Europa?

-Itte vet je, men vi kænn jo vara med å gjøra det vanskelig åt dom. De trudde kanskje de skulle få det tel uten særlige problem, men sjå på stemninga i bygda!

-Ja, dom vil jo ældri få kontroll over folk, sjøl om de sitt med posisjoner både i hovedstaden og oppe i dala.

-Men kæn du fatte å dæm tenkje på dessa overløpera?

-Nei, itte tel å tru, men det må jo vera en måte å skaffe seg makt og innflytels på som de ellers itte ville fått. Osså er'e alltid no'n som vil vara med vinner'n, men den ska de få smaka på seinere trur je.

Etter matbiten tar de en runde nordøstover og ned til Revsjøen før de svinger tilbake og kommer seg ned i bygda igjen.

Ettermiddagen kommer fortsatt tidlig i februar, selv om det begynner å hjelpe og dagene blir lengre. Sola er nesten usynlig bak åsene, det er snart mørkt. De har følge bortover mot huset til Johan i det mørket faller på, er i godt humør og sklir nedover på den snødekte veien med skia på skulderen. De ser ikke den tyske patruljen før tilropet kommer.

-Halt!

-Was hast du in den rykksekken?

Far kjenner svetten piple fram under lua. Johan stivner. De har fattet interesse for sekken, kanskje lagt merke til den før og syntes den har vært påfallende.

Begge guttene aner problemer og får panikk.

-Vi stikk! Sa Johan.

De slenger av seg skiene og stikker, løper nedover veien mot den krappe venstresvingen der nede. Den ene uniformerte reagerer som på instinkt, reflekterer ikke over situasjonen, pistolen opp av beltet, fyrer løs fra halvhøy armstilling - mer for å skremme enn for å ramme. Far løp i sikksakk, fortalte han oss ungene, det ble redningen. Johan ble truffet midt mellom skulderbladene og falt om på den hardpakkede snøen. Hvit snø, rødt blod som sprer seg sakte utover og stivner i kulda.

Løper videre og videre og videre, far løper hjem. Det blir stille, bare voldsomme hjertebank som runger. Han er våt av svette. Moren har tatt ettermiddagshvilen, ingenting å høre fra bakeriet, svake lyder fra hundegården utenfor huset. Det er helt mørkt.

Bakeriet

Bakeriet på Bjerke gård på Fåberg var ikke akkurat verdens navle, men for folk i bygda var det et nav som mye roterte rundt. Hit kom det råvarer, som forskjellige melsorter, gjær, sukker, salt, krydder. Herfra ble det solgt brød i ulike varianter, søte kaker, kringler og annen gjærbakst. Kasser med brød ble fraktet opp til jernbanestasjonen bare noen hundre meter
unna og sendt sørover og nordover i dalen. Fåberg lå fint til i overgangen mellom flatbygdene og tranga oppover langs Lågen.

Skulle det knipe, kunne man få kjøpt litt på krita av både mel, sukker og ferdigvarer. Og skulle det knipe enda mer kunne man jo høre med den stillferdige, men alltid velvillige bakermesteren om han kunne stille seg bak et lite lån i banken. For Emils bakeri hadde vært hans kapital og stabile inntektsgrunnlag, så det ga noen flere muligheter enn mange andre kunne stille opp med i - de harde, you know... 30-årene. Og det var etter sigende dette som
felte Emil, min farfar, da han gikk konkurs for andre gang rett før Krigen.

Også for de tyske stormtroppene og deres norske støttespillere var det her man handlet. Sikker råvaretilførsel og stabil produksjon for alle var et varemerke for bakeriet. Det var en stilltiende og gjensidig avhengighet som ingen våget å opponere mot, som man kanskje ikke
reflekterte særlig over heller. Bakeriet var et stabiliserende element i en vanskelig tid.

Det var kanskje derfor opptrinnet med det fatale utfallet der oppe i Rudsbygda ikke fikk noe etterspill, iallfall ikke i første omgang, for far. Ikke tvil om at det kunne få store konsekvenser å bli fersket på den måten, for de stakk vel ikke uten grunn? Og ikke tvil om at det kunne gitt
bygda en nyttig lærepenge å bure inn bakermesterens yngste sønn for illegalt arbeid. På den annen side var det ingen beviser - den fraslengte sekken i veigrøfta inneholdt bare turutstyr, et liv var allerede tatt, bakeriets særstilling ble tatt hensyn til og hendelsen i seg selv viste med all mulig tydelighet hva bygdefolket risikerte med illegalt arbeid.

Men i familiebakeriet var stemningen annerledes etter hendelsen, litt lavere stemmer, litt mindre vitsing om kundene, litt mindre velvillighet overfor de tyske soldatene som frekventerte butikken.

Tyskerne på sin side hadde fått et nytt navn på blokka under kategorien mistenkt, trolig skyldig, men ingen beviser. Idyllen, om man kan kalle noe for idyll under slike forhold, var brutt.

Far fortalte ikke mye om verken Krigen eller andre ting, men dette og historien om da brødrene seinere var blitt arrestert for å ha smuglet beskjeder innpakket i geitost fikk vi høre. De ble tauet inn på Lillehammer mens kvartetten framførte en av sine konserter, og kommandert til å hoppe sammenkrøpet bortover gangen. Tyskerne ville vite hvem som stod bak, men der måtte de gi opp for brødrene var i god form og hoppet til den norske NS-offiseren ble lei.

Hva skal vi hete?

De het Hansen etter bakerfaren Emil, som ble født på Vingnes i Fåberg. Men hele ungeflokken hans skiftet navn under Krigen. Det ble Hindar etter morens flotte jentenavn, smak på denne: Louise Margrethe Mortensdatter Hind Flostrand.

Det kunne sikkert være flere grunner til å skifte fra Hansen, og kanskje det var det. Kalebs eldste sønn Frøys, min fetter, antyder i sitt skrift om sin far at han (hans far, av alle) bare var sånn passe fornøyd med fornavnet sitt fra bibelhistorien. Jeg går ut fra at det da også var flere av søsknene som kan ha hatt det sånn, for alle (ja, alle de fire brødrene og de to søstrene) hadde navn hentet fra bibelen. Det å tilhøre pinsebevegelsen og dessuten være oppkalt etter bibelskikkelser var temmelig spesielt og ikke noen innertier fra foreldrenes side hvis målet var å unngå datidens mobbing. Kombinasjonen «Bibelnavn» Hansen trengte sikkert en oppfriskning. «Bibelnavn» Hindar låt nok bedre.

Men den viktigste årsaken, og kanskje også den eneste når det kommer til stykket, var en annen. For de etter hvert svært så habile musikerbrødrene ville danne kvartett, men «Hansen-kvartetten» ble litt vrient å bruke, for de visste at det allerede fantes en Hansen-kvartett. Og brødrene var så pass seriøse at det måtte bli navnebytte.

Kaleb var språkkyndig, og det var nok han og bror Johs. som tok initiativet til navnebyttet fra Hansen til Hindar. Kaleb (ikke far, selvsagt) fortalte meg en gang at Hindar var en genitivsform av Hind, så vi er altså en kasusfamilie. Så vidt jeg kan skjønne snakker vi her om en hunnkjønnsgenitiv, slik som i «gryta hennar mor». Nok om det, søknaden om navnebytte ble sendt. Den 14. mars 1944 var Hindar-navnet et faktum. «Justisdepartementet gjør vitterlig at Levi Hansen, Fåberg, gis bevilling til å ta navnet Hindar som slektsnavn istedenfor Hansen». Far og søsknene hadde fått tillatelsen de hadde søkt om.

For Hind fikk de ikke lov å bruke, selv om det var PRI 1. Det var det visstnok flere som het, og de sa nei. Far ga på et tidspunkt inntrykk av at det bare var noen få Hind'er. Men, og som det skulle vise seg under min smule research i sakens anledning, var det riktig mange. Og, som det også skulle vise seg: vi var i slekt med alle.

Kaleb kunne selvsagt fått medhold i et skifte til Hind hvis det ble dokumentert et slektskap, men det ble det nok ikke gjort forsøk på i farta, for ting gikk ofte fort hvis det var Kaleb eller Johs. som foretok seg noe. Så derfor det konstruerte, men velklingende navnet Hindar. Ingen andre het det, så det var både helt greit og kanskje også litt eksklusivt.

Levi, fars navn, var for øvrig allerede brukt i morens familie. Hennes bror het Levi Mortensen Hind, og det var han som flyttet Hind-navnet fra Flostrand til Osterøya ved Bergen. Flostrand fulgte med for å understreke det geografiske opphavet. Kommer tungt tilbake til Osterøya ved en seinere anledning, som det heter, men da via min mors slekt.

Så far kunne hett Levi Emilsen Hind Fåberg (evt. fødestedet Ringebu), men det var slutt på kombinasjonen av ordningen «sønn-putter-fars-navn-bak-og-slenger-på-sen» og ordningen
«sønn-tar-dessuten-med-stamfarnavn-og-fødestedsnavn». Som du allerede har gjettet - Hind er et stamfarnavn, følg med videre.

Jeg selv kunne hett Atle Levisen Hind Årvoll, bare så det er nevnt. Og det kunne passet bra, for en Hind er fru hjort og jeg var patruljefører i Hjortepatruljen i speidertroppen 16. Oslo som gutt. Jeg gikk dessuten på ski og spilte fotball i Årvoll IL. Det skulle i løpet av dette prosjektet også vise seg at det kunne ha sneket seg inn en ulv (Wolf) her, men det skjedde ikke.

Fars far Emil og alle de tre søsknene hans het Hansen, så også hans mange avkom, fars søsken. Hansen, av alle navn, trumfet den tradisjonelle og megetsigende navnekombinasjonen som var bakgrunnen for hans frues navn. Men det var Emil som var i takt med den første navneloven fra 1923; alle skal ha et fast etternavn som kan gå i arv. Synd egentlig, for smak på denne en gang til - Louise Margrethe Mortensdatter Hind Flostrand. Flott, ikke sant?

Og av en eller annen grunn skulle både faren hennes Morten og hans barn også ha med seg Hind. Pussig - så hvor kom nå det fra?

Så jeg visste hvorfor det ble Hindar og ikke Hind, jeg vet at Hind også er fru hjort, men jeg hadde ikke peiling på hvor navnet Hind kom fra og hvorfor det hang ved Louise og brødrene som en blindtarm. Reinsdyr var det nærmeste hun hadde vært hjort i oppveksten, og far hadde aldri noen gang snakket om det, så det var nok ikke en kunnskap han hadde.

Og da måtte det selvfølgelig undersøkes - prosjekt Hind startet med en aldri så liten slektsgransking, noe jeg tidligere har tenkt på som i overkant sært å interessere seg for.

Jeg startet med Flostrand, der min farmor Louise vokste opp. Derfra og bakover i tid var det helt blankt - ingen ting.

Flostrand

Flostrand ligger på nordsiden av Sjonafjorden rett nord for Sandnessjøen og rett vest for Mo i Rana. Jeg var på Utskarpen i 1996, sammen med far og mor + egen familie på besøk hos fars fetter (eller var det nå det, skrev jeg først). Nei, det var fars kusine Magna, skulle det vise i 2015, da jeg fikk anledning til å besøke mine fine tremenninger - Magnas barn.

Så jeg vet hvor utrolig storslagent og på samme tid goldt landskapet er der oppe. Jeg har også sett min bestemors barndomshjem, og har tenkt at det kunne være grunner til å flytte vekk derfra så snart anledningen bød seg. Men bildet ble litt (mye) mer nyansert etter hvert som jeg satte meg inn i saken.

På fars fødselsdag (den 15.2.2015), fant jeg også huset de bodde i på nettet, Google maps. Jeg hadde bildet klart for meg, et to-etasjers, rødt hus oppe på bakken til høyre fra den veien som kommer fra Utskarpen. Fra høyden bak huset husker jeg vi kunne se Flostrandvatnet nede i forsenkningen under fjellene i bakgrunnen.

Drar du Google-gatemannen ned på en vei Google-bilen har kjørt på, kan du sikte deg inn på hus og hager på alle kanter. Jeg siktet meg inn på det jeg mente måtte være Louises barndomshjem - Mortens hus, og der dukket det jammen meg opp. Mor malte det (akvarell) etter at vi var der i 1996, og Google-huset liknet på en prikk - to etasjer, rødt og der oppe i bakken. Google-bilen var der i september 2010, så det ligger sikkert der ennå, tenkte jeg.

Jeg fant dagens gårds- og bruksnummer i Rana kommune. Så jeg ringte til tinglysningen hos Statens kartverk og fikk oppgitt eieren, en eldre dame i Mo i Rana. Jeg må ringe henne, kanskje det er familie, tenkte jeg. Jeg ringte henne - Mary Brit er min tremenning, et av Magnas barn.

Samisk blod, Louise?

Far var nok opptatt av hvem hans mor stammet fra, men han kjente åpenbart ikke særlig godt til slektas opphav.

-Se på Bestemor, med de høye kinnbeina må det være sameblod i årene!

Husker jeg at far utbrøt flere ganger til oss ungene. Han hadde det med å repetere enkelte gode historier, det andre lot han ligge. Dette var en gjenganger, og jeg hadde inntrykk av at det var en felles oppfatning i familien. En nærliggende tanke selvsagt, hvis de visste hvor nær det vi i dag kaller samer denne slekta hadde vært. Men det visste de nok ikke. Og hadde de kjent til resten av historien, hadde «samisk blod» neppe vært tema.

Louise var liten av vekst, litt hjulbeint og en sterk og stram kvinne. Styrken kom kanskje fra en hard oppvekst. Stramheten kom nok delvis av ansvaret hun følte for å gi familien det den trengte, men også av den strenge religiøse oppdragelsen og livsførselen hun praktiserte.

Håret var alltid satt opp i en kveil og bundet fast med store spenner. Min søster Gunhild husker at hun og kusinen Guro, Peters datter, en gang fikk oppleve at håret ble løsnet opp og foldet seg utover skuldrene, nedover på ryggen og helt ned til under setet Louise satt på.

-Hent børsten der borte ved speilen, dere jenter.

Sa Louise. På tonefallet kunne man skjønne at hun kom nordfra.

De fikk lov å børste det lange, reinsdyrgrå håret, et øyeblikks velvære for deres bestemor og et uvanlig øyeblikk for småjentene.

Vel, så langt kom far med slekts-tenkningen.

Kanskje jeg skulle sjekke om det kunne ha vært et samisk inngifte i et av leddene bakover i tid? Tenkte jeg. Det kunne i grunnen ha vært en fin ting, for jeg har alltid hatt en underlig form for sympati, eller samfølelse om man vil, for reindrift-samene. Kanskje det var genetisk betinget? Men nei, det henger nok heller sammen med den nomadiske eller halvnomadiske,
tradisjonelle levemåten på reinens premisser - et natur-urfolk, en livsstil som appellerer til meg (her jeg sitter midt inni et boligområde i den sørlige enden av landet og knaster).

Da jeg var ferdig på DH'n i Bø i 1975, arrangerte Øystein Dalland en tur for noen ivrige studenter og lærere til Finnmark for å sette oss inn i utbyggingsplanene for Alta-Kautokeinovassdraget. Dette var midt på 1970-tallet, og striden om vannkraftressursene i Finnmark raste.

-NVE vil demme ned Masi.

Sa Øystein på sin lavmælte måte.

Han var mer opptatt av samebygda enn av den flotte og viktige lakseelva som også stod i fare. Og da vi møtte industri- og miljøkomiteen fra Stortinget på et folkemøte i Alta i 1975, så skjønte vi at det var alvor. Dammen i Savzo kom, men samenes Maze tok de ikke.

Vi var begge steder. Først i elvebåt fra Alta og oppover elva, deretter til fots langs elva og fram til juvet under fossen, en magisk elvebåttur og et magisk sted. Så snudde vi 90 grader, fulgte Jotkajokka opp på platået, og deretter ned mot Tverrelvdalen og forbi Stilla. De som husker tilbake til Altaaksjonen eller har sett det på TV, husker nok Stilla. Det var her lenkegjengen satt, og det var her den enorme politistyrken kom for å rydde opp og skape ro og orden. Øystein satt der.

Øystein hadde et spesielt forhold til samene. Han ble reddet av en gruppe samer på slutten av Krigen da tyskerne brente ned alt og fordrev befolkningen sørover.

-De gjemte meg i en jordgamme.

Sa Øystein på turen.

Vi skjønte at alt som ville innskrenke samenes muligheter til å drive tradisjonell næring og hindre dem i å holde kulturen ved like smertet ham langt inn i sjela.

Jeg var tilbake i Maze mange år etter, tok en flott ørret på flue i Pikerfossen, men la igjen den kniven jeg fikk av en god kollega på doktordisputasen i 1988. Da jeg kom hjem tok jeg kontakt med mitt samiske vertskap, som fant kniven og sendte den i posten.

-Ifølge gammelt samisk sagn betyr dette at du vender tilbake hit igjen når du har glemt så verdifulle ting.

Stod det på lappen som fulgte kniven. Selvsagt, tenkte jeg. Kanskje det også var et tegn på at jeg burde undersøke slektskapet?

Hva - dansk presteslekt?

Etter noen runder med navnet Hind på nettet, kom jeg på sporet. Det kan være fort gjort i våre dager, og jeg er vant med research. Jeg fant flere fiks ferdige slektstre, et fascinerende lykketreff, en mulighet far og søsknene ikke hadde. Jeg kunne stegvis bevege meg tilbake i tid. Først Louise, fars mor og min bestemor, og hennes søskenflokk, deretter faren Morten,
min oldefars familie. Hind-navnet var ikke så vanskelig å følge, og så var jeg plutselig tilbake på 1700-tallet og deretter på 1600-tallet og 1500-tallet.

Louise, og dermed far, jeg selv og mine barn, er utrolig nok direkte nedstammet fra den danske embetsmannen Jens Pedersen Hind, sju strake slektsledd bakover i tid fra Louise. Vi kan begynne der, selv om hans far, Peder Jensen Hind, født ca. 1590, er enda et ledd bakover. Jeg har ikke funnet ut noe om den karen, og var egentlig også kommet i mål, i Danmark.

I god tid etter at jeg hadde gjort denne lille slekts-granskningen og fått denne store og overraskende aha-opplevelsen, i slutten av november 2016, fikk jeg e-post fra fetter Frøys. Han hadde funnet et brev fra våre fedres onkel Levi, Louises bror, datert 4. november 1947. Så skulle det vise seg at godeste Levi også visste at vi og Hind-navnet stammet fra danske adelsmenn.

Siden Frøys fant brevet i sin fars saker, må faren likevel ha visst om dette. Det endrer jo en del, men var nytt for alle i min generasjon. Merkelig i grunnen - det var jo ikke akkurat noe å skamme seg over. Og da er det jo også enda underligere at ikke Hind ble godkjent som deres "nye" etternavn.

Men Jens Pedersen Hind (1610-1688) altså, og fruen Kirsten Jensdatter Nyrop (1628-??) kom fra Odense i Danmark til Norge. De bosatte seg i Trondenes i 1649, og JP Hind var sogneprest der fram til 1686.

Nå skal man selvsagt ikke overdrive betydningen av disse danskene for dagens genetiske sammensetning i slekta. Det er bare å begynne med seg selv og dele på to for å finne foreldrenes innflytelse, så kan man fortsette med delinger bakover i tid. På den annen side, så var da heller ikke den genetiske innflytelsen poenget - spørsmålet var hvor Hind-navnet kunne komme fra.

Her vil jeg også legge til at slike slektslinjer alltid har hatt stor betydning - er du av kongelig ætt, kan du bli konge eller dronning. Eller ikke, slik min gode LB har erfart - slektslinje direkte tilbake til de gamle britiske kongehusene (jeg har sjekket selv!), men ikke spesielt mange
kongelige i slekta etter ca. 1400.

Vi drar tilbake til Fåberg, der far var da Krigen kom til landet. Reisen har gitt svaret på gåten Hind, så reisen kunne stoppet nå. Men den som er glad i å reise mot det ukjente, vil gjerne fortsette med det. Så la oss følge i min fars fotspor, på godt og vondt, skulle det vise seg. Vi har jo sluppet katta ut av sekken, så da må vi bare stålsette oss.

Fåberg

Der Mjøsa ligg blank og tek Lågen imot,

som isgrøn hev brøytt seg or bergheim og grjot,

og helsing frå høgfjellet dalalangs sender,

der skin Fåberg, med garder og grender

i skoglogne krans ved dei smilande strender.

Dette er starten på Haakon Lies «Fåbergsangen». Jeg fant den i boka om lågåsildfisket til Magne Rugsveen fra 1985. Kanskje ikke så mye mer å legge til om denne spesielle bygdas plassering i Gudbrandsdalslågens
utløpsområde i Mjøsa?

Det eneste kunne kanskje være at Fåberg prestegjeld var et stort område den gangen det var et prestegjeld. Det bestod av Fåberg og Lillehammer sokn. I 1964 var det imidlertid lillebror Lillehammer som ble stor. Tyngdepunktet hadde flyttet seg lengre sørover hvor det også var bedre ekspansjonsmuligheter. Fåberg stod stille. Lillehammer storkommune slukte
Fåberg, men det heter fortsatt Fåberg østfjell på fjellet øst for Lillehammer, der far seinere bygde hytte.

Og det var altså akkurat her, på selve stedet Fåberg, og på østsiden av Brunlaugsbrua, at fars familie endte opp etter å ha flyttet sørover fra Otta. Det var her det siste bakeriet lå, og det var i denne idyllen at idyllen ble brutt så ettertrykkelig med tyskernes inntogsmarsj.

Bakerne

Det var harde tider for Emil, og han gikk konkurs både på Fåvang og Fåberg. Etter konkursen på Fåberg i 1936 ble bakeriet overtatt av sønnene Johs. og Peter. Men det var nok en nødløsning at disse ungdommene, Johs. på 19 og Peter på 21, skulle drive bakeriet. Far på sin side var 14, og syntes sikkert det var helt greit. Trolig var det de to konkursene som satte en stopper for Emil, iallfall formelt. Antar han fortsatt var Bakermester Emil med
stor B. Og eldstesønnen Kaleb, som hadde vært den naturlige overtakeren, iallfall etter alder, var dratt av sted på sin første indianerreise, så der var det lite hjelp å få på det aktuelle tidspunktet. Så da Krigen startet og 3-4 år framover hadde de to andre av fars brødre det formelle ansvaret.

Men Baker Hansen var en familiebedrift, der alle jobbet og alle tjente. Bakeriet på Bjerke sørget for at ungdommen fikk penger mellom hendene og hadde råd til å betale for instrumenter og spilletimer, en ikke uvesentlig forutsetning for det som skulle skje seinere.

I 1939 var Kaleb tilbake fra indianerland og i 1944 giftet han seg med den fire år yngre Johanne. De overtok bakeriet og begynte samtidig å bygge et nytt og mer velegnet bygg helt nede ved Brunlaugbrua på Fåberg. Da det hele stod ferdig, var det bakeri i den ene fløyen, mens bakeriutsalget i første og boligdelen i to etasjer over utsalget utgjorde resten. Foreldrene, mine besteforeldre, flyttet inn i tredje etasje. Jeg husker ennå at det alltid var en litt emmen lukt etter bakeriet i den panelte oppgangen i huset, for jeg er såpass gammel at jeg var på besøk hos mine besteforeldre mens bakeriet ennå var i drift.

Etter Krigen var Kaleb eneleverandør av bakervarer til Jørstadmoen militærforlegning, og tjente gode penger på det. Han drev bakeriet fram til slutten av 1950-årene, men da ble konkurransen trolig for stor fra samvirkelaget litt lenger oppe i bakken, og bakeriet ble nedlagt. Kaleb med familie og foreldrene bodde imidlertid i bygget i årene deretter.

Uværsfuggær'n

Uværsfuggær'n var i grunnen et passende navn på Kaleb. På samme måte som stæren blir rastløs før trekket, samler seg i store flokker før avreise og er lett å få øye på i det regnfulle gråværet om høsten, gjorde også fars 11 år eldre bror sine forberedelser på denne tida. Når bjørka skiftet farge og ospa skalv fra topp til tå i vinden, plasserte han pointeren Rex på
lasteplanet og satte kursen mot fjellet. Hadde han først bestemt seg for tur, ble det tur. Dårlig vær var bare annerledes vær for Kaleb.

Det var godt med ryper oppe på fjellviddene. Østover fra Ringebu og Fåvang mens de bodde der oppe. Innover i Gausdal Vestfjell og i Øyerfjellet over mot Åstadalen mens de bodde på Fåberg. Gropmarka nedenfor Nordseter var et eldorado for storfugljakt. Selv om de aldri led noen nød, selv ikke i de harde 30-årene, var fjellfugl alltid et kjærkomment supplement til familiens kosthold.

Eldstebror var røff med pointeren Rex, mye kjefting for å dempe gaulingen i hundegården og aldri snakk om å ta bikkja inn før kulda framover mot jul ble en trussel mot liv og helse. Men han og bikkja var også gode kompiser, mye på farta og var alltid i god form. Brødrester fra butikken supplerte hundeforet, og Rex var sikkert bedre stilt enn mange andre bikkjer.

Kaleb skaffet seg hytte allerede mens bakerfamilien bodde på Fåvang. Med den enorme dragningen mot fjellet var hytte på Skotten ideelt. Her kunne han og bikkja jakte rype både i overgangen mellom granskog og fjellbjørkeskog og inne på fjellet. Skottåsen ligger 1021 meter over havet, og hele lia fra Tromsa der nede i juvet og nordover hit var ideelt jaktterreng.

Kaleb og indianerne

Utradisjonelle valg i kombinasjon med omsorgsfølelse og religiøst kall preget Kalebs liv og prioriteringer. Hytta på Skotten ble solgt i 1935 for å finansiere den store misjonsreisen til Gran Chaco og indianerne der. Det må ha vært litt av et vanskelig valg. Han prioriterte vekk sin lidenskap og sin Rex og gikk etter kallet fra sin Gud.

Og jeg har tenkt at ja, men hvor kom stemmen fra, tydelig og klar uten muligheter for feiltolkning? Og har man ingen egen stemme, enn si egen vilje? Hva er kall og hva er fantasi?

Kaleb hadde grublet mye, ifølge sin sønn Frøys sine nedtegnelser over emnet.

-Du må dra til Gran Chaco og virke blant pilagaindianerne der. De lider og er dessuten på ville veier med sin naturtro.

-What?

Sa nok ikke Kaleb, for stemmen inne i hodet (kallet, ikke sant?) hadde talt, og han måtte se og komme seg av gårde til indianerne i Sør-Amerika. Det var iallfall slik meldingen ble tolket av Kaleb.

Du stikker ikke over til indianerne i jungelen i Sør-Amerika når du er 23 og ikke har peiling på verken indianere eller jungel. Du selger ikke hytta di på Skotten i Ringebufjellet og den kjære jaktbikkja di for å få råd til en en-veis billett til Argentina i 1935. Du må være bra kreativ for å
vite at endeholdeplassen er hos pilagaindianerne i Gran Chaco, denne endeløse jungelen og slettelandet mellom Argentina, Paraguay og Bolivia.

Kaleb var 23, hadde fått kallet, solgte hytta, solgte bikkja for 100 kroner, dro over og arbeidet blant pilagaindianerne. Han var pinsevenn og nedstammet fra bondeslekt i Snertingdalen tilbake på begynnelsen av 1700-tallet, skriver Frøys. Det han ikke skriver er at Hans Egede, Grønlands apostel ble skutt ut fra samme kanon som Kalebs slekt på morssiden hundre år tidligere. Det hadde kanskje vært en vel så god forklaring på utferdstrangen.

Alle hadde advart Kaleb mot å dra, selvsagt. Ikke engang menigheten hans støttet ferden. Men Kaleb var uværsfuggær'n, og han var stolt, sta og egenrådig. Mobbingen fra jevnaldrende opp gjennom barne- og ungdomsårene hadde gjort noe med ham. Kanskje han ville vise dem at «Bibelnavn» Hansen-ungene kunne gjøre mer enn å bake og spille på de forhatte vekkelsesmøtene til pinsevennene i dalen?

Frøys har skrevet ned en utrolig fortelling om sin fars virke blant pilagaindianerne og andre indianerstammer. Det hele startet altså i 1935 og han kom hjem igjen fire år etter. Men han fikk aldri fred og dro fra kone og tre barn tilbake til Gran Chaco i 1957, det året hans far gikk bort. Spørsmålet er om denne reisen også var en av årsakene til at bakeriet på Fåberg ble nedlagt dette året. Neste tur var i 1974/75, deretter i 1977 og for siste gang i 1979.

Før turen i 1977 hadde avisa Dagningen på Lillehammer et opprop med oppfordring om å gi penger til reisen og det humanitære arbeidet (som kanskje var det viktigste etter hvert for Kaleb) blant cuiba-indianerne i Colombia. I komiteen som stod bak innsamlingen satt blant andre maleren Jacob Weidemann.

Etter denne turen ble det rolig - ingen flere halsbrekkende turer, noe familien trolig syntes var helt greit.

Etter å ha stiftet familie ble det hytte igjen, denne gangen i Fåberg Østfjell, også her ved foten av et fjell og med flott rypeterreng rett utenfor hyttedøra. Jeg husker hytta godt, ikke noe spesielt ved eksteriøret, men innvendig fikk du en følelse av å være blant indianerne hans. Her var det store, fargerike tepper på veggene, enkle våpen og flotte, utskårne trefigurer. Jeg husker spesielt de imponerende buene og de lange pilene med de fargerike
styrefjærene.

Tar du turen litt opp i bakken fra Brunlaugbrua og det nedlagte bakeriet på Fåberg, finner du Kaleb Hindars plass.

Feller i kjeller'n

For Kaleb var det jakt både sommer og vinter. Rypejakt med
fuglehund på skareføre oppe i fjellsidene krevde sitt. Er du på jakt med ski på
beina har du ikke langrennsløperens behov for rask framdrift. Du lurer deg
innpå til du merker hunden har teften eller tar stand. Stille skal det helst
foregå også, så du vil ikke streve for mye med å stampe deg fram. Ski med
feller under kan være ideelt.

Kanskje det var derfor det stod et par utgamle ski i
kjelleren på Fåberg en gang på 1960-tallet. De var brede forover fra bindingen,
hadde spiss tupp og tynne pynterenner på sidene oppå skiene. Men det mest
interessante for meg var de påmonterte reinsdyrfellene under midten og
vidjebindingene. Kanskje hadde Kaleb brukt dem på jakt, kanskje ikke, neppe
noen av de andre brødrene. De ville ha mer fart i skiene enn disse kunne tilby.

Kaleb var på dette tidspunktet en middelaldrende herre på
drøyt 50 år, preget av et hardt liv blant urfolk i Sør-Amerika. Jakttida var
nok over, det samme var trolig den mest aktive perioden i livet hans. Han hadde
neppe brukt disse skiene på en stund. Jeg vet jo egentlig ikke om det faktisk var
hans ski, men jeg vet at det ikke er helt usannsynlig.

La oss si at han kjøpte eller overtok dem da han var 18 år,
i 1929. I følge den særoppgaven jeg skrev på Foss gymnas i 1975, var dette bare
35 år etter at Fritz Huitfeldt fikk patent på skibindinger med faste jernører.
Før den tid var det ilke- og vidjebindinger som gjaldt. Ilkebindingen hadde en
tåstropp av vridd vidje og en vidjeløkke under foten. Vidje-bindingene etter
Sondre Nordheim hadde tåstropp og langhælbånd av stiv vidje slik at føttene ble
godt festet til skiene. Så vidt jeg kan huske var det slike bindinger Kalebs
ski hadde.

Med tanke på at skirevolusjonen startet i Morgedal omkring
1850 og tok fart med utviklingen av bindinger og ski i Christiania, kan det
være at nyvinningene brukte litt tid før de kom oppover i dalførene på
Østlandet. Produksjonen av nytt utstyr kan også ha vært en begrensning. I følge
teksten og en annonse jeg hadde kopiert og satt inn i oppgaven min, leverte
L.H. Hagens skifabrikk i Kirkegaten i Christiania 7000 par ski i 1894. Alle ble
produsert med håndkraft, kanskje med unntak av tilsaging av emnene i ask og
furu. Den voksende etterspørselen fra utlandet tok også av en del av de parene
som ble laget i norske skifabrikker. Så de gamle skiene og vidjebindinger ble helt
sikkert brukt på Fåberg lenge etter 1900.

Rart å tenke på at utviklingen av ski og bindinger stod mer
eller mindre stille i flere tusen år før det tok helt av med Sondre Nordheim og
sambygdingene Hemmestveitbrødrene. Ski om vinteren var jo like viktig som sko
om sommeren for nordmenn. Vi gikk ikke akkurat i dvale når snøen kom, og var avhengig av ski for jakt og fiske i innlandet og for rett og slett å komme oss fra sted til sted uten å være avhengig av hest og slede i oppkjørte traseer. Med den stive hælbindingen ble skiene enda mer anvendelige fordi de kunne manøvreres i vanskelig terreng og i bratte utforbakker. Konkurranser i langrenn, hopp og slalåm fulgte i de nye bindingenes kjølvann.

At deler av denne historien fortsatt befant seg i Kalebs
kjeller, dvs i fars siste barndomshjem, på 1960 - tallet var spennende for meg.
På den tida konkurrerte jeg mot de beste langrennsløperne i Oslo og hadde flere
topp 10 - plasseringer. Kanskje det var disse skiene som gjorde at jeg skrev
særoppgaven om Skiidrettens historie noen år seinere.

Rottefella

Så far var med på det hele. Han må ha opplevd de brede
askeskiene med de enkle vidjebindingene. Den først rottefella (skjønner?) kom i
1927, da far var fem år gammel. Fram til 1960 var det bare rottefella som
gjaldt for de som gikk mye på ski. Jeg husker den svære kloa på fars
rottefellabindinger på den tida. Kloa ble etterhvert mindre, men gjorde samme
nytten. Jubileumsmodellen "Fjær" var den første modellen der hele
bindingen var i ett stykke. Men det var fortsatt en bøyle som ble presset ned
over en kant foran på skoen.

"Kloa" - bindingen kom smygende inn på markedet etterhvert og seinere tok andre
bindinger med kun tåfeste over. Sidejernet forsvant helt og både ski og skispor
ble smalere.

Midt på 1970 - tallet var det fortsatt vanlig med treski.
Men i 1980 byttet både far og jeg til de nye plastskiene. Jeg husker det godt,
for mine nye, gule Kneissl var helt håpløse å smøre. Skismurningen gikk av
etter få kilometer, og overgangen ble derfor smertefull. Vi som var
smøreeksperter måtte ta det tunge skrittet tilbake til start, og lære oss
hvordan de nye skiene skulle preppes. Seinere ble skisålene bedre, og det hjalp
veldig.

Ski er ikke bare noe du hiver på fyllinga. Det er så mange
minner knyttet til dem og de har en tendens til å bli med på flyttelasset til
nye steder. Jeg har spart på fars siste ski. De står fortsatt inne i utebua på
hytta, 15 år etter hans skjebnesvangre møte med stålisen. Blåskia var våre
favoritter pga utseendet, kvaliteten og ikke minst fordi de ble produsert i
Norge. Når vi gikk på skaren innover til Lyngkampen i Øyerfjellet var det
Blåskia som bar oss, iallfall helt til sola fikk overtaket og den nye tynne
skitypen viste sine svakheter i den råtne snøen i sørhellingene - veeldig tungt
kunne det være.

Slik kan det ha vært med Kalebs ski også. Kanskje han aldri
brukte dem. Kanskje det var deres far Emil sine ski, som de ikke hadde hjerte
til å kaste.

Lågasilda

Fåberg har opp gjennom tidene hatt noe som ingen andre
innlandskommuner kan vise til, nemlig et svært inntektsbringende sesongfiske.
Lågåsilda går i svære stimer opp i Lågen for å gyte, men ellers lever den
midtfjords og gjerne på store dyp. Men den kan følge planktonet opp i
overflaten og gi et godt fiske med garn og not fra båt.

I lågåsildfisket hadde Fåberg-bygda en betydelig ressurs som
kom godt med, spesielt i trange tider, som det var nok av. Det som også var
spesielt var at fisket kunne drives av alle, slik som på sjøen, f.eks. i
Sjonafjorden. Og med til dels enkle redskaper kunne det fanges mye fisk i den
tida fisket foregikk.

Rugsveen skriver i boka si om lågåsilda at det årlig ble
tatt mange titalls tonn opp gjennom tidene. Per A. Borglund skriver i en
artikkel i 2012 at det kan ha vært rundt 100 tonn i året, men da er nok både
sommerfisket ute i Mjøsa og høstfisket i nordenden og Lågen inkludert.

Og far var opptatt av dette. Han snakket om grunnhovfisket
på varpene oppover på østsida og borte på andre siden av Brunlaugbrua og
notfisket langs de slake strendene nedover mot Mjøsa. Brødrene var selvsagt med
på fisket, som var intenst mens det stod på om høsten og som samlet hele bygda
til matauk. Ofte kom lågåsilda samtidig med høstonna og potetopptaket. Da kunne
det være vanskelig å velge, men lågåsilda var ofte prioritet 1.

Etter å ha lest boka til Elstad, har jeg tenkt at dette
måtte være en helt parallell problemstilling til den Louise hadde vært tett på
også i Flostrand. Alle de kildene jeg har vært innom beskriver fiskeriene som
prioritet 1 og åkerlappen og husdyra som prioritet 2 når sesongfisket ble
gjennomført. Elstads tilnærming legger vekt på at begge deler var mulig takket
være at kvinnene i fiskesesongen overtok mennenes arbeidsoppgaver.

I våre dager er ikke lenger lågåsilda viktig for økonomien,
og fiskes bare for sportens og tradisjonens skyld av enkelte entusiaster.

Far tok oss en gang med til varpene nord for Vingrom kirke i
slutten av september for å se på notfisket og kjøpe litt fisk, ikke mye, men
slik at det ble en smak. Det kunne ha vært i 1964, da fisket var spesielt godt.
Fiskeren fikk tre kroner kiloen, skriver Borglund, og med et notkast på flere
hundre kilo ble det en betydelig inntekt.

Man kan jo tenke seg hvor viktig dette fisket var for folk
med små ressurser, for eksempel i tida før og under Krigen. Og mange fikk så
pass mye at det ble litt salg og kjærkomne inntekter.

Men folk ble nok også temmelig lei lågåsilda, i og med at
dette var svært vanlig i kosten for mange familier fra fisketida startet
omkring 1. oktober og utover vinteren og våren så lenge den holdt seg.
Lågåsilda, som ikke er en sild men en laksefisk, ble saltet ned i tønner og
kunne oppbevares gjennom hele vinteren og helt ut i mai.

Til lågåsildfisket var det utviklet mange sinnrike
fiskeinnretninger og annet utstyr. Tradisjoner fra flere hundre år tilbake i
tid var knyttet til fisket. Jeg skal komme tilbake til åfløya litt seinere, ja
åfløya, ingen skrivefeil det. Lurer forresten på hvordan det uttales på fransk,
kanskje like greit med chaloupe. Kom du på sporet?

Fiskeren Peter

Far var ingen jeger, iallfall ikke når det kom til bikkjer
og rypejakt. Men han og de to andre brødrene, Peter og Johs., hadde den samme
interessen for fangst. Men de var fiskere, særlig Peter. Han dro lenger innover
fjellet enn eldstebror etter hvert som fysikken til en ungdom på hans alder ga
grunnla for det. Han fant fram til nye steder, nye fiskemuligheter, og kjente
derfor fjellet nesten enda bedre enn eldstebror.

Om sommeren tok han turen inn mot småvann og tjenn, der det
var mulig å nå fram til ørreten fra land med de enkle redskapene man hadde på
den tida. Kasteboksen, med sene oppkveilet rundt blikkboksen, var ikke akkurat
egnet til de veldig lange kastene.

På den annen side kunne bror Peter nærme seg den vare
ørreten som ingen andre. Langsomme bevegelser, krypende fram til torvkanten og
en skjult vipp med boksen, slik at sluken eller marktugga føyk i en pen bue
bakfra og utover mot vannspeilet. Andre ganger var det abbor som var målet. Det
var enklere. Abboren er mindre var, oppholder seg stort sett langs land og går
mer i stim. Treffer du først på den, kan det bli en pen fangst uten for store
anstrengelser.

Og Peter visste akkurat hvor de gode plassene var.
Abborfisket på Mjogsjøen en varm sommerdag kunne resultere i middag på hele
familien, særlig hvis et par av de andre brødrene var med.

Seinere, når alle fiskerbrødrene hadde stiftet familie og
fått seg enkle hytter der oppe på fjellvidda, var vi 12 på Mjogen med store og
små. Abborfisket har satt varige spor i oss alle, går jeg ut fra.

Tidlig på høsten, når ørreten begynte å orientere seg mot
gyteplassene, men før fiskekjøttet ble alt for preget av fokuset på neste
generasjon, fartet brødrene langs elver og bekker overalt der inne i Fåberg
Østfjell og i Øyerfjellet. Gode kart hadde de ikke, brødrene, og kjennskap til
jakt og fiskemuligheter var basert på egne erfaringer og selvsagt på historier
fra kompiser og andre folk i bygda.

Etter å ha oppdaget Lyngåa og kommet hjem med den flotteste
og største ørreten noen kunne huske å ha fått innover i østfjellet, ville Peter
på død og liv ta med seg de andre brødrene inn dit. Det var bare tida som var i
veien - pliktene alle brødrene hadde i bakeriet, øving og spilletimer.

Lyngtjennet

Men det gikk ikke lang tid etter Peters oppdagelse før de
tre var i gang med planleggingen. Mark måtte graves et par dager i forveien,
blikkbokser fylles med fuktet mose og så fikk marken gå seg rein i mosen helt
fram til den ble tredd på kroken. Så når de hadde rigget opp bambusrajene der
inn på fjellet og marken var omplassert i mindre tasker, var marken stiv og
holdbar - og fristende.

Dette var helt klart den viktigste delen av forberedelsene.
Men de måtte også tenke på mat, kaffe, noe å ligge på om natta og klær.
Nattfiske var ikke noe å tenke på, og morrabettet varte ofte helt fram til i
to-tida, så søvnmangel var ikke tema.

De satte fra seg mopedene ikke så langt fra der veien mellom
Øyer og Birkebeinerveien krysser Lyngåa, nesten helt nede ved Åsta og gikk
oppover i fjellbjørkeskogen mot Kaldholsetra.

På veien krysset de to mindre sildrebekker som kom fra
kildehorisonten litt lenger oppe i lia. Siden jeg har vandret i noen av min
fars fotspor, har jeg også krysset disse bekkene. Og siden jeg er av den
nysgjerrige typen, er født i vannmannens tegn og er vannmann av utdannelse,
måtte jeg sjekke hvor dette iskalde, klare vannet kom fra. Og der oppe, mellom
stor stein og mørkegrønn elvemose renner vannet i strie strømmer rett ut av
bakken - du får ikke bedre vann enn dette!

På Kaldholsetra kom det en svak røykstrime opp fra pipa på
den hytta som ligger øverst i terrenget. Kanskje det var folk her som kunne
røpe noen fine fiskeplasser? Men først måtte de passere ei lita bu helt i nedre
kanten av setervollen.

-Helvete, kom dekk unna!

Skrek Johs. Han gikk først og hadde akkurat fått øye på
skiltet over inngangsdøra.

SELVSKUDD, stod det på skiltet, ikke akkurat en hyggelig
velkomsthilsen for stillferdig forbipasserende.

De gikk i en stor bue og kom fram til den øverste hytta fra baksiden.

-Hei, noen heme?

Johs. hadde tatt ledelsen igjen etter sjokket der nede.

-Ja ra, berre kom bortåt. Hestegjeteren satt på en krakk og
hadde akkurat saltet ned et par ørreter av den gromme sorten.

-Hvis det blir bomtur, så må dekk berre komme attende, så
skal de få til kvælds.

Kom det litt ertende. Han hadde selvsagt sett ungguttenes
bambusrajer og skjønt hvilket ærende de var ute i.

-Bli med inn på en kopp, dekk har sikkert god tid, så ska je
fortælje dekk hvor desse kjem ifrå.

Brødrene var utålmodige, egentlig ivrige etter å komme
videre, men skjønte at de her kunne slippe å kaste bort tida. Bedre å gå rett
på godstedene. Så da ble det litt svart kaffe, som de etter smaken å dømme
regnet med hadde vært varmet opp et par ganger allerede. Det var langt til
butikken her inne, gjeterlønna nesten ingenting, så kaffegruten ble ikke
akkurat kastet ut på bakken etter den første koken.

-Når dekk kjem oppom vollen her, så itte ta tel vænstre mot åa, men hæld rett fram og følj stien oppover tel dekk kjæm over tregrensa. Så held svakt mot vænstre og skrå nerover til dekk ser det lille tjennet. Den voldsomme kraftlinja over fjellet fra Hunderfossen kom seinere og var ikke blitt et passeringspunkt å orientere seg etter ennå.

-Han bit best på lændet bort mot innløpet. Det kan stå
storfisk i utløpsbækken ner mot Lyngåa også.

Så Peter hadde fisket seg oppover åa helt fram til
Lyngsjøen, men hoppet over den bekken som da åpenbart kom fra dette tjennet
oppe på flata.

På vei tilbake ville de innom hestegjeteren igjen. Ikke for
å få seg noen saftige ørretbiffer, de hadde mer enn nok, men for å takke for
tipset. I iveren hadde de selvsagt også glemt å spørre om selvskuddsbua. Men
ingen gjeter var å se, så de tok buen utenom selvskuddet der nede og trasket
med tunge bører ned igjen mot veien, mopedene og satte kursen hjemover.

Lyngtjennet var oppdaget, og skulle aldri mer glemmes. Vi
skal tilbake dit, men gjør først et lite hopp framover i tid. Brødene var blitt
musikere, vært innom Harmonien i Bergen og så flyttet til Oslo i 1949 - blitt
filharmonikere. Du kom ikke lenger i karrieren enn det!

Drabantbyer blir til

Selvbyggerveien og Dugnadsveien høres ut som gatenavn i en
pinlig dårlig skildring av etterkrigstidas store gjenoppbyggings-prosjekt av
nasjonen. Men begge finnes. Selvbyggerveien er virkelig. Jeg vet det, for jeg
bodde der i mine 14 første leveår og gikk på Årvoll skole.

Selvbyggerveien ligger som en hestesko med buen vendt
nordover, helt inn mot Lillomarka. Begge beina i hesteskoen peker sørover mot
byen, fjorden, verden utenfor. Det østre beinet er vridd i retning Groruddalen,
som om det forsøker å knytte seg til den massive blokkbebyggelsen på Veitvedt
og videre østover. Dugnadsveien er en appendix inn mot Lillomarka.

Her samlet de seg, mange av de som flyttet inn til
hovedstaden i årene etter Krigen. Opp hit flyttet de, mange av de som bodde i
trangbodde leiligheter nede i byen da sjansen til større plass for familien
dukket opp.

Her vokste ungene deres opp, meg selv inklusive, i frisk
luft mellom stillheten i skogen og det yrende livet i byen. Her fikk vi i pose
og sekk, vi ungene, et ideelt voksested ifølge økologiske teorier. Jeg vet det,
for jeg har lest Odums Ecology. Det er et ekstra stort biologisk mangfold i
overgangen mellom kulturlandskapet og naturlig skog. Større enn i det ensidige
åkerlandskapet og større enn i granskogens egen skygge. I overgangssonen kan dyr og fugler leve av maten i det åpne landskapet og søke skjul under trærne. Vi hekta bakpå bybussen om vinteren når den svingte oppom oss i skogkanten, og vi fanget rumpetroll, salamandere og firfisler i skogen om sommeren.

Drabantbyene hadde dessuten egne butikker, frisørsalonger og
fritidstilbud, de var selvforsynt med det meste. Det var det som kjennetegnet
dem. Men de fleste som jobbet måtte reise vekk fra drabantbytilværelsen om
morgenen og dra ned til byen. Så var det å komme seg hjem til kona og middagen
etter arbeidstida. Slik var det seks dager i uka.

Innenriksinnvandringen kan man kanskje kalle det, denne
storstilte tilflyttingen til Oslo fra alle landets hjørner etter Krigen.
Etterkrigstidas nød på landsbygda satte fart i det hele, og etterspørselen
etter et sted å være i hovedstaden var enorm.

Marshallhjelpen fra USA og Det norske arbeiderpartiets store
gjenoppbyggingsprosjekt rullet derfor over landsbygda på alle kanter av
hovedstaden. De store og produktive jordbruks-arealene ble valset ned og
betongblokker vokste opp i øst, på Lambertseter, Manglerud, Tveita osv. fra
1950 og utover.

En av aktørene var Olav Selvaag. Han fikk tildelt Veitvedt
midt i Groruddalen etter mye fram og tilbake om utformingen av disse rimelige
boligene. Selvaag bygde en drøss med blokker og det store kjøpesenteret midt
inne i det hele. Jeg gikk på musikkskolen der da jeg var 7-8 år, og var en
kløpper på triangel.

Som Selvaag herjet på Veitvedt, fikk Ungdommens
selvbyggerlag (USBL) regjere på Stig og Årvoll. Dette var hovedsakelig Årvoll
gård sine områder. Først Årvollveien, Dugnadsveien, Selvbyggerveien og flere
andre, så butikksenteret og grusbanen, deretter innover i skogen på
Tonsenhagen. Hoppbakken Årvollia og tilhørende friområde ble anlagt på jordene
ned mot Trondheimsveien og med utsikt til de blå høyblokkene, punkthusene som
de het den gangen, på Bjerke.

Selve gårdsbygningene på Årvoll ble stående igjen, men det
var også det eneste som kunne minne om landsbygd i denne delen av byen etter at
det hele var over. Det hevdes at det kunne være brukt så mye som over 700 000
dugnadstimer på Årvoll i den tida.

Selvbyggerveien og Dugnadsveien. Prinsippet var enkelt: 1)
Du skifter tøy etter jobb, tar på deg arbeidsklær og stiller på avtalt tid for
arbeidsgjengen under ledelse av en eller annen arbeidsleder. 2) Du er med å
sette opp forskaling, triller sand og sement, blander og hiver oppi. Eller et
eller annet annet som du kan gjøre uten særlig opplæring, men som bidrar til at
området ikke bare er blokker, men også blir et OK sted å bo. Eller du har
faktisk litt peiling, har meldt inn dette og får dugnadsjobb som fagarbeider.
3) Har du mer enn 250 dugnadstimer å slå i bordet med, får du tildelt leilighet
og kan trekke egeninnsatsen fra når du endelig kjøper den.

Det var iallfall sånn det startet opp i de delene der det
ble satt opp firemannsboliger i plank. Da var det forholdsvis greit å
organisere en dugnadsgjeng til å gjøre mye av jobben. Ikke fullt så greit når
mursteinsblokkene langs det østre beinet av Selvbyggerveien skulle settes opp.
USBL måtte skifte strategi. Blokkene ble satt opp som betongelementer, som
først ble produsert nærmest på industrielt vis i området, men som seinere ble
produsert annet steds i byen. Det var jo som sagt ikke bare her oppe det spratt
opp slike bokonteinere på den tiden.

Jeg trodde far og brødrene hadde vært med på dugnad, helt
til jeg undersøkte saken selv. Men det ser ut til at den nye strategien ble
iverksatt like før brødrene kom fram til start, og når jeg tenker meg om hørte
jeg heller aldri at det lå mye egeninnsats bak.

Akkurat det kan nok ha vært en fordel, for vablete
strykerfingre var sikkert ingen god ide på denne tiden. Det var det for så vidt
ikke seinere heller, men her kommer vi til et område som krever litt mer
fundering, og det får vi også ta litt seinere.

Blokker med to oppganger, fire etasjer, boder og felles
vaskerom i første etasje, boder på loftet. Leilighetene var enkle, men føltes
romslige. En liten gang ledet fra oppgangen og rett inn mot et av de to
soverommene. Inneklemt til venstre var badet og så kjøkkenet med vindu ut mot
skogen. Diagonalt mot venstre var det andre soverommet og diagonalt mot høyre
var stua. Utenfor stua, ut mot veien og rekka med blokker nedenfor, var det en
liten veranda. Det gikk så vidt an å sitte der, men vi gjorde aldri det.

Søplesjakten gikk som et vertikalt piperør gjennom blokkas
fire etasjer. Det lille du klarte å produsere av søppel ble kastet inn i luka
og ble borte. Du bare stengte den runde lukedøra etter deg og behøvde ikke
tenke mer på hva som skjedde deretter.

Gressplenene utenfor var ideelle for ballspill, parkeringsplassene var mange nok for de få bilene og de gruslagte gangveiene bandt blokkene sammen.

Nedenfor elver'n, dvs. blokk nr. elleve i vår måte å telle
blokkene på, lå grusbanen og derfra gikk det en gangvei helt ned til
barneskolen. Grusbanen ble til isbane om vinteren. Kommunens vanningsbil
sprøytet banen, og det ble en fast såle av stålis som stort sett holdt seg hele
vinteren på den tida. Seinere, og rett før vi flyttet vestover i byen, ble det
bygget en hockey-bane med ordentlige vant og mål av riktig størrelse ved siden
av grusbanen. Men det var stort sett ski som gjaldt for min del.

Isdammen

Som en knotete strek nordfra inn i hesteskobuen rant det en
liten bekk, som seinere skulle vise seg å hete Hovinbekken. Øverst i buen gikk
den gjennom en sumpmark som selvbyggerne ennå ikke hadde tatt kontroll over.

Sumpen var et litt vått og litt skummelt sted å være hvis du
var en liten gutt. Her kunne du late som du var langt inne i jungelen, her
kunne du innbille deg at det var øyne som fulgte med på dine bevegelser, her
kunne det være skumle dyr.

Men sumpen var også et bra sted å finne blåserør, for om
høsten kunne du kappe rør av sløke her nede og finne rognebær oppe i skogen bak blokkene. Og hva hadde du da - jo et ypperlig våpen å ha med deg i tilfelle det skulle dukke opp et eller annet. Det gjorde det selvsagt aldri, men det spilte ingen rolle for oss.

Nederst i hesteskoen endte bekken i en stor badedam, som ble
satt opp i løpet av de første årene etter at blokkene kom opp. Dammen hadde en
tendens til å bli mindre og mindre utover sommeren, for bekken kunne bli ganske
tørr. Så hullet nedenfor grusbanen var ikke alltid velegnet som badeplass. Men
tanken var god og typisk for drabantbyene, her skulle tilbudene florere.

I den andre enden av bekken, dvs. langt der oppe i skogen
bak Dugnadsveien, ble bekken også demt opp. Det skjedde allerede på
1920-tallet, dvs. lenge før utbyggingen på Stig og Årvoll var påtenkt. Og
årsaken var en helt annen enn et badetilbud for byens befolkning. Dammen skulle
ikke brukes om sommeren, men om vinteren.

Isdammer ble anlagt for å skaffe is til nedkjøling. Dette
var en næring flere steder, men døde selvsagt ut etter at kjøleskapene ble
vanlige både i restauranter og blant folk flest utover på 1960-tallet. Om
sommeren ble vannet tappet ut og bunnen rengjort. Når den oppfylte dammen frøs i oktober/november kunne issagen eller den motordrevne sagen settes på skrå ned i isen og blokker med glassklar is kunne skjæres ut.

Vår isdam er nå et yndet utfartssted både sommer og vinter
takket være ildsjeler som har satt i stand de gamle driftsbygning-ene og
tilrettelagt for friluftsliv.

Nissen og neger'n

Tre bakerbrødre, tre musikere og nå tre selvbyggere flyttet
inn med fruer i blokkene i 1954. Søster og jeg fant et julekort til julen 1953
fra gipsmaker Mons i mor sine ting som stammet fra den siste tiden i deres
midlertidige opphold i Tiedemannsgate på Majorstua. Kortet hadde ligget sammen
med hans julepresang (familienissen) til sin gravide datter og sin svigersønn.
Og bare for å oppklare - familienissen var (og er) en nisse i gips på snaue 30
cm, støpt av stukaturmesteren selv. På kortet var det en
lykke-til-med-den-nær-forestående-flyttingen-hilsen, og vi antar flyttingen
skjedde rett over på nyåret, det vil si rett før jeg kom til verden.

Familienissen ble laget i flere eksemplarer, en gammel krok
med en sekk full av gaver over venstre skulder og en hul hanske på høyre hånd
som trestaven (for eksempel en pinne fra vispen i kjøkkenskuffen) kunne stikkes
gjennom. Armen som holder sekken er hevet slik at det kan settes et minijuletre
(en liten grankvist fra juletreet i stua) ned i det mellomrommet krok-armen
danner. Nissen ble ikke bare med til Årvoll, den er med meg hver eneste jul
fortsatt. Akkurat nå har jeg nissen stående på pianoet rett ved siden av der
jeg sitter og knaster, mens juletreet lyser mitt imot.

Brødrene med fruer var ikke alene om å komme flyttende.
Oslos drabantbyer ble i stor grad befolket av bygdefolk, innvandrere fra eget
land.

Var du fra Gudbrandsdalen var det greit, bare du kvittet deg
med dialekten, noe som var uproblematisk for de fleste, min far inklusive. Var
du nordfra, Nordlending, var det mindre greit, for du kvittet deg ikke med
dialekten så lett og ble oppdaget straks du åpnet munnen. Seinere kom
pakistanerne til byen og nordlendingen fikk gå litt mer i fred.

Far og mor var først ute, dvs. jeg, allerede i januar 1954,
som antydet, deretter fulgte Johs. og så Peter med fruer opp. Fire år etterpå
var det to unger hos alle tre. Mødrene våre var hjemme, fedrene våre var på
jobb. Vi gikk i barnehagen til tante Borghild på baksiden av blokkene. Vi
ungene lekte alltid ute, men jeg lekte aldri med fetterne mine.

Mine kompiser på den tiden var Jonna og Tom. Jonna gikk i
klassen, mens Tom var ett år yngre. Skogen var vår sekundær-bolig.

En gang kom vi over en neger, ikke "farget" på den tida, nei
en neger. Og vi syntes det var temmelig spesielt, også fordi han satt på en
stein ved siden av stien rett bak firer'n, der Jonna og Tom bodde. Dette kunne
ha vært omkring 1966, kanskje sommeren etter Gjermund Eggens tre triumfer under ski-VM i Holmenkollen. Ikke mange fargede i Oslo på den tida, spesielt ikke inne i skauen.

-Hei, du kan godt bli med hjem til oss.

Neger'n var vennlig og villig, han, og vi tok ham med ned
til blokka. Inn i oppgangen og opp til tredje, der Toms mor var hjemme. Som de
fleste andre kvinnene på den tida, over 50 %, var hun nettopp det, fulltids
hjemmeværende.

Merkelig nok slapp hun neger'n inn, og han ble traktert med
litt saft og kjeks før vi skjønte at det kunne være greit å stikke ut igjen.
Merkelig, fordi jeg ikke lenge før hadde vært runden i nabolaget og forsøkt å
selge en rød fjær til henne, noe hun hadde avslått i overkant bestemt: «støtter
ikke utlendinger». Nå var ikke akkurat Røde fjær-aksjonen rettet mot
utlendinger, men det var kanskje sånn hun oppfattet det.

Livet byr av og til på litt rare sammentreff. Jeg kom på
dette med Røde Fjær-aksjonen da jeg skrev om neger'n. Jeg hadde ikke tenkt på
Røde Fjær de siste nesten 50 årene. Jeg måtte på nettet for å forsøke å finne
tilbake til hva dette egentlig var. Det fant jeg selvsagt - Lions. Dagen etter,
ja dagen etter, kom det et svært vedlegg i lokalavisa om, ja nettopp - Røde
Fjæraksjonen. Den første var helt riktig i 1966, og inntekten gikk til den
blinde Erling Stordals fantastiske prosjekt for funksjonshemmede på Beitostølen.
Innsamlingsaksjonen arrangeres omtrent hvert 5. år, og skulle i 2015 gå til
barn og ungdom.

Hyttene i skauen

Tom, Jonna og jeg stiftet Skogvokterklubben samme sommer.
Skogvokterklubben startet med at vi var på utforskertur i ytterkanten av vårt
territorium, på den andre siden av Årvollåsen, der det er utsikt over de
innerste delene av Groruddalen. Nede på ei myr (du kan se den på et passe
detaljert kart) lå det en god del etterlatte tømmerstokker. For smått for å bli
trukket ut med hest og slede som tømmer, og for langt unna en vedovn til at
noen fattet interesse for den utmerkede veden det kunne ha vært.

De neste ukene brukte vi til å trekke stokkene opp til en
liten avsats litt lenger oppe i åsen, og med et par økser og en sag Tom og
Jonna fikk lurt med seg hjemmefra satte vi i gang.

Jeg vet ikke hvor vår kompetanse på lafting kom fra, kanskje
vi oppfant lafting der og da. Kanskje det rett og slett var opplagt for oss
hvordan det skulle gjøres? Men det vokste iallfall opp ei lita hytte der, som
selvsagt ble Skogvokterklubbens hovedkvarter.

Vi var temmelig hemmelighetsfulle på den tida kan jeg huske,
og ingen fikk greie på hvor vår bortgjemte base lå, ikke en gang at den
eksisterte. Utpå høsten ble det imidlertid slutt på klubblokalet. En gjeng fra
Grorud, hadde selvsagt oppdaget hytta, hengt opp sine klenodier, blant annet en
tyskerhjelm, som jeg tok med hjem i triumf. Det skulle vise seg, og av grunner
vi allerede har vært inne på, at far ikke syntes det var det minste
interessant. Så det var helt uaktuelt å ta vare på den, verken inne på
barnerommet eller i noen av bodene.

Etter et kort møte i klubben, ble det så vedtatt å rive
hytta - ikke aktuelt å dele den med andre. Det var fort gjort, i og med at vi
bare hadde satt spiker i planketaket med inngangsluka. Så det ble bare den
sommeren, men Skogvokterklubben levde videre. Vi hadde vedtekter, møter og
hytteturer, men ingen nye byggeprosjekter.

På den tida var det flere enn de tre medlemmene i
Skogvokterklubben som hadde hytte i Årvollåsen. Det var spesielt en rødmalt
stue vi av og til passerte som var litt av en idyll. Hytta lå litt nedsenket
innunder en fjellskorte, og beboerne hadde opparbeidet små blomsterbed mellom
stien og kåken, slik at det så ut som et svært så trivelig sted. Ved var det
nok av, men selvsagt ikke strøm, innlagt vann eller vei.

Etter utbyggingen med firemannsboliger og blokker opp mot
skogkanten, besluttet Oslo kommune at disse ulovlige (som de var) hyttene
skulle brennes, og det skjedde i 1964. Ingen skulle få bo uten at det var i
ordnede forhold.

Jeg kan ikke huske at vi noen gang så folk ved den koselige,
røde stua, eller ved de andre hyttene for den saks skyld. Det virket som de
holdt seg unna betong-selvbyggerne der nede i sivilisasjonen.

Men av og til kom de ned til sekser'n for å handle. Her var
nemlig Mjælker'n, der vi alle handlet til det daglige. Mjælker'n hadde egen
kaffemaskin, og det luktet alltid himmelsk der inne, særlig hver gang noen
brukte den til å male opp en kvartkilo kaffebønner.

Svarta måtte også hit av og til. Vi fulgte aldri etter henne
for å sjekke hvor hun bodde, men vi visste at hun ble rasende hvis vi plaget
henne på veien tilbake til skogen. Hun var alltid kledd i svart, med sjal over
hodet og var temmelig fryktinngytende å se til. Vi lot oss skremme når hun fikk
utbrudd, men ikke mer enn at vi var på plass med ertingen vår neste gang hun
ble oppdaget.

Kryssord er tingen

Fars to brødre og familier i treer'n og mine foreldre i
femer'n. Få år er etter flyttet onkel Johs. og hans familie derfra, mens Peter
ble boende der helt til sin død i 1975 og kone Elsa deretter.

Peter kom av og til innom med kryssorden sin - han var en
lidenskapelig kryssordløser, og skulle alltid fylle ut til siste rute for å
kunne sende inn.

Grunnen til at han i det hele tatt tok turen fra treer'n og
over til oss med kryssorden i hånda var at vi hadde leksikon - Gyldendals store
ett-binds leksikon fra 1950, en tung kloss av en bok. Den inneholdt det meste
av det som var verdt å vite på den tida. Jeg har det ennå, mer som et klenodium
enn noe annet.

Far var ingen leksikonbruker, ikke engang når det var for å
løse kryssord. Mor var mer av den nysgjerrige og boklærte typen, og ville ofte
ha svar hvis hun ikke visste. Antakelig var det hun som brukte det, kanskje en
gave til en bursdag.

Far hadde altså råd til å gå til anskaffelse av et slikt
klenodium, mens han som virkelig brukte det ikke hadde.

Peter var en tvers igjennom hyggelig fyr, en som jeg hadde
stor sans for, alltid med et glimt i øyet. Han fortalte en gang om en episode
fra en fisketur. Synet var nok blitt litt dårligere og han hadde tredd senen
gjennom krokhodet og laget den spesielle knuten som skulle til for å hindre
ørreten i å ta med seg flua og dra sin kos.

-Å der datt flua ned på bakken, gitt.

Sa Peter, litt brydd, men med en lett humring. Han hadde
åpenbart ikke klart å treffe hullet i kroken, men knytt knuten i god tro.
Megaflaut selvsagt, men han så humoren i denne lille hendelsen også.

Far (og Peter) fortalte ofte om en hendelse tørkesommeren
1947. De var hjemme på sommerferie og sommeren var varmere enn noen kunne
huske. Så varm var den at selv myrene innover langs Lyngåa tørket opp. Fisjing
(fisjing het det alltid når de snakket om slikt) i åa var ikke noe å tenke på,
men de hadde gått fra tjennet og nedover til noen store loner likevel.

-Heisann!

Sa Peter, i det han, ifølge denne historien, hadde plumpet
ned i det eneste våte hullet på hele fjellet den sommeren.

Nye familiestrukturer og nye tider

Både mors og fars foreldre var en del av store ungekull, typisk
for denne perioden. Men de ble selv foreldre til kun to. Den samme, iallfall
nesten den samme, situasjonen gjaldt for alle de andre søsknene deres. For de
13 (7 på mors side og 6 på fars side) produserte 25 unger, dvs. temmelig
nær 2 i snitt. Og det var typisk for deres egen tid, da mange flyttet til
byene. Det må ha vært litt av en endring; inn til byen, boligmangel, små
leiligheter, trange kår i betongblokker - og et helt nytt familiemønster. Jeg
vokste opp i en treroms blokkleilighet i Selvbyggerveien ytterst i
Groruddalen. Helt greit for oss ungene, som kunne boltre oss i store utearealet
og i skogen, men jeg har tenkt på hvordan dette må ha vært for mine foreldre.

Da vi flyttet til Kastanjebakkens eplehage i 1968 tipper jeg
mine foreldre var glade for å komme tilbake i litt mer landlige omgivelser. Vi
ungene ble imidlertid rykket opp fra barnerike oppvekstmiljøer i skogkanten mot
Lillomarka og måtte etablere nye vennskap, nye nettverk. Du kunne ikke gå ut og
finne noen å leike med, sparke fotball med eller stikke til skogs med. Nei, du
måtte finne vennene på skolen og avtale opplegg der. Ettermiddagen for meg ble
dødtid, med lekser og mors pianospillende elever.

Trygve og familien, som overtok leiligheten vår i Selvbyggerveien i 1968, flyttet etter hvert inn i Drengestua, der mormor Mary bodde helt til hun måtte flytte til Økernhjemmet på grunn av dårlig helse. Og midt i skrivingen av dette lille opuset, kom meldingen fra Rigmor, Trygves datter, på Facebook, at moren Kari skulle selge Drengestua på Østre
Grefsen. Ikke så rart, selvsagt, alene med alt vedlikeholdet og hagestellet. Men litt trist kjente jeg, særlig etter å ha skrevet ned en del av husets historie. Og på prospektet på finn.no så jeg mitt flotte svart-hvitt fotografi på en av veggene; de store nakne kastanjetrærne mellom Drengestua og hovedhuset - de trærne som ga gården dens vakre navn Kastanjebakken i 1910. Jeg har det samme bildet i stua rett foran meg, her jeg sitter og knaster (fortsatt) - med strømkabelen i veggen og internettet som guide ut i den store verden.

Nabo'n forsker

Vår ene nabo i eplehagen, mors fetter Svein, var lærer, en
tenksom lærer, og en som var opptatt av å dyrke grønnsaker i kanten av den
lille plenen på forsiden av huset, ned mot den mer og mer trafikkerte
Kjelsåsveien.

Her drev han forsøk, i svært liten skala riktignok, men
likevel - forsøk på å få ting til å gro bedre. Han kunne alt om gjødsel,
jordarter, surhet i jorda, lys/skygge, alt som hadde med plantenes ve og vel å
gjøre. Alt som kunne øke avkastningen var interessant, ikke i kroner og øre,
men han la det inn i den erfaringsbasen han møysommelig bygde opp gjennom hans tid her på jordoverflaten.

Slikt tiltaler meg, den nysgjerrige, den som vil utvikle
egne ferdigheter, utnytte sitt potensiale. Den som ikke slår seg til ro, en som
vil finne ut av hvordan ting påvirker andre ting.

Far hadde noe av dette, men på en litt annen måte. Han
utnyttet sitt musikalske og kanskje også sportslige talent til fulle. Han var
en svært god ørretfisker og snekret med det han hadde for hånden.

Men teorier og forskning? Slikt tiltalte ikke far, han
fnyste av naboen når han var så utrolig ubetenksom at han forsøkte å
introdusere far for sine teorier, hypoteser, nye kombinasjoner, alternative
tilsettinger, måter å isolere enkeltfaktorer fra hverandre. Når han forsøkte å beskrive hvordan akkurat den faktoren eller de faktorene sammen påvirket plantene.

Far dyrket selv, poteter var hans spesialitet, men det ble
vellykket uansett.

Analogen Edvald

I min forskerverden, som man da skjønner var et sted
forholdsvis langt unna min fars verden, er det noe som kalles analoger.

Kort intro med et kort eksempel: En analog kan være et likt
tilfelle, men et annet sted og kanskje under de samme eller andre betingelsene.
Ta en innsjø på Sørlandet som blir utsatt for effektene av klimaendringer. Isen
legger seg seinere, smelter kanskje igjen i løpet av vinteren. Snøen kommer og
går uten den typiske vårsmeltingen. Ok, i Rogaland vil du finne analoger,
innsjøer som «alltid» har vært utsatt for akkurat dette.

Jeg ser for meg hvordan fars kroppsspråk hadde slått inn
hvis jeg hadde forsøkt å forklare noe som helst om analogers fortreffelighet og
nytte for forskningen.

Men her jeg sitter er det ingen fare for uuttalte
tilbakemeldinger av typen du-ser-vel-hvor-utrolig-uinteressert-jeg-er-i dette,
hvor lite opptatt jeg er av abstrakte ting - av å teoretisere. Her er det
stille, bare jeg som er våken, svarte natta utenfor, dur fra kjøleskapet, litt
sus fra PC'n - ikke noe som tar vekk fokus, som tar vekk energien, som tapper
krefter.

Den følgende analogen høres sikkert sær ut, og de som
kjenner meg vil kanskje tenke at: Jepp, dette er hans verden, han tenker alltid
på sykkel, hvor snever går det an å bli?

De har litt rett, men dette handler egentlig ikke om sykkel,
men om min far. Edvald Boasson Hagen fra Rudsbygd er min analog, dvs. min fars.
Jeg har så vidt vært innom Rudsbygd allerede. Selv om det er irrelevant i
akkurat denne sammenhengen, så er det et sammentreff som må nevnes. Det var
oppe i Rudsbygd fars kompis ble skutt av den unge tyskeren. Kanskje Edvald har
hørt historien, kanskje det var hans bestefars kompis? Jeg har ikke sjekket, og
vil sikkert aldri gjøre det. Jeg kunne kanskje tatt kontakt; en sykkelfan vil
ha en fortrolig samtale med Edvald the Boss - neppe aktuelt.

Edvald ble en av verdens beste syklister, men var ikke
opptatt av sykkel. Det er iallfall slik han blir framstilt i media. Ikke
sikkert det er helt riktig. Media kan jo ikke la være å fordreie virkeligheten,
noen ganger lite og nesten ikke til å oppdage, noen ganger til det ugjenkjennelige.
Spiller ingen rolle om det er han eller dem som framstilte den ideelle
analogen.

For det er interessant dette: er det mulig å ha en lidenskap uten at man må vite alt? Kan man være opptatt av diamanter uten å ha peiling på hvor mineralene kommer fra, hvordan de slipes for å få den formen de har, for å få fram den særegne glansen og fargespillet som mineralet har i seg som en skjult skatt?

Kan man sy en Setesdalsbunad, og da mener jeg sy en
Setesdalsbunad selv, uten å være interessert i bunadens historie, uten å sjekke
ut Setesdalen, dette trange, vakre dalføret som leder en rett til fjells hvis
du kommer nedenfra, fra kysten? Ville du ikke vite litt om hvorfor dialekten er
så spesiell at du trenger å høre den i fem minutter før du begynner å oppfatte
hva som blir sagt?

For Edvald var det å sykle besettelsen. Det var på sykkelen
han kunne gjøre ting som ingen andre klarte, som kunne gi han den
oppmerksomheten som han tilsynelatende ikke var opptatt av i all sin
beskjedenhet, som ga han den friheten han kanskje trengte når han trillet ut på
veien og vekk fra et eller annet.

Hans fokus var her, på asfalten, fram mot 500 metersmerket,
400 m, 300 m, 200m, 100 m, og så ... kanskje et halvt hjul foran over streken.

Da kunne det være det samme hvem som vant Tour de France i
1995, hvilken proffklubb Thor eller en hvilken som helst annen syklist havnet i
første gangen de dro ut, når klikkpedalen tok over eller når det ble påbudt med
hjelm.

Kan du lære deg Saint Sants cellosonate så godt at du slår
ut alle konkurrentene i prøvespillet om solocellistjobben i Oslo Filharmoniske
selskaps orkester uten å lese alt du kan komme over om komponisten? Ville du
ikke vite litt om hans bakgrunn, den tida han vokste opp i, den
musikktradisjonen han var en del av?

Kan du orke å spille kvartett ved siden av orkesterjobben i
36 år uten å sitte igjen med en platesamling med alle de store innspillingene,
Budapestkvartetten, Rostropovits, ......

Hva skal egentlig til for å kunne kalle noe en lidenskap?
Far var lidenskapelig opptatt av å spille, men amatørcellister unngikk han - de
skulle alltid prate om musikk.

Selvbygger på fjellet

- Jeg fryser litt på rompa.

Stod det på kortet far sendte hjem fra fjellet på
forsommeren 1960. Jeg har ingen erindring om forsida på kortet, men sikkert et
motiv fra Fåberg østfjell, men jeg husker at mor syntes teksten var veldig
morsom, en gjenganger, som ble fortalt om igjen og om igjen.

Men den korte hilsenen fra det som var i ferd med å bli vårt
hyttefjell var nok det viktigste, et livstegn fra selvbyggeren. For ikke før
hadde han og mor flyttet fra den lille leiligheten i Tiedemannsgate og inn i
blokka i januar 1954, så var et nytt stort prosjekt på gang - hytte på fjellet.

Vi er tilbake på fjellet. Fars tilknytning til bygda og
utallige turer mellom setre og slake åser med fiskestanga, eller kanskje
kombinasjonen av de to, ga han et fortrinn i de årene Fåberg fjellstyre
fordelte hyttetomter. For det første var han på lista over de som fikk tomter
enda han formelt sett var blitt Oslo-borger. For det andre kjente han fjellet,
fiskevatna og skiterrenget, og visste hvor det kunne være fint å få et krypinn
i dette eldoradoet.

Han var selvsagt kompis med fjellstyrets mann, men hadde
ikke lagt merke til den lille avsatsen nord på Indre Nyseter-haugen. Utsikter
innover mot Snultra, Åstadalen og helt inn til der Birkebeinerveien svingte seg
over mot Østerdalen var magisk - vannspeil mellom duvende moreneåser.

-Her kæin du få bygge!

Sa fjellstyret.

-Detti er den tomta som blir liggandes længst væst mot
Reinsvatnet, itt'no mella deg og Hitsetra på Hafjell.

Brevet fra 1956 som stadfester bygslingsforholdet fant jeg
mange år seinere. Jeg rammet det inn med en ubehandlet treramme, nærmest i fars ånd, og satte det opp i peisestua.

Det var her han i 1960 lå på en madrass og frøs litt på
rompa fordi gulvet ennå ikke var lagt ferdig og fordi det trakk som i en gissen
uteløe.

Hytteprosjektet ble satt i gang rett etter at godkjenningen
fra fjellstyret forelå. Oddsene for å lykkes var ikke altfor gode - lang
avstand hjemmefra, særlig på den tida, og lav musikerlønn. Men inntektene fra
min mors 10-15 pianoelever kom sikkert godt med. Det samme gjorde nok
inntekter fra fars strøjobber ved siden av orkesteret. Far var rett som det var
på farta for å spille inn plater med diverse artister eller opptre i radio og
TV som studiomusiker i mindre ensembler. Var du et ja-menneske fikk du slike
jobber, sa du nei et par ganger, kunne det være vanskelig å komme tilbake på lista.

Kvartetten hadde også jobber, men inntekten derfra kunne
ikke være all verdens. Tirsdagskonsertene på Kunstindustri-museet ble honorert
med inngangspengene, som var såpass lave at de stort sett ble omsatt til
rødvin.

Far hyret inn Fåberg-snekkeren Hans Thoresen. Jeg tenkte
iallfall at han var fåberging, men der har jeg antakelig tatt feil skulle det
vise seg ved nærmere ettertanke og undersøkelse, for far hadde det moro med et
spesielt uttrykk Hans hadde brukt.

- Læt att døra før meheinkjen!

Hadde Hans sagt, med trykk på «hein» i det siste ordet, så
hva betyr nå det. Jo, det visste jeg, for jeg husker det: Lukk igjen døra for
myggen. Men det sier du ikke på Fåberg. Det sier du hvis du er fra norddalen et
aller annet sted.

Uansett dialekt, Hans var nok et lurt valg, for han kjente
de lokale materialleverandørene og han kjente fjellet. Han visste hva som
skulle til 950 meter over havet. Dessuten kunne de to jobbe godt sammen i løpet
av den lange ferien far hadde om sommeren.

Sand og sement til grunnmur og skorstein ble kjørt inn med
lastebil på den dårlige veien opp fra Nysætra og over haugen. Alt vann, både
til muring og tørste karer, ble hentet fra brønnen nede i myrkanten.

Brønnen var et oppkomme, og vannet som strømmet fram ved en
stor stein og ut på myra nedenfor var iskaldt. Jeg vet ikke hvor mange bøtter
som ble båret opp i løpet av varme sommerdager, men det kunne ikke være få.
Oppkommet gikk aldri tørt, så det var iallfall nok å ta av.

Mangelen på strøm var ikke like merkbar som nå, for det var
ikke den samme tilgangen på elektrisk verktøy som i våre dager. Derfor var det
heller ikke noe poeng med strømaggregat. Det fantes kanskje ikke heller? All
snekring foregikk med håndsag og hammer, ingen sirkelsag eller drill. Ingen nye
fancy skruehoder som det måtte skaffes nye bits til drillen for å sette inn.

Glassvatten var akkurat kommet på markedet, men Hans hadde
ingen erfaring med den, så det ble steinull i veggene.

Fars pulker

Hytte ble det, men far måtte ha noe å dra varer innover
fjellet på i Påsken. For den fire kilometer lange veien fra Nordseter ble aldri
brøytet om vinteren, ikke da - ikke nå, men kanskje en gang i framtida.

Den første pulken var av den store og tunge sorten. Den
hadde en stor og passe tykk aluminiumsfolie under og var bred og lang nok til å
romme myyyye bagasje. Når den var fullastet, var den veeeldig tung å trekke på,
spesielt opp den første kneika fra Nordseter. Men far var ikke redd for å ta et
tak, og hadde den fysikken som skulle til for å trekke hele doningen inn til hytta.
Det er slik jeg husker denne pulken, og et par bilder fra den tida bekrefter
det hele.

Neste forsøk var langt mer raffinert. Den ble laget av smale
eikelister og metall og hadde korte treski som meier. Selve konstruksjonen,
dvs. understellet til eikeplanken, ble laget på verkstedet til vaktmesteren i
Selvbyggerveien. Her var det all slags verktøy for tre og metall og dessuten
loddeutstyr. Vaktmesteren var dessuten en hendig fyr, som skjønte hva som
skulle til for å lage en lett og tilstrekkelig kraftig varepulk. Med rød lakk
på metallstengene og flere lag blank lakk på eika, så den dessuten helt lekker
ut. Staget var i bambus, og ble hengslet på en slik måte at pulken var lett å
manøvrere og samtidig så pass stiv at den fulgte etter i det sporet far gikk i.

Så her var far helt i fronten - det var ingen andre som
hadde sånne pulker omkring 1965. Her var det også et potensial for å sette i
gang produksjon og tjene penger. Men det var nok aldri i fars tanker. Han var
praktisk anlagt, men ingen kremmer. Han skulle ha noe som virket mellom bil og
hytte om vinteren.

Men det var flere som lagde pulker. For nede i
Nordseterveien bodde det en kar som også hadde behov i samme retning.

Egil Rustadstuen var også en fjellets mann for å si det på
John Michelets vis. Han var 10 år yngre enn far og minst like sprek. Og mens
far var opptatt av å frakte varer inn på fjellet, lette Egil etter smarte måter
og frakte minstedattera innover på. Egil hadde hytte rett nedenfor vår, så
avstanden innover fra parkeringsplassen på Nordseter var den samme.

I 1963 lagde han den første pulken og året etter opprettet
han Rustadstuen Snekkerverksted. Et bilde fra 1964 viser den første smekre
utgaven av Fjellpulken. Materialet den gangen var kryssfiner. Seinere ble
pulkene laget av glassfiber, er blitt enda lettere og glir nesten
friksjonsfritt gjennom snøen.

Verkstedet lå nederst i Nordseterveien, i den første
yttersvingen du kommer til når du kjører fra Håkonshall og oppover. Alle ville
på fjellet, veldig mange ville ha småungene sine med og de fleste av dem igjen
ville ha Fjellpulken. Produksjonen er nå flyttet til sør i byen, som de sier på
Lillehammer, og variantene er mange og tilpasset alle slags behov, fra de
typiske familiepulkene til de store ekspedisjons-sledene.

Så det er ikke bare Thor Bjørklund med ostehøvelpatentet i
1925 som hadde suksess med nye ting på Lillehammer. Og siden Bjørklunds hytte
lå på Nysætra, hadde vi ostehøvelen på den ene siden av haugen og Fjellpulken
på den andre.

Både Bjørklund og Rustadstuen var egentlig møbelsnekkere, og
begge viste at innovasjon ofte kan ha litt tilfeldige årsaker. Det var ikke
nyvinninger innen deres eget yrke som virkelig fikk det til å ta av. Nei, det
var utfordringer i deres egen hverdag som la grunnlaget.

-Je må fikse no' luggomt åt minstejenta.

Sa Egil, og grunnla en megahit for turfolket.

-Je irriterte meg på at det itte fantes no anna enn kniven å
skjære ta osten med.

Sa Thor, og produserte 50 millioner ostehøvler.

De hadde pågangsmotet og ideene, slik som far, men var
dessuten grundere.

Sønn på ski

-Ikke stønn!

Sa far.

Det var på den tida tjære ble brukt til mange ting, blant
annet til å impregnere treski. Tre suger opp fuktighet, og alle som er like
gamle som meg, vet at det var et problem som egentlig aldri ble løst, selv ikke
med de mest raffinerte racing-modellene. Skia trengte et nytt lag av det beste
som var for hånden på den tida, og far visste hva som skulle til. Han var
skiløper, han hadde gode plasseringer i Vidarløpet, som gikk mellom Stryken og
Kjelsås. Og akkurat nå hadde han en læregutt i skipreparering. Jeg, hans eneste
sønn, skulle ta opp arven og bli selvhjulpen skiløper.

Det lille problemet var at læregutten syntes det var tungt å
gni på tjæra, derav det lille stønnet. Dette
sønn-skal-bli-like-god-skiløper-som-sin-far-prosjektet var vinterprosjektet, et
av fars to store oppdragerprosjekter.

Hovedinnholdet i vinterprosjektet var at sønnen skulle bli
best mulig på ski. Det var dette siste som var det viktige, mens det andre
fulgte med som et naturlig tillegg - god på ski og god med ski.

Jeg ble ganske god på det viktigste, nemlig å gå fort, og
veldig god på det som gjør skigåing til noe mer enn trening, muskler og
utholdenhet. Det var spesielt ulike kombinasjoner av festesmøring og kunsten å
unngå ising som var de to store utfordringene. Vel, la oss si det som det var -
det var rett og slett store problemer, særlig rundt null grader. Glien var som
regel bare et spørsmål om å legge et passe lag med grønn voks foran og bak på
skien, og så få gnidd det godt ned i skisålen.

Ettersom prepping etter hvert er blitt mer og mer vitenskap
og krever innsikt i all verdens miljøskadelige og dyre produkter, har dette
snudd seg. Jeg synes det er deilig og gå langt på ski, ingen slår meg på
teknikk. Utholdenheten kommer først og fremst fra timevis på sykkelen, siden
vinteren etter hvert er blitt en (nesten) eneste lang høst, iallfall her jeg
bor. Men jeg synes det er helt greit med litt dårligere gli enn jeg vet jeg kunne
fått til hvis jeg hadde fulgt med på smøreracet. Problemet er at selv turrenn
blir uaktuelt. Du gidder ikke delta når du vet du blir fraglidd av en haug med
folk som er villig til å satse alt på ultrasuper-produkter.

Ved siden av fars sommerprosjekt sønn-skal-bli-like-god-markfisker-som-sin-far,
er dette av mine beste minner fra barndommen; han tar meg med på morgentoget
til Stryken. Etter litt klatring fra Store Skillingen i dårlig oppgåtte løyper
opp på Nordmarksplatået, kunne vi sette kursen sørover og nyte søndagen i all
sin vinterprakt over Hakkloa mot Kikut. Singletrack; alltid jeg foran, alltid
far bak. Ingen trikkeskinner gjennom skogen på den tida, ingen som skøytet
selvsagt, sjelden problemer med skiføret. Vinter var vinter. Skiturer i Nordmarka
med far var vinterens høydepunkter.

Mor var alltid hjemme med søster, det duftet kjøttsuppe når
vi kom tilbake til betongleiligheten - idyll.

Cellisten kunne ha øvd, han kunne ha brukt mer tid sammen
med mor og datter, han kunne ha deltatt på et turrenn, han kunne ha trent på
egenhånd eller gjort ingenting, men han brukte tida på meg og vinterprosjektet.

Det han ikke visste, og som det er vanskelig å bebreide ham
for, er at den intense piperøykinga i den lille leiligheten i Selvbyggerveien,
og etter hvert i det litt mer romslige huset i Kjelsåsveien, antakelig
undergravde dette prosjektet. Bronkitt og astma (skulle det vise seg seinere)
satte nemlig en stopper for prosjektet da jeg nærmet med 5 km-distansen som
15-åring.

Om astmaen også hadde med dette å gjøre, vet vel ingen. Men
faktum er at astmaen satt der på den tida, jeg merket det på kjølige
høstkvelder da det snurpet seg sammen i brystet som om noen tok et svakt
kvelertak. Astmaen ble ikke behandlet før mange år seinere, etter et
rutinebesøk hos bedriftslegen.

Han kunne også ha vært med i hoppbakken, særlig mens vi
bodde i Selvbyggerveien. Men det var ikke hans greie. Bakken lå rett bak
blokken, hadde et flott stillas i treverk slik at vi fikk god fart og kunne
komme 8-10 meter ned i bakken. Jeg hoppet uten frykt og landet som regel nede i
dumpa.

En gang var jeg med kompis Tore Larsson til Skeidbakken rett
innenfor kafeen på Østreheim. Med mine langrennsski var det en litt dårlig ide,
selv om de var bredere enn dagens, og det ble bare et par hopp. Heldigvis gikk
det bra denne ene gangen jeg forsøkte. Litt bedre for Tore, som hadde fått
hoppski og dermed kunne brenne til uten å risikere for mye.

Tores far var hoppinteressert, ikke far - kameraten min ble
hopper, jeg ble ikke. Jeg vet ikke riktig hvorfor, kanskje far prioriterte det
han følte han var god i selv. Kanskje han ikke hadde det motet som skulle til,
og var redd for at det skulle avsløres. Kanskje han ikke hadde råd til å kjøpe
hoppski, verken til seg selv eller meg. Musikerlønnen strakk nok ikke til.

Doping var ikke noe tema på 1960-tallet, men styrkedråper
ble det laget. Også her var far i fronten, for det måtte lages til en blanding
før skirenn for å få best mulig ytelse. Ingen farlige ting, selv ikke med
ettertidens kunnskaper omkring alt mulig som av en eller annen grunn ikke var
sundt.

Fars spesialitet var melk med honning og druesukker. Uten å
vite det kanskje, fikk jeg dermed en dose proteiner, og lettantennelig sukker
rett i fletta før rennet, noe som antakelig var helt unødvendig for en stakkars
11-åring som bare skulle gå 3 km. Men det føltes godt og smakte godt, og hvem
vet om ikke effekten av en eller annen grunn også betydde noen små sekunder.
Andre fedre brukte hoiing og brøling langs løypa, men det var ikke far sin
stil.

Jeg kan ikke huske, ikke eneneste gang, at far brølte noe
som helst. Jeg kan heller ikke en gang huske at mor og far kranglet om noe som
helst. Det høres kanskje litt rart ut, for kan man gå gjennom et så langt
ekteskap uten å være uvenner, uten å ha så forskjellige syn på ting at det blir
en diskusjon som før ansiktene til å stivne, uten at ungene får en forståelse
av at ting kan ha flere sider og at man kan gjøre ulike vurderinger? Det var og
er en gåte.

Jeg er også litt usikker på hvor sundt det var for søster og
meg - ingen erfaring med krangel i hjemmet før vi selv skapte et hjem. Totalt
uforberedt på livets vanligste skyggesider.

På den annen side - en harmonisk og trygg barndom. Andre ble
sikkert banket og slått. Andres mødre ble sikkert skjelt ut for bagateller.
Søster og jeg ble harmoniske og trygge, ikke kranglete. Vi tålte motgang, vi
klarte oss bra. Kanskje det er svaret?

Pelle magaplask

Påsken i 1962 eller -63 hadde far fått tak i en Jøtul 602, som skulle stå ved siden av den kommende peisen. OK, so what, ville vi si i dag, er det noe å skrive om - det er jo bare å stikke ned på Lillehammer og kjøpe en, putte i bilen og feie opp igjen. Penger er ikke noe problem, bare noen få lapper.

Men nei, bil var det foreløpig ikke blitt råd til, så andre
løsninger for frakt av tung vedovn måtte finnes. Hvorfor det ble Pelle
(magaplask) Skalmstad (1910-1990) sin Daisy er ikke så lett for meg å skjønne,
men faktum er at far kjente Pelle fra guttedagene på Fåberg.

Magaplask-navnet fikk han fordi han hoppet fra Brunlaugbrua,
som går over Lågen ved bakeriet. Jeg tror kanskje ikke magaplask var noen god
ide her, for det må ha vært 10 meter fra satspunktet og ned til det iskalde
elvevannet, grønt av breslam fra Jotunheimen. Men Pelle hoppet ut i det, som
han hoppet ut i mye annet med en viss (ofte stor) risiko.

Pelle fraktet gjester fra Nordseter inn til Hundersetra med Herkules snøbiler - som vi den gangen kalte wiesler. Han hadde en liten flåte med slike beltedrevne, torpedo-liknende farkoster, Donald, Daisy, Doffen.

Far, jeg og ovnen fikk skyss inn til Nysætra.

Pelle var ikke akkurat den innadvendte typen, snarere tvert
om, så vi og gjestene, som syntes det var helt OK med den lille ekstrasløyfen,
hadde underholdning med sang og leven hele den fire kilometer lange veien
innover.

Daisy på sin side var såpass krevende at det ikke var
aktuelt å kjøre i løssnøen over Nysæterhaugen og inn til hytteveggen. Det
skulle vise seg at hun til og med var så krevende at hun tippet utfor den
dårlige snøveien inn mot Nysætra. Men Pelle hadde stått i slike situasjoner
mange ganger før, og med alles hjelp, mange spader og mye latter, kom den seg
på sporet igjen. Så det var nok bra at far hadde tatt med sin egenproduserte
pulk for å trekke ovnen det siste stykket. Det gikk på et vis, mye strev var
det, men ovnen kom da på plass. Så da kopperplata var festet med kopperstifter
foran den nye peisen, var peisestua ferdig.

Seinere fikk vi opp et reinsdyrskinn på sørveggen ved
spisebordet, et skinn som far hadde kjøpt med seg på en turné med orkesteret
nordover. En annen turné resulterte i en gammel spinnerokk, som ble plassert i
nordvesthjørnet, dvs. det hjørnet som peker mot Hitfjell og Reinsvatnet.

«Pelle magaplask» ble han altså kalt, denne fryktløse,
lille, store karen fra Øyer. I dag ville vi kalle ham en innovativ
reiselivsgrynder, men den gangen var han bare en spesiell fyr som satset
utradisjonelt fra 1946 og bygde opp sitt Pellestova oppunder Hafjell og med
utsikt mot det store Reinsvatnet. Eller?

Jo, men han var også Magnus Vladimir Illarionovich Sladnjev,
sønn av en ukrainsk krigsfange og datteren på gården Skalmstad i Øyer. Som det
står på nettsiden til Pellestova Hotell, ble han i 1944 av helsemessige årsaker
anbefalt å tilbringe en sommer i fjellet. Han tok med seg det kasserte
grisehuset fra gården Skalmstad, og satte det opp på den beste beliggenheten
han fant på Hundersetra i Øyerfjellet.

I 1945 fikk den vesle bua navnet "Pellestova".
Grisehuset ble til kafeteria, og kafeteriaen hadde den beste gjærbaksten en
kunne tenke seg. Og det var sengeplasser helt fra starten. Slik ble det et
tilbud både for overnattingsgjester og alle de som gikk på ski innover de slake
fjellviddene i Fåberg Østfjell og Øyerfjellet. Skilandslaget hadde også
samlinger på Pellestova i en årrekke. På et bilde fra 1968, dvs. to år etter
Gjermund Eggens trippeltriumf i VM i Kollen, har vi engerdølen, Harald
Grønningen, skiskytteren Magnar Solberg, Babben Enger Damon og Tone Dahle. De hadde deltatt i Pelliaden på miniski, et typisk Pelle-påfunn. På et annet bilde spiller Pelle trompet fra kafeteriaens pipe.

Det var ikke aktuelt med alpint og heiser og nedfarter på
den tida. Ikke var det lett med transport heller, så Pelle lagde sin egen
rullebane på setervollene utenfor Pellestova for å frakte folk fra Mjøsisen og
rett opp på fjellet om vinteren. Eller, som vi allerede har vært inne på, fra
bussens endeholdeplass på Nordseter og inn med visel.

Wiesel-løypa til Pellestova gikk langs vestsiden av
Reinsvatn, oppunder Neveltoppen, en strekning det aldri ble bygget vei langs.
På den andre siden derimot ble det sommervei i 1980, «Pelleveien» selvsagt,
mellom Reina og Hundersetra. For også her hadde Pelle en avgjørende finger med
i spillet.

Pelleveien ble også et superunderlag for en del av det store
løypenettet som i de seinere årene kjøres opp av det store løypedyret.
Løypepreparerings-maskiner fantes selvsagt ikke mens Pelle drev inne på
Hundersetra, men wieselsporene var gode å ty til når skisporene var fokket
igjen.

Brede treski var godt egnet til å tråkke løyper med, og en
dag med snø betydde at du måtte tråkke nytt hvis du var førstemann ute. Derfor
var det også skispor mellom Hornsjøen og Pellestova på den tida - folk var vant
til å lage løyper sjøl. Løypestikkene i tynn gran fra den tida står fortsatt
igjen her og der, men løypa ser du sjelden, for det er ikke mange som tar på
seg jobben med å tråkke nytt lenger, og løypedyret har ikke sjans i dette litt
mer krevende landskapet. De holder seg i all hovedsak på ubrøyta sommerveier.

Far og jeg var ofte først ute på ski i påsken, siden hytta
ligger inne på fjellet og vi var ivrige etter å komme oss ut og utnytte dagene.
For påsken betydde lange skiturer innover mot Hornsjøen og over til Pellestova.
Eller helt inn til Matfartjenn etter hvert, med isbor, pilkeutstyr og
butikkmark. Matfar kunne bety flott ørret til middag.

Enkelte påsker på den tida var preget av fryktelig mye snø,
fryktelig dårlig sikt i tåka, fryktelig dårlig føre for treski, eller alt på en
gang. Det var aldri regnvær, slik vi har opplevd i nyere tid. Men noen år,
særlig når påska kom litt seint, var det knall skare, strålende påskevær og
passe kaldt i snøen til langt på dag. Det kunne bety langtur for far og meg mot
Lyngkampen, langt der inne i Øyerfjellet.

Var du på Lyngkampen, så du over mot Imsa og Østerdalen og
kunne tro du var på grensen mellom de to store dalførene på Østlandet. Men den
grensen går litt lenger vest. Er du på Lyngkampen er du derimot på yttergrensen
til Åstavassdragets nedbørfelt. Nord for deg vil den snøen som smelter renne
ned mot Imsa, og sør for deg vil smeltevannet renne ned mot Lyngsjøen, Lyngåa
og Åsta. Åsta på sin side renner inn i Glomma nord for Rena.

Barndommens sommer

Sommerferien var alltid lang i min barndom. Orkesteret, om
det nå var Filharmonien, Operaorkesteret eller KORK, tok ferie omtrent samtidig
med skolene. Så når vi ungene var ferieklare, var far det. Mors pianoelever
fulgte samme plan, og det var det kanskje dermed duket for en innholdsrik ferie med turer til forskjellige steder i Norge, nye opplevelser, eksotiske reiser til andre land?

Det skjedde aldri, bortsett fra to ganger.

Den ene gangen dro familien i den gisne Volvo PV'n fra Oslo
til Øland. Jeg husker ennå at søster og jeg badet - 12 oC i sjøen, nesten som
på vinteren. Været var elendig.

Vi hadde ikke før fått opp det nye firemannsteltet, før det
ble tatt ned igjen dagen etter, og vi kjørte hjem i løpet av ett døgn - 70 mil
uten å blunke. Deretter, etter å ha tørket alt som var søkkvått, bar det rett
på hytta.

Den andre gangen kjørte vi på Sørlandske ned til Arendal.
Jeg kan ikke huske hvor vi bodde, kanskje ikke langt fra her jeg sitter nå. Jeg
husker best Sjøsanden ved Mandal, en fantastisk sandstrand, og returen via
Åmli. For der overnattet vi på Åmli pensjonat, et hyggelig sted med en god
frokost. Jeg spiste bare brødskiver med svartpølse og slangeagurk. Det er blitt
fortalt såpass mange ganger i ettertid at jeg husker det som om det skulle vært
i forrige uke.

Så var det rett hjem og deretter uten særlig opphold videre
til hytta.

For sommer betydde nesten to måneder på hytta, fra seint i
juni og til midt i august. Det kunne snø når vi ankom og det var i begynnelsen
av gytetida når vi dro tilbake.

Far var alltid opptatt med noe praktisk, noe som over tid
gjorde verdien av hytta enda større. Men verdien var ikke hans motivasjon.
Hytta var symbolet på barndom og oppvekst, dette var hans revir og han hevdet
det ved å gjøre det han likte aller best mens han var der - fiske og snekre.

Hytter i dag leveres fiks ferdig. Har du ikke en million
eller to blir det ikke hytte - enten eller. Vår ble til over tid.

Etter at far hadde frosset litt på rompa, stuegulvet kom på
plass og veggene var blitt kledd med Herregårdspanel, ble det satt opp peis i
peisestua sommeren 1962. Mor var arkitekt, slik var det alltid når noe skulle
lages - mor tenkte og planla, far ordnet (hun tegnet sikkert eikepulken også).
Far murte opp sokkel med naturstein i ytterkant, stor peishette med hylle til
lysestake og diverse nips, ildfast tegl inne i brennkammeret og spjell gjennom
peishetta.

Et prosjekt i peisprosjektet den sommeren var å få støtte
til peishylla. I underkant av hylla ble det montert en stålplate, og fra
sokkelen og opp til hylla ble det satt opp to praktfulle, vridde
smijernsstolper. Prosjektet besto i å finne en smed som kunne lage disse
smijernsklenodiene etter mål. Det viste seg å ikke være noe stort problem, for
den gangen var det fortsatt godt med håndverkere på Lillehammer.

Så smijernet kom opp, peisredskap og peispuster innkjøpt og
det hele ble avsluttet med en kopperplate på gulvet foran sokkelen.

Markgraver'n

-Dekk driv å græv åker?

Kom det ovenfra akkurat i det vi var i ferd med å avslutte
ettermiddagens viktigste oppgave.

-Joa, bra markstelle, detta.

Sa far forsiktig.

Far og jeg hadde tatt oss inn til et velkjent (for far,
iallfall) marksted på Nysætra, der det var godt med hvit og fin meitemark av
passe størrelse. En fisketur i Lyngåa krevde et par hundre marker og en tom
fiskebollboks fylt med lett fuktet mose. Det var ikke noe krav til fiskeboller,
det kunne gjerne være lys lapskaus eller noe annet, men mosetypen derimot var
avgjørende.

Mosen skulle ikke være for våt og slakk i strukturen, slik
som torvmose, eller for pakket i lag slik som etasjemose kunne bli når den ble
presset litt sammen. Nei, vi snakker om furumose, som finnes innimellom
kjerringris og einer på ikke altfor fuktige steder. Den kunne trykkes litt ned
i boksen og fuktes med en skvett vann uten å klappe sammen.

Marken ble gravd på egnet sted, f.eks. rett nedenfor
sommerfjøset på Nysætra, og fikk gå i mosen i minst ett døgn. Da var den rein,
sterk og klar for å bli tredd inn på kroken. Raudsjø var et mulig, men B-preget
alternativ. Om raudsjøen fisker bedre eller dårligere fikk vi aldri testet
fordi vi aldri prøvde, men seinere erfaringer viser at den holder seg dårligere
på kroken, det er det ikke tvil om. Og det var kanskje det viktigste, for da
var det ikke behov for så mange, og du ble raskere ferdig med gravingen.

Problemet denne gangen var at bonden tilfeldigvis var en tur
oppe på setra og tilfeldigvis oppdaget oss der nede i bakken. Det var sikkert
ikke noe problem at vi snudde litt rundt på den små-sure jorda, kanskje snarere
tvert om, men vi hadde krenket eiendomsretten og tatt oss inn på hans territorium.

Vi hadde imidlertid utrettet det vi skulle, det var ingen
krav om å levere tilbake byttet, og vi tuslet litt slukøret tilbake mot hytta.
Jeg var iallfall preget av stundens tilsynelatende alvor. Samtidig skjønte jeg
på far at dette ikke var noen stor sak. Han hadde kanskje litt erfaring med
småfrekke tildragelser fra barndommen, hva vet jeg.

Min erfaring var begrenset til litt uskyldig epleslang i
mørke høstettermiddager. Jeg husker også vi rappet fargerike klessnorer fra
klesstativet på Tonsenhagen, heppet vindushasper med tynn tråd til ofrene
innenfor måtte åpne for å sjekke hva som foregikk og at vi hektet bussen på
vinterføre. Det var i grunnen alt, så det å bli fersket av bonden selv, og
attpåtil sammen med sin far, satt i en stund.

.. og Markfisker'n

Fars oppdragerprosjekter kunne bestått av en teoretisk del
og en praktisk del. Men, som jeg allerede har forsøkt å gi inntrykk av, var den
teoretiske delen ikke fars greie.

Vi fant fram blikkboks, lette etter mose og gravde mark.
Deretter dro vi på fisjing med fisjeskrukke, markboks og tredelt bambusraje.

Lyngåa er passe stor for markfiske med markstang. Lyngåa er
dessuten passe stor og utformet på en sånn måte at den lokale ørreten i
Lyngsjøen slipper seg ned i elva allerede ved isgang og kan vokse seg større i
åa i løpet av sommeren.

Antakelig skyldes det hele at Lyngsjøen demper svingninger i
vannføring i kraft av sin størrelse og plassering der oppe under Lyngkampen. Og
morenemarka holder godt på vannet. Det er alltid nok vann, og skulle det knipe
finnes det et mangfold av store loner og lange dype elvestrekninger som ørreten
kan oppholde seg i.

Kombinasjonen er ideell - du kan ta en tur til åa midt på
sommeren, og er forholdene gode og har du teken, kan det bli noen fine
fiske-opplevelser. Dessuten er fisken så rød i kjøttet at du neppe har sett den
finere andre steder.

Men det er et par ting å tenke på, og det vet de som har
prøvd. Du kan ikke regne med å få fisk hver gang, men har du litt peiling, vet
du når du skal ta turen og da øker muligheten. De gamle visste når det var bett. De visste når det gikk an å få mer enn et par, som gjerne kunne være resultatet ellers.

Når det regner skikkelig er det vokst og foringstid. Far
visste dette og var opptatt av vokstens velsignelser. Da trekker ørreten ut i
andre områder av elva og beiter på drivende insekter og mark, stiller seg i
trange passasjer og snapper alle godbiter som kommer vannveien.

Jeg skulle kanskje ikke nevne det som nå følger, for det er
ikke meningen at leseren skal miste appetitten. Kanskje du sitter og slafser i
deg et eller annet mens du leser og aner fred og ingen fare, og så kommer du
til en passasje der det du har puttet inn setter seg fast i halsen og helst vil
ut igjen den veien det kom inn.

Så du er herved advart.

Og dette var da heller ikke i Lyngåa, men på den andre siden
av dalen, i Gausdal Vestfjell. Men midt i en flom var det - det sprutregnet og
skummet skikkelig i småstrykene i den lille bekken jeg fisket i - vokst! Far
hadde tatt meg med hit noen ganger, og jeg visste akkurat hvor det var lurt å
innfinne seg under slike forhold.

Og der nede i skummet beit det noe så skikkelig. Markstangen
bøyde seg forover, var nesten ikke til å få løftet opp og jeg bøyde meg bakover
til det hele måtte gi etter. Og opp av skummet kom det en flott ørret.

-Tremerking,

ville far sagt, dvs. trekvart kilo. Den gikk i en stor bue
over meg og havnet i vierkrattet inne på tørt land.

Fin fiskehistorie i og for seg, men poenget var ikke
størrelsen denne gangen. Ut av kjeften stakk det nemlig en brun stilk, som ikke
var en stilk i det hele tatt, skulle det vise seg, men en musehale. Halen satt
fast i en liten krabat som antakelig nettopp hadde blitt skyldt ut i bekken og
blitt snappet.

Dette er kanskje heller ingen sensasjon, men det viste seg
også at det litt lenger nede i svelget og i det øvrige fordøyelsessystemet
befant seg to til av samme sorten.

Så man kan jo lure på hvor glupsk det er mulig å bli, for
mark fra Nysætra skulle den også ha. Fisken ble ikke spist, så mye kan jeg si,
men flott var den å se på.

Mens jeg var under opplæring, eller skal vi heller si «I
starten....», for det var egentlig aldri uttalt at dette var opplæring, gikk far
foran. Jeg så hvordan han listet seg fram mot elva. Var det ingenting å gjemme
seg bak, krummet han seg sammen og stoppet omtrent så langt fra elvekanten som bambusrajen var lang.

To-tre marker hang på kroken og klysa ble hengt utover
torvkanten. Var det ikke noe der, ble kroken svingt ut i en stor bue og havnet
i vannet litt lenger ut mot strømmen. Stangen ble løftet slik at kroken og
snøret kunne følge vannstrømmen nedover. Stoppet snøret, rykket han til. Da var
det to ting som kunne ha skjedd. Enten var det fisk eller så hadde kroken
festet seg i en mosetust på bunnen.

-Hei, der satt den!

Et avdempet gledesutbrudd.

Eller noen undertrykte, saftige gloser som ikke kom helt
fram av hensyn til meg. I verste fall kunne det bety at kroken hadde festet seg
så godt i underlaget at verken den eller den to meter lange nylonsenen hadde
til hensikt å bli med opp igjen. Ny sene, ny krok, ny mark - plunder og heft.

I saktestrømmende vann kunne han avvente litt, slik at
ørreten fikk tid til å svelge ned. Da kunne han også følge med på bevegelsen i
snøret for å forvisse seg om at det virkelig var fisk i den andre enden.

Skjedde det ingen ting på et par slike kast, flyttet han seg
- kastet ikke bort tiden. Litt lenger ut og etter hvert over mot den andre
siden. Var det en større lone med lite bevegelse i vannet, kunne han stå langt
inne på land, slenge ut, og legge fra seg stangen i graset og tenne pipa.
Stangtuppen lå helt ute ved vannkanten, og ved første (eller andre) tegn på
bevegelse der ute, kastet han seg over stangen og rev den opp med et rykk.

Lite ble sagt, og ord var unødvendige for en interessert
12-åring med øyne å se med. Jeg skjønte etter hvert også hvor det var noe vits
i å slenge ut og hvilke strekninger jeg bare kunne gå forbi. Ikke vits i å
kaste bort marken på småfisk i små, grunne stryk. Storfisken sto enten i
utløpet av store loner, innunder torvkanten eller godt ute i lonene. Var det
mye vann i elva, kunne ellers dårlige fiskeplasser bli gode, så det var viktig
å studere forholdene og innrette seg etter dem.

Neste generasjon på Lyngtjennet

Lyngtjennet går i arv i Hindar-familien, ikke som en
fireroms leilighet eller en formue i banken, men fordi vi kjenner at dette
området, dette tjennet foran Lyngkampen, denne fjellørretens rosarøde farge og
disse myrenes gyldne molter er en felles verdi det er godt å kunne dele.
Lyngtjennet representerer våre røtter, kanskje vårt uropphav, er nær våre
instinkter og kan appellere til oss nettopp gå grunn av dette, at vi fortsatt
har kontakt med naturen og våre innerste følelser og behov.

På Lyngtjennet er vi nær referansetilstanden, der den
økologiske tilstanden er "svært god", for å bruke min egen terminologi fra
jobben. Her er det ingen risiko for at ting går i feil retning. Her er det ikke
behov for tiltak for å gjenopprette noe som helst. Her er alt som det alltid
har vært og slik som det skal være.

Som allerede skrevet, var det fars brødre som oppdaget
Lyngtjennet. Og som også antydet, skulle familien alltid trekkes innover hit.
Far tok meg med for første gang da jeg var 12 år. Sammen med oss var Johs. og
Peter og deres sønner Kjetil og Stein. Vi gikk over Kaldholsetra, gjennom
fjellbjørkeskogen og innover på snaufjellet. Vi tok svakt til venstre og gikk
på det høyre landet mot innløpsbekken. Der satte vi fra oss sekkene, satte opp
stengene og fant fram marken.

Vi hadde ikke med oss hov, det var ikke tradisjon for det.

-Skarru med hov du'a.

Pleide far å si hvis den faktisk kom seg med på fisketur.
Hov var rett i nærheten av å bety null fisk. Men jammen hadde den vært greit å
ha denne dagen.

Redskapen var lette slukstenger, innebygde haspelsneller fra ABU, dupp, stor krok og mark.

-Far, duppen er borte og sena står rett ut.

Sa jeg etter at vi hadde holdt på en stund, jeg hadde gått
litt lei, tatt en matbit og returnert til støfisjet. Jeg husker jeg reiv til
meg stanga fra den halvveis opprette posisjonen mot en vierbusk. Og der ute var
det en kraft jeg ikke hadde kjent før. Ingen livstegn i overflaten, men det
rykket bestemt, som om det var en kraftig hånd som bare dro marktugga mot
bunnen. Jeg hadde mer enn nok med å holde fast, og da jeg skulle forsøke å
sveive inn, gikk sveiven bare rundt uten at det skjedde noe som helst. Men
etter en liten stund ble det mulig å få ørreten innover, og de som hadde stilt
seg opp rundt meg var klar over at vi her hadde fått en storing på kroken.

-Hold stangtuppen opp, og forsøk å få den hitover.

Sa far, som var blitt i overkant ivrig. Han stod nedi
vannkanten så det nesten skvulpet vann nedi støvlene og med sydvesten klar. Og
etter litt baksing fikk han kastet både sydvesten og fisken på land.

-Tremerking.

Sa far.

-Jeg skjælver på henda.

Sa jeg.

-Dyreskjælven.

Sa Peter.

Peter og far var fåmælte. De behøvde ikke å bruke så mye ord
heller. For de visste hva slike opplevelser betydde. Du trengte ikke å
forstyrre inntrykkene med skravling. Et smil, et kort nikk, det var ofte nok.

I albumet med bilder fra barndommen har jeg et bilde som ble
tatt på hytta etter den turen. Jeg, den stolte fiskeren, sitter på huk bak en
krakk med et salig blikk vendt mot fotografen. Oppå krakken er det et ovalt fat
med tre digre ørreter.

-De stikker ut på alle kanter.

Hadde fotografen sagt med et flir rundt munnen om de litt
for store fiskene i det litt for korte fatet.

For far må dette ha vært en stor opplevelse. Neste
generasjon var blitt hektet, hadde fått den opplevelsen som vil sitte der i
alle år framover. Han hadde erfart det, for det var derfor han alltid måtte
tilbake til Lyngen. Det gjør noe med deg når naturen byr på seg selv og du
kjenner at du er en del av den. Sommerprosjektet var fullendt.

Kontraster

På dette stadiet i framstillingen, må jeg minne om at vi her
er midt inne i min fars andre store oppdrager-prosjekt, nemlig sommerprosjektet
sønn-skal-bli-like-god-markfisker-som-sin-far. Dette er analogt med (der var vi
igjen) å ha tjære på skia. God på ski - god med tjære; god fisker - god med
mark.

Samtidig er vi litt tilbake til utgangspunktet - hvem var
egentlig far? Jeg kan nesten ikke tenke meg en større kontrast enn far stående
over skrevs på greipet ved sommerfjøset på Nysætra og tjuvgrave mark og
solocellisten far, kledd i kjole og hvidt, i Oslo Filharmoniske selskaps
orkester i Aulaen.

Siden vi her i huset akkurat er ferdig med julematen, måtte
det kanskje være opphavet til den nydelige ribba, med smårutete og sprø svor,
dandert på et serveringsfat for anledningen og akkompagnert av Arendalspils og
Løytens akevitt. Ikke lett å forstå, og iallfall ikke til å tenke på akkurat
da, at denne lekkerbiskenen for få uker siden trampet rundt i en blanding av
egen dritt og gjørme fra opptråkket jord.

Kontraster er fascinerende. Er det mulig at en og samme person kan framstå så
forskjellig? Jeg kjente begge variantene, så jeg vet det, men å forklare det?
Kan noen forklare meg hvorfor hotellkjedeeieren og mangemillionæren Olav Thon
lever et så spartansk liv? Kunne han ikke gjøre som andre rikfolk, kjøpe flotte
ting, invitere til svære fester, forbruke mye mer enn folk flest, vise fram
rikdommen sin? Hvorfor må han på død og liv leve så forbasket bærekraftig? Jeg
forsøker å komme til bunns i dette, og det er kanskje nettopp kontrastene som
appellerer til oss.

Åfløya

Vi måtte ha båt på Mjogen, eller Mjogsjøen som det står på kartet.

Hvis du tar en tur på Nysæterhøgda rett bak hytta og ser
sørover, har du Nysætra i forkant, så kommer Mjogsjøen, Kroksjøen og deretter
de øverste områdene nord for Sjusjøen. Dette er øvre deler av Mesnavassdraget,
som renner ut ved Strandtorget på Lillehammer.

Aller øverst er Reinsvatnet. Tidligere var det en dam ca. en
km nedstrøms i Nordåa. Og 500 m nedstrøms den igjen er det en stein som åa
svinger innunder. Hvis du klarte å plassere marken litt i overkant av steinen
slik at den ble med vannstrømmen innunder, fikk du den halvkilosørreten som
ofte stod der litt ut i august. Så gikk du opp til dammen og tok de to som stod
der. Dammen hindret dem i å komme videre oppover, og du hindret dem i å bringe
slekta videre.

Begge disse fiskeplassene er i praksis borte. Den ved
steinen fordi vierkrattet er blitt for høyt og tett og den ved dammen fordi
dammen er tatt vekk og vannet passerer fritt. Men åa er fortsatt viktig for
Melsjøørreten og for de få som fortsatt har litt peiling på hvordan du skal
plassere marken på seinsommeren.

Melsjøen, dvs. Stuva, renner ned i Kroksjøen, og omtrent der
hvor Stuva kommer inn i Kroksjøen fra nord, kommer bekken fra Mjogsjøen inn fra
vest. Men la oss stoppe ferden nedover i Mesnavassdraget her, for det var
åfløya og Mjogen vi skulle konsentrere oss om.

Det er sikkert mange båttyper som kunne vært aktuelle for
Mjogen, men nå var det far, fåbergingen, som skulle bestemme, og da ble det
åfløye. Dette var en båttype far kjente god fra guttedagene på Fåberg. Det er
denne båten som brukes under lågåsildfisket, sånn har det alltid vært. Den er
lett å manøvrere fordi den er flatbunnet og altså ikke har kjøl. I tillegg
krummer den passe svakt i lengderetningen og har en langstrakt bakre del som
gjør den godt egnet til å bakke innover mot slake strender med folk eller utstyr.
Du kunne ha nota i bunnen av båten og hele taukveilen på plitten, dvs på lokket
av den kassa som den bakre delen dannet. Fisken kunne du hive ned i kassa under
plitten.

Den var derfor ideell for lågåsildfisket langs varpene fra
Gausa og på vestsiden videre sørover. Det skulle vise seg at den var godt egnet
i fjellvatna også, spesielt for de som drev med garnfiske.

Tidligere ble åfløya laget mange steder. For som Bergseng
skriver i boka om lågåsildfisket, så var det mange som snekret båter ved siden
av arbeidet på gården eller andre yrker. Far fikk laget sin nede i Mesnalia
omkring 1970. Etter som velstanden økte og kjøpekraften steg etter Krigen, ble
antallet håndverkere og båtbyggere redusert. Hvordan det er nå, vet jeg ikke
riktig, men da far skulle ha båt på Melsjøen på 1980-tallet fant han en
båtbygger så langt nord som ved Snåsa. Mulig det hang sammen med at han fikk
tipset på en av de utallige turene med orkester eller kvartett, men også mulig
at det etter hvert var vanskeligere å skaffe åfløyer.

Når vi kom opp på fjellet tidlig på sommeren var det ikke
mulig å bruke åfløya. Den hadde ligget snudd på to bukker gjennom vinteren og
tørket ut i vårsola både i bunnen og på sidene. Ble den satt på vannet,
strømmet vannet inn. Du ville ikke oppleve det utpå mens du rodde fluer. Men
senket du den ned på bunnen i strandkanten, slang noen digre steiner oppi slik
at den ble liggende der og lot den stå helt nedsenket noen dager, så kunne du
lempe ut steinene, dra den halvveis opp slik at du kunne begynne å tømme ut
vannet og deretter la den tørke innvendig mens den lå oppå vannet. Da hadde den
trutnet og var potte tett resten av ferien.

-Åbbor og mort, bit på fort, hårr og kjøe, kom å få føe.

Far hadde alltid trua, men når denne formaningen kom, hadde
det gjerne vært lenge siden forrige napp i stengene som hang utover båtripa på
åfløya.

Vi fisket stort sett med våtfluer, for Mjogen var grunn og
det var lett å feste småsluker i bunnen. For når du satt der og ante fred og
ingen fare, kunne det tilsynelatende gå på en storing, stangtuppen bøyde seg
helt ned i vannet på grunn av fast feste i bunnen. Det kunne sette en alvorlig
støkk i både roer og han på plitten, og var ikke å anbefale. Men for all del,
hadde det ikke skjedd noe på en times tid, du satt der og halvduppet og det slo
seg på en halvkilosfisk, så kan det være du fikk en liten oppvekker da også.

Hvem lager stier?

Det er to årsaker til at det var mange fine stier på
hyttefjellet. Sauen lager smale stier når de toger oppover og nedover på de
samme stiene dag etter dag hele sommeren. Når de kommer opp grusveien i retning hytta følger de ikke veien i den slake sløyfen opp mot bakketoppen. Nei, de tar den stien som går i rett linje over og som kommer innpå veien igjen på den andre siden av haugen. Når de passerer hyttevinduet, stopper de opp og kikker bortover mot oss før de fortsetter i sitt bedagelige tempo.

De andre som lagde stier var mor og far. En sti hadde de
felles med sauen. Det var sommerstien. Den går (ja, fortsatt) bortover til den
veien som går innover mot Reina. Jeg skriver går fortsatt fordi den var i ferd
med å vokse igjen etter at far gikk bort og mor ble for dårlig til å bruke den.
Sauene hadde også en annen sti de kunne velge, så det ble stadig mer einer,
kjerringris og grankvister som vokste innover på stien fra begge sider.

Jeg innså hva som var i ferd med å skje, tok med meg håndsag
og hagesaks og ryddet hele den 700 meter lange strekningen. Noe av grunnen var
også at stien var en perfekt sykkelsti, der den svinger seg i slakt terreng
bortover åssiden.

Det var det flere som oppdaget, for i 2014 gikk Ultrabirken
på denne stien, og siden jeg skulle sykle Birken dagen etter, kunne jeg stå på
bakketoppen og følge syklistene som hadde kursen mot Nysætra og Lunkefjellet.
Hadde kompis Christian fra sykkelklubben vært så lur å sykle i klubbdrakta,
hadde han fått en solid slurk Cola idet han fosset forbi. Jeg så etter rødt,
men han var i svart, så da ble det for seint da jeg endelig oppdaget ham.

En annen sti mine foreldre lagde er helt borte. Det er den
som går ned til brønnen der nede ved den store steinen og oppkommet. Den gikk
jeg selv på mange ganger også. Brønnen var eneste vannkilde helt fram til
grunnvannsbrønnen på Nysætra kom opp i 2000. Men etter at den nærmeste
hyttenaboen låste lokket med hengelås, ble det slutt. Siden dette skjedde
omtrent samtidig og det egentlig var greiere å ta med et par dunker i bilen på
vei til fiske eller andre ting, ble ikke hengelåsen noe problem, men stien
forsvant gradvis. Det hjalp ikke at jeg tuslet nedover den på vei til eller fra
Nordåa noen ganger på seinsommeren.

Den som det knytter seg mest minner til er stien ned til
båtstellet (fars dialekt) ved Melsjøen. Halvveis nedover til Raufosshytta
ligger vippesteinen, som vipper med et lite klakk når du tråkker på den ene
siden. Halvveis oppover med fisken i sekken ligger hvilesteinen, der du kan
puste ut, se utover mot Melsjøen og takke for fisken. Stien lider samme skjebne
som Raufosshytta, den forfaller. Men de siste årene, etter at jeg overtok
hytta, er det nytt håp. Ny båt og nye brukere fra nye generasjoner, noe far
ikke fikk oppleve.

Jo eldre far ble, jo tydeligere ble denne stien. For far
gikk mer og mer over fra å være markfisker til å bli garnfisker sammen med mor.
Melsjøen har ørret av en kvalitet og størrelse som egner seg perfekt til
råkåfisk. I tillegg er siken av samme flotte kvalitet, men sik er bifangst når
du skal fylle plastbutten til jul. Så derfor stien.

Hver dag fra 1. august, også i ganske dårlig vær, tok de
turene ned stien og til båten etter middagshvilen. Far rodde og mor satte ut
garnet. Far bakket åfløya inn mot steinene langs land og rodde rolig rett
utover, mens garnet ble sluppet pent og pyntelig fra pinnen. Til slutt kom den
lille bøya og de flyttet seg til nytt sted med nytt garn. For i august kan du
bruke flere enn ett garn i Melsjøen.

Fisken (ørreten) ble håndtert med omhu, tatt forsiktig ut av
garnet og lagt direkte i ren pose. Så ble den maga (ja, rensket), saltet etter
tilbakekomst til hytta og lagt direkte i butten. Butten ble satt i
kjellerhullet ute i gangen. Jeg sjekket temperaturen mange år seinere og målte
ca 10 grader på sensommeren. Antakelig en grei temperatur, ikke for varmt, ikke
for kaldt. Laken ble sjekket noe ganger og rakfisken ble ferdig før jul.
Aldeles fortreffelig kvalitet etter min smak. Bløt, men fast i fisken og uten
den råtne lukten som kan forpeste hele huset.

Reinsvatn

Far deltok aldri i sikfisket på Melsjøen om våren, men de
som gjorde det kunne få fine fangster av flott sik.

Men historisk så var det Reinsvatn som hadde det store
sikfisket. Fra denne 70 meter dype innsjøen under Neveltoppen og Reinsfjell ble
det levert sik til butikker i dalen og til fiskebutikker i Oslo. De som
arbeidet på eiergårdene ned i bygda og deltok i fisket hadde en klausul i
arbeidskontrakten som begrenset antall sikmiddager per uke. Sik er ganske godt,
særlig hvis du har litt smakfullt tilbehør, men sik mange ganger i uka var ikke
særlig populært.

Reinsvatnet var og er privat, men det har ikke alltid vært
sånn. Det tilhørte kronen helt fram til 1726, da en pengelens kong Fredrik IV
solgte vatnet til Lars Haave på Storhove og Tord Eriksen Smestad på Øvre
Smestad. Så det var ikke bare kirkebygg kronen kvittet seg med. De fikk vatnet for 71 riksdaler hver. Fredrik IV var ikke mer pengelens enn at han stilte opp for Hans Egede på Grønland to år etter og holdt hollenderne unna. Men det var vel blant annet av akkurat slike årsaker han trengte penger, så kanskje riksdalerne fra Lillehammer var med å finansiere forsvaret av Grønland?

Etter dette har Reinsvatn vært på private hender, og det
førte etterhvert til en katastrofalt dårlig fiskekvalitet. På helt vindstille
kvelder kunne vi sitte i peisestuevinduet og se på alle vakene fra småfisken.

Hvis du ikke visste at vatnet var privat, ble du forholdsvis
raskt klar over det. Kompis Terje Larsen og jeg tok med slukstengene bort dit
da jeg var omkring 12 år. Det tok ikke lang tid før vi hørte motordur, og etter
få minutter kom en av eierne i ens ærend fra den andre siden og over til oss
for å jage oss vekk. Vatnet er ikke akkurat en liten pytt, og turen over til
oss tok noen minutter selv med kraftig motor. Frekke som vi var, og antakelig
med moralsk større hjemmefra, iallfall fra farssiden, ble vi stående.

-Dere kan ikke fiske her, vannet er privat, så dere får dra
et annet sted!

Vi var kanskje litt frekke, men ikke uforskammede, så vi trakk
oss selvsagt tilbake. Det var ikke så mye å snakke om, bare en bekreftelse på
hvor håpløs situasjonen var. Hadde vi fått et par-tre fisker, ville vi
antakelig ikke tatt dem med hjem, så små ville de ha vært. Men ingen skulle få
komme inn på privat territorium, nei. Samme leksa om igjen, jfr. det store
markrøveriet.

Vannet ble seinere åpnet for stangfiske, noe som selvsagt
var til liten nytte for å bedre fiskekvaliteten. Så gikk eierne til anskaffelse
av storruse, og det hjelper. Men hadde vannet heller vært åpnet for garnfiskere
mens det ennå var fin kvalitet, kunne behovet for denne innsatsen antakelig
vært unødvendig.

Vi fikk alltid innprentet at Reinsvatn var ødelagt, og det
var ikke før Asbjørn snekkerkompis fortalte om storørret i et spesielt område
oppunder Reinsfjellet at vi tok fin fisk også på denne innsjøen.

Skogen kommer

Hyttefjellet ligger 800-1100 meter over havet. Når far
trasket rundt der oppe i ungdommen var han på fjellet. Da hytta ble bygd på
slutten av 1950-tallet var han fortsatt på fjellet. Til og med når far og jeg
dro innover mot Lyngkampen på 1970-tallet var det fortsatt glissent mellom
treklyngene på vei bortover til Reinsvatn og oppover mot skaret over til
Hitsetra.

Jeg har et bilde av hytta som jeg tipper er fra ca. 1960.
Hytta, byggetrinn 1, for å si det sånn. De var nok nettopp ferdige da bildet
ble tatt. Du kan se den knudrete granstokken som holder utspringet over
inngangsdøra oppe. Det er tatt skrått ovenfra med hytta i forgrunnen og
Melsjøen i bakgrunnen. Ikke et tre å se og einerkrakene rakk far til kneet. På
bildet ser du tydelig Raufosshytta (ja vi kalte den det, for der bodde
Raufossgubben) på en liten avsats ved stien ned mot vannet. Hytteveggene der
nede er godt synlige og dassen står slik den ble bygd.

Nå 60 år etterpå står hytta der fortsatt, men både den og
doen er preget av forfall, nesten en skam der den står. Men det var egentlig
ikke det vi skulle ta opp nå. Poenget er at hytta nå ligger inne i et skogholdt
og er knapt til å få øye på fra der hvor fotografen hadde tatt oppstilling i
1960. Einerkrakene rekker oss nå til hofta. Det er rett og slett blitt grønt og frodig.

Det som var fjell er i ferd med å bli skog, det som var
utsikt er i ferd med å bli borte mellom tretoppene, det som var oppå er i ferd
med å bli inni. Borte på Nevelvatnet har folk henvendt seg til fjellstyret for
å få lov å hogge skogen, ikke først og fremst for vedens skyld, men for å
beholde iallfall noe av utsikten. Jeg fikk tak i fjelloppsynet og diskuterte
saken.

-Vi mister utsikten, nå ser vi snart ikke Reinsvatnet der
borte. Trærne vokser opp overalt. Se på disse - de må være dobbelt så høye som
for bare et par-tre tiår siden. Og ikke kom og fortell meg at det er pga endringer i husdyrholdet, for det er minst like mye sau oppi her nå som før. Det er like mye sauedritt langs hytteveggene og inne på de små plattingene foran dørene nå som før. Du må være like forsiktig med hvor du tråkker når du kommer opp dit for første gang etter vinteren.

Sa jeg, i håp om at jeg kunne få rydde litt av det, fint til ved, men ikke akkurat noen produksjonsskog. Skuffelsen var stor da han aller nådigst ga meg tillatelse til å hogge ned et par av dem. Gleden var større da jeg seinere oppdaget at trær med toppbrekk var greit å ta ned - det var ganske mange av dem skulle det vise seg.

Egentlig ganske rart at det kan gå så fort. Det skjer
åpenbart også noe med voksemåten. Når far og jeg på 1960-tallet føk rundt og
samlet toppbrekk til ved, var det alltid inne i en treklynge de tørre toppene
fantes. Trærne vokste nesten utelukkende i slike klynger, for det var der
spirene fikk den beskyttelsen de trengte for å spire og bli såpass store at de
seinere kunne kalle seg trær.

Nå derimot spretter det opp spirer hvor som helst på
flatmark, og de ser ut til å klare seg helt utmerket. Så skogen blir både
høyere og tettere. Og vintrene kan fortsatt være tøffe, med minst like mye snø
som før og kanskje til og med tyngre pga vanninnholdet, men nå kan du se
toppbrekkene som lyse streker inne i en skog.

De to karene som satte opp en innhegning for biler på
parkeringsplassen der stien opp til Kaldholsetra fortsatt går fortalte om
stripehogsten som ble gjennomført som forsøk i Åstadalen omkring 1950. Jeg
husker godt hvordan de så ut, for bilturen inn til Lyngen om sommeren gikk
først til Hornsjøen og så ned i Åstadalen langs den ene siden før vi kjørte
over elva og oppover igjen på den andre sida. De brede stripene i åssida var
svært godt synlig for å si det sånn.

Tanken var vel at dette skulle gi fin grobunn for de nye
treplantene som ble satt ned etterpå. Men det som skjedde var at hogststripene
fungerte som kulderenner fra fjellet og ned i dalen, og trespirene hadde ikke
en sjans i kulda. Beskyttelse fra andre trær eller busker var det heller ikke
etter den stripete flatehogsten.

Men så, for få år siden, ble det en endring, ifølge karene.
Selvfrødde spirer slo til, vokste greit opp og begynte å tette igjen de stygge
inngrepene i fjellskogen. De kan fortsatt ses, men er i ferd med å vokse igjen
fordi den økte temperaturen har gitt grobunn for det.

En temmelig skremmende utvikling dette, som selvsagt henger
sammen med at det blir varmere der oppe i høyden. Hva er det egentlig vi har
satt i gang?

For meg er dette bare trist, og jeg er glad far ikke fikk
oppleve hvordan hyttefjellet ganske raskt ble til hytteskog. For det tok ikke
skikkelig av før han selv gikk bort den dagen i januar 2001.

Stein i Rosinbakken

Jeg hadde aldri hørt om noen rosinbakke da kompis Stein og
jeg tok fatt på nok en stigning. Vi hadde syklet med tung oppakning fra
Femunden, via Koppang og Messelt til Birkebeinerveien. En overnatting var det
blitt, men Birkebeinerveien og den siste biten fra Elgåsen og bort til hytta
hadde vi tenkt at vi skulle klare i ett strekk.

-Jeg tror ikke det går lenger.

Sa Stein.

Han seg av sykkelen og la seg rett ned i graset mellom et
par einer. Bakken nedover til Åsta hadde gått som en drøm, men den seige mota opp mot Storstilen ble tung. Og da den bratte bakken fra Storstilen begynte var det slutt på kreftene. Vi ble enige om at han skulle ligge der med bagasjen og så skulle jeg sykle til hytta og hente hjelp. Tanken var at far kunne dra og hente ham, og så kunne han overnatte på hytta før han tok siste etappe ned til Lillehammer og toget hjem.

Det hadde regnet jevnt hele dagen (vokst..., skjønner?), og
jeg hadde en liten anelse om at far kunne være et helt annet sted enn i hytta.
Da jeg endelig nådde fram tidlig på kvelden, var det bare mor som var hjemme.

-Han er i Koltjennsbekken.

Sa mor.

-Han dro rett etter middag, så det kan vel være han kommer
snart.

Og det gjorde han en times tid seinere.

-Se på denna da!

Sa far.

Han hadde fått en diger åbbor, en av de største vi hadde
sett på fjellet.

-Den gikk på i den store lona helt nederst. Jeg trodde først
det var en svær ørret.

Jeg spurte ikke hva han hadde fisket med - mark selvsagt, av
Nysæterkvalitet.

Så var det min tur, og jeg forklarte situasjonen.

-Jeg drar med en gang.

Sa far.

Han skjønte at dette kunne være litt alvorlig, med en gutt i
nød i og ikke akkurat drømmeforhold der ute i regnværet.

Det endte helt greit. Stein hadde trillet sykkelen oppover
etter en tid og fått tilbake varmen etter oppholdet i lyngen. Mange som er
blitt varme der, for å si det sånn. De vil skjønne at det sannsynligvis gikk
fort. Bagasjen hadde han gjemt under noen busker der jeg forlot ham. Far fikk
øye på ham et stykke etter Elgåsen, og de fikk etter hvert bagasje, sykkel og
syklist inn i bilen og dro tilbake til hytta.

Stein er nok den mest slitne syklisten jeg har sett i det
som seinere skulle vise seg å være Rosinbakken. Og jeg har sett en del. For jeg
har syklet Birken noen ganger, til jeg ble litt lei den monotone grusbankingen
stort sett hele den 94 km lange strekningen.

Folk må av sykkelen, henger over styret, stønner og hoster i
det du triller forbi. Det er når du kommer til denne bakken du får sjekket ut
om du har trent nok, disponert kreftene riktig, spist nok og drukket nok. Er
det en svikt på et av disse punktene vil du helst gå av sykkelen og legge deg i
lyngen, slik som Stein. Har du full kontroll opp bakken vet du at du har gjort
alt riktig, en veldig god følelse. Selvsagt frustrerende når du deretter sykler
ned fra Sjusjøen og kjenner krampa komme på flata bortover Sjøsetervegen. Når
du får krampe i begge låra samtidig, hjelper det ikke at du var pigg ved
Storstilen. For du er ikke i mål før du er i mål.

Far fikk aldri oppleve rittet. Et par grunner til det.
Sykkel var ikke hans greie og kanskje ikke så mange andres heller da det hele
startet så smått rundt 1990. Det første Birkebeinerrittet gikk i 1993 med 1327
deltakere. Dessuten går rittet alltid siste helga i august. Litt tungt å dra
tilbake på hytta etter en lang sommer der oppe. Og når terrengsyklingen tok
skikkelig av, var det egentlig for seint. Far gikk bort i 2001. Mitt første
ritt var i 2009.

Ønskekvisten

- Se her'a!

Far gikk med ønskekvisten og måtte vise fram hva det resulterte i.

De som ikke har prøvd, bør gjøre det. Jeg har prøvd. Du
finner deg en passende splittkvist av kjerringris. Kan sikkert være fjellbjørk
også, men den var det ingen ting av i vårt hytteland. Kvisten må være delt i to
like lange deler, slik at du kan holde en ende i hver hånd. Den tykke enden,
som de to vokser ut fra, peker fra deg, dvs. forover, og så holder du fast og
vrir hendene 180 grader slik at knokene peker nedover og tomlene utover. Da
starter du å gå forsiktig framover, krokbøyd med knokene hvilende på knærne,
mens du tviholder på de to kvistendene.

Det er når kvistenden der ute begynner å bevege seg enten
oppover eller nedover at du begynner å lure på hva det er som skjer. Og det er
når kvistendene inne i hendene dine vrir seg så voldsomt at barken vris av og
du kjenner den sviende smerten, at du lurer på hvem eller hva som har tatt
styringen.

Det var dette underlige som fikk far til å vise meg kunsten,
ikke at han trodde fast og bestemt på at det gikk en vannåre under bakken eller
at det skjulte seg verdifulle ting der nede.

Når jeg seinere har hørt om folk som går med ønskekvisten,
har jeg tenkt tilbake på dette underlige og kanskje vært mer åpen for rariteter
i livet enn mange av mine medrealister. Det var vel også et åpent sinn som
gjorde at vi omkring 1963 oppsøkte Marcello.

Marcellos Svarga

Jeg husker ikke hvorfor, men da jeg var 11 eller 12 år dro
vi bortom Svarga på Lillehammer. Navnet har kanskje en litt selvinnlysende
betydning for de innvidde - ga svar, men er også det indiske ordet for fred.
Svarga er også det midlertidige paradis for de velsignede før de gjenfødes på
jorden. Dette er reinkarnasjon, slik teosofer og antroposofer tror på.

Stedet hadde Marcello Haugen (1878-1967) kjøpt i 1912, og
det var hans base mens han bodde fast på Lillehammer fra 1940. Svarga ligger
ved Mesnaelva, så Marcello holdt til nederst i dette vassdraget, mens vi holdt
til øverst.

Han hadde bygd et lite kapell der i 1947, og i boka til
Øistein Parmann om Marcello er kjelleren i kapellet omtalt. Her var det bare en
håndfull personer som hadde fått komme ned - det aller helligste åpenbart.

-Han er ute på reise og kan ikke ta imot.

Sa husholdersken. Marcello kunne ikke ta imot oss, men
søster Gunhild, som da var 7-8 år følte at han var til stede, så oss og fulgte
med oss på sin måte.

-Han er her, han er syk og ligger i senga i det innerste
rommet.

Sa søster til mor, så også husholdersken hørte det.

Alle ble temmelig forfjamset, og mor visste ikke riktig hva
hun skulle si. Det ble en litt vrien situasjon for både henne og husholdersken
selvsagt, og sistnevnte forsvant inn igjen. Da hun kom tilbake til oss hadde
hun er stort nøkleknippe i hånden.

-Dere kunne få bli med inn i kapellet.

Sa hun forsiktig, litt flau som hun var.

Kapellet var åpent, og en av nøklene var til kjellerrommet
med bystene.

Hvorfor vi fikk komme inn i hans aller helligste vet jeg
ikke. Han må ha kjent på søsters klarsynte evner, nærmest før hun selv ble klar
over at de var der. Dette var 1-2 år før han døde, og han var inne i en periode
med mye sykdom. Dette kan ha vært en spesiell opplevelse også for ham.

Marcello flyttet fra Kongsberg til Oslo og deretter til
Hamar og Otta. Han jobbet på jernbanen og hans synske evner ble etter hvert
kjent. Han var antroposof, ikke helt ukjent i min familie, dvs på morssiden.
Der var de teosofer, uten at jeg helt kan forklare forskjellen. Han var en
periode inne i varmen i denne bevegelsen og hadde kontakt med Rudolf Steiner.
Men hans virksomhet som synsk falt ikke så godt sammen med hans tilknytning til
antroposofene, og de tok etterhvert avstand fra hans virksomhet og skjøv ham ut
i kulden i 1914.

Alle slags folk kom til ham for å få hjelp. Han så hvor ting
var, han kunne fortelle folk om hvor de kunne finne savnede ting uten selv å ha
vært der, han kunne peke på vannårer (uten ønskekvisten som hjelpemiddel). Og
det var kanskje derfor vi tok turen, for dette var før vannpumpa kom til
Nysætra og i en periode der far tenkte at en brønn litt nærmere hytta enn nede
på myra kunne vært greit. Eller kanskje vannårespørsmålet var et påskudd for å
stille nysgjerrigheten - Svarga og mannen med det påtatte adelige slektsnavnet
var omgitt med en god porsjon mystikk, tilbaketrukket som det spesielle stedet
lå inne i skogen mot elva og med hans «overnaturlige» evner.

Vel, noe svar fikk vi altså ikke, men det var en rar opplevelse
å være der. Mange år etter skulle min eldste datter reise rundt sammen med
Snåsamannen i jobbsammenheng. Og også omkring Snåsamannen skjedde det rare ting, som ikke bare hun kan fortelle om.

-Dette skal gå bra, ikke vær lei deg. Se her, så skal jeg
legge hånden min på armen din. Sånn ja, slapp helt av!

Sa Snåsamannen.

Han, kona Signe og Sigrun hadde sittet ved et bord på en
kafeteria for å ta en pause fra boksigneringen. Da hadde han fått et litt
tenksomt drag i ansiktet, hadde reist seg opp og snudd seg 180 grader rundt til
ei ung jente som han altså hadde sittet med ryggen til. Han kjente hennes
smerte som om det skulle være sin egen.

Jeg har ikke sett det som min oppgave å forsøke å forklare
slike forhold. Jeg har mer enn nok med å forsøke å forklare ting som faktisk
kan og bør forklares. Og jeg synes kanskje det kan være en fin ting å erkjenne
at det kan være et par ting vi mennesker ikke er i stand til å forstå. Vi vil
gjerne være allvitere, vi vil gjerne ha full kontroll, vi vil gjerne tro at vi behersker
alt mellom himmel og jord. Men vi burde kanskje innse at det finnes
begrensninger selv for oss, og selv i vårt høyteknologiske univers.

Karriere på gang

Vi må tilbake til Hindarkvartetten, som først hadde en hard
kjerne av de tre brødrene, men i 1958 sluttet Peter. Det var lenge før hans
altfor tidlige død i 1975, bare 59 år gammel. Jeg husker den dagen i 1975 som
om det var i går. Fetter Kjetil, eldstesønnen til Johs., og jeg hadde vært
igjen på hytta vår etter påsken for å gå (enda) mer på ski. Men snøen lavet
ned, utgangsdøra var blokkert og vi måtte bruke soveromsvinduet for å komme ut.
Det ble too much selv for oss, så vi reiste hjem før vi egentlig hadde tenkt.
Da hadde det nettopp skjedd, og var det første som møtte meg i døra - Peter er
død. Han hadde falt om utenfor Legevakta, og siden det ofte ligger folk på gata
i det området, var det ingen som reagerte. Det tok for lang tid før hjelpen kom
og livet ebbet ut.

Arne Monn-Iversen erstattet Peter. Det var et kort
intermezzo, for i 1960 var det Bjarne Fiskum sin tur, før Trond Øyen tok over
2. fela i 1964 og ble tida ut. Etter Jon Brodal på 1. fela var det Arvid
Fladmoe i åtte år fram til 1958, så Bjarne Larsen til 1960 og deretter Leif
Jørgensen resten av tida.

Johs. og far var med helt til de i 1980 fant ut at 36 år
fikk holde. Da var Johs. 61 og far 58 år.

Det snakkes ofte om at komponister produserer så og så mye.
Verkene regnes kronologisk fra opus nr. 1. For Mozarts vedkommende startet det
med köchel nr. 1 (K1), fordi det var Ludwig Ritter von Köchel (1800-1877) som
stod for opptellingen og lagde sin Köchel-Verzeichnis i 1862. Köchel telte for
øvrig til 626 før det stoppet opp i år 1791. Mozart dør det året, 35 år gammel.
Så 625/15 kanskje, blir ca 40 stykker av stort og smått per år.

Har du hørt et opus eller to av en komponist, vil du ofte
også kunne kjenne igjen samme opphavsmann hvis du hører et nytt. Har du hørt
noen K-nummere og så får høre K 551 for første gang, vil du ikke nødvendigvis
vite at det er Jupitersymfonien, men du vil sannsynligvis vite at det er
Mozart.

Det snakkes mindre om hva utøvende musikere produserer. For
Hindarkvartettens vedkommende ble det produsert et 20-talls plateinnspillinger
og en drøss med NRK radio-innspillinger. Det ble gjennomført en rekke turneer
nasjonalt og internasjonalt og avholdt flere hundre konserter fram til 1980.

Denne produksjonen er imponerende, tatt i betraktning at de
hele tiden var fast ansatt i orkestre. Men like imponerende er den variasjonen
i musikalske uttrykk de var eksponenter for.

Ett av mange høydepunkt var innspillingen av K 285 og K 370.
Henger du med? Ja, Mozart, nemlig fløytekvartetten i D-dur og obokvartetten i
F-dur. Hindarkvartetten var i begge tilfeller tre; Leif Jørgensen, Johs. og
far, supplert med hhv. Torkil Bye og Brynjar Hoff til en kvartett. For dette
mottok de Spellemanns-prisen for 1973. I 1976 mottok de Griegprisen, men det
var trolig basert på en mer generell vurdering av kvartettens betydning.

To andre høydepunkt var plateinnspillingene med Tommy
Reilly, verdens fremste på sitt instrument. Det første albumet kom i 1967, mens
«The Silver Sound of Harmonica», med innspillinger av kvintettene til Gordon
Jacob og James Moody, kom i 1975. Kvintetten av Moody var tilegnet utøverne, og
ble uroppført i 1972. Begge platene ble produsert av Sigmund Groven, vår egen
munnspillvirtuos.

LB og jeg var på konsert med ham, Iver Kleive og Sondre Bratland i Landvik kirke på en søndag i september 2015 - virkelig et mestermøte (eller veteranstevne om man vil).

På stueveggen hjemme, over et gammelt piano, henger et bilde
av tre musikere under en prøve før innspilling, Johs. til venstre, far til
høyre med sin Silvestre og midt mellom dem sitter Erik Bye. Han ser inspirert
ut og synger fra bladet, mens produsenten Kilde følger det hele i bakgrunnen
med snadda i kjeften. Ikke noe røykeforbud her.

De gjorde mye sammen med Erik Bye, men far hadde ikke noe
sans for mannen. Det var kanskje whiskey-konsumet han reagerte på. Selv ble han
gladere og gladere i sterke saker, helt til det tok overhånd, og det hele ble
trist og leit, men kombinasjonen av drikking og jobb reagerte han på.

Ipolyi

Turneene brakte kvartetten til mange konsertscener utenfor
Norge, først til Budapest, så Wien og Praha, og de ble etter hvert ansett som
et av Europas ledende kammermusikkensembler.

Men hvorfor startet utenlandsreisene med Budapest av alle
steder? Spurte du meg før jeg gikk inn i dette, ville jeg slite med å plassere
byen på Europakartet, men var det like fjernt for brødrene? Det tror jeg vi
finner svar på hvis vi drar tilbake til Bergen. Her traff de nemlig ungareren
István Ipolyi (1886-1955). Og ja, Budapest er hovedstaden i Ungarn.

Er du først i Budapest, kan du ta elvebåten oppover Donau og
inn i Østerrike til Wien. Fra Wien kan du dra nordvestover, og der kan du hoppe
over to grenser. En grense er mellom Donaus og Elbens nedbørfelt, den andre er
mellom Østerrike og Tsjekkia. Mens Donau renner østover til Svartehavet, renner
Elben nordover til Hamburg og Nordsjøen. Nå er du i Elbens nedbørfelt. Drar du
nedover Voltava, kommer du før du vet ordet av det inn i Praha. Noe av det
første du får øye på er Hradjani oppe på høyden til høyre, deretter legger
kanskje båten til på venstre bredd tett oppunder Karlsbroen.

Drar du imidlertid ikke så langt fra Budapest, bare til du
har rundet venstresvingen Donau gjør rett nord for byen, kan du dra nordover
opp sideelven Ipoly, eller Ipel som den også heter. Her er det også en stor
nasjonalpark, og det er dette landområdet bratsjisten kom fra. Kommer tilbake
til Donau om noen få strakser, men med en litt annen, og ikke særlig hyggelig
vinkling.

Denne ettermiddagen går brødrene rolig gjennom
sentrums-gatene i Praha, bortover mot den jødiske bydelen (ikke tilfeldig
valgt, det) og ned igjen til det gamle bytorget. Her stopper de ved den
astronomiske klokken fra 1400-tallet, og får se de tolv marsjerende apostlene
siden klokka er akkurat 20.00, før de endelig tar turen over broen der båten la
til. Når de kommer tilbake fra Karlsbroen kjøper de kanskje en dukketeaterdukke
i butikken på hjørnet der hvis den er åpen så seint. Unger har de ikke ennå,
men et klenodium fra Praha ville de sikkert ha med seg likevel.

István Ipolyi var ingen hvem som helst. Han var med å danne
Budapestkvartetten så langt tilbake som i 1917, og spilte bratsj der helt fram
til 1936, da han flyttet, eller kanskje vi skal si flyktet, til Norge.
Budapestkvartetten eksisterte i 50 år og var datidens store
kammermusikkensemble på den internasjonale scenen.

Det var stadig skiftende besetning i denne kvartetten,
særlig i starten. Da den ble etablert var det tre ungarere og en nederlender.
Etter at Ipolyi ble erstattet, var de blitt fire russere. De fire første spilte
opprinnelig i Budapest Operaorkester, men orkesteret ble oppløst under 1.
verdenskrig, og opp av asken steg kvartetten.

I 1921 eller 1922 flyttet Budapestkvartetten til Berlin, men
ble i 1934 truet av nazistene og flyktet til Paris. Sannsynligvis besto
kvartetten hele tiden av jøder, og da krigen kom til Europa var det fire
russiske jøder som flyktet til USA. En rekke andre jøder og forfulgte tok samme
veien. Så dette var en kvartett på flukt, kan man trygt si.

Ipolyi var også jøde og er omtalt på Scandinavian Jewish
Forum sine nettsider om norsk musikk. Han følte nok at det brant under føttene
på ham rett før Krigen brakte løs.

Han ble selvsagt arrestert av tyskerne i Norge og satt på
vent på Grini. Hans skjebne var dermed i tyskernes hender, og mest sannsynlig
ville han få en annen reise på Donau enn den vi var inne på over. I et av
brevene han skrev til Sasha, et av kvartettmedlemmene, beskriver han ventingen
i fengselet som uutholdelig - hva ville den neste dagen bringe?

Slaveskipet Donau fraktet tyske tropper mellom Stettin i
Polen og Oslo og russiske fanger til straffarbeid i Norge. Men høsten 1942
skulle det også fraktes 352 jøder fra Oslo og andre steder. Ikke alle kom fram,
men de fleste av de som ble stuet inn på de skitne lasterommene ble sendt rett
i gasskammeret ved ankomst Auschwitz noen dager seinere.

Men ikke Ipolyi. Han ble sluppet fri fra Grini takket være
en intervensjon fra lederen for det internasjonale Røde Kors, svensken grev
Bernadotte. Ipolyi flyktet deretter til Sverige, trolig som følge av advarsler
om deportasjon. Slike opplysninger ble fanget opp av en liten gruppe personer i
Oslo som hadde tatt på seg det svært farefulle arbeidet med å hjelpe jøder over
til Sverige. Terboven, tyskernes øverste mann i Norge, hadde gjort det klart at
døden ventet dem som ble tatt for slik virksomhet.

Et medlem i denne gruppen var Robert Riefling, ja, han på innsiden av sigaresken fra København (som far hadde med til meg, om du har glemt det). Vanskelig å få det bekreftet selvsagt, men slett ikke utenkelig at Ipolyi var en av de om lag 250 jødene som ble hjulpet i sikkerhet av denne gruppen.

Jeg oppdaget også at en av de andre i denne gruppen, nemlig
Amalie Christie, var gift med Riefling noen år etter krigen (1944-1947). Hun er
moren til min jobbkollega Markus Lindholm. Om Markus er like stor motstander av
popmusikk som sin mor var, har jeg ikke sjekket, men han skriver bøker som sin
mor gjorde.

Lindholm-navnet kommer for øvrig fra antroposofen og
Steinerskole-pioneren Dan Lindholm, som Amalie giftet seg med etter hvert. Han
var etter sigende selve grunnleggeren av Steinerskole-bevegelsen i Norge. Om
han noen gang traff den synske Marcello Haugen på Lillehammer, vet jeg ikke. Vi
prøvde når jeg var 7-8 år, men han kunne ikke møte oss, som allerede skrevet.

Ipolyi flyttet tilbake til Bergen etter krigen og fikk norsk statsborgerskap i 1946. Da ble han kjent med Brodal-Hindarkvartetten, underviste dem i kammermusikkspill, var deres mentor og formidlet trolig de nødvendige kontakter i Budapest og andre steder. Og hva med språket? Selvsagt ikke noe problem med Ipolyis år i Berlin og brødrenes år i bakeriet på Fåberg under Krigen.

Nat Brandt skriver i sin bok Con Brio; Four Russians Called
the Budapest String Quartet fra 1993 at Budapestkvartetten var godt kjent i
Bergen, hvor de hadde tilbrakt flere somre for å forberede konsertsesongen. Så
det var ikke tilfeldig at Ipoly slo seg ned akkurat der.

Det var heller ikke tilfeldig at Nat skrev denne boka. Han
var svoger til Boris Kroyt, som tok over som bratsjist i Budapestkvartetten
etter Ipoly i 1936.

Nat skriver også at Ipolyi levde et tilbaketrukket liv i
Bergen sammen med sin kone, men at han følte seg beruset under samværet med en kvartett han var mentor for der. Dette kom fram i en brevveksling med et av kvartettmedlemmene, Alexander Schneider (som egentlig het Abram Sznejder, kalt Sasha). Mischa (Mojzesz Sznejder), et annet av medlemmene og Sashas bror, sørget for at Ipoly fikk sine royalties fra plateinnspillinger etter Krigen.

Vel, den kvartetten Ipoly var så oppmuntret av var altså vår
kvartett - Brodal-Hindarkvartetten. Ipolyi må ha sett at disse musikerne kunne
bli til noe virkelig stort. Antar det ble som et far-sønn-opplegg, han var 36
år eldre enn far, - det store Ipoly-strykekvartett-prosjektet i hans nye
hjemland.

Tussefløyte

Hindarkvartetten var fasinert av røttene og folkemusikken,
og samarbeidet med Egil Storbekken (1911-2002) fra Tolga på 1960- og 70-tallet
ble også et høydepunkt. Fjelltrall med Storbekken på tussefløyte akkompagnert
av Hindarkvartetten kom ut i 1960 og lå i flere uker på datidens Norsktoppen. I
1968 var den sammen med en rekke andre låter, blant annet ytterligere fem med
kvartetten, med på albumet Tussefløytelåter.

Det er jo litt pussig dette, at de først var tett på jøden
Ipolyi rett etter Krigen og deretter samarbeidet med en som ble dømt for
landssvik noen år seinere.

Storbekken kom inn i en nasjonalsosialistisk krets i
Østerdalen og meldte seg inn i NS i 1940. Han skal visstnok ha blitt framstilt
som en naiv, ung mann under rettsoppgjøret, men var jo 29 år i 1940 og må ha
vært bevisst på sine valg. Han satt da også i fengsel en kort periode etter
Krigen.

For å vise spennet i kvartettens virksomhet tar jeg også med
konserten på Club 7 i Oslo i 1977. Jeg var der, men bare denne ene gangen, så
jeg vet at dette temmelig usannsynlige møtet mellom byens alternative kulturliv
og det klassiske uttrykket kom i stand.

På dette tidspunktet hadde riktignok Club 7 flyttet inn i
lokalene til Oslo konserthus, men det var alltid en arena for motkulturen. Da
Oslo kommune stoppet tilskuddene til klubben endte det for øvrig med konkurs i
1985.

Det var lett å komme i prat med denne utadvendte kvartetten.
Johs. var en skikkelig propell, hadde lopper i blodet og minnet meg ikke så
lite om Pelle (magaplask), og kom lett i kontakt med folk. Jeg vil tro det både
var musikken og den uhøytidelige omgjengeligheten som brakte dem i kontakt med stadig nye mennesker og dermed framover.

Svoger'n og Hirden

27. januar 2015. Jeg hadde da skrevet på Hind-historien en
drøy måned og så at Krigen hadde rykket stadig nærmere. Det var som jeg trodde.
Alt dreier seg om Krigen.

Det var 70 år siden Auschwich-Birkenau ble frigitt. Det ble
markert på TV. Her klarte den effektive drapsmaskinen til nazistene å drepe
over en million jøder, sigøynere, homofile og funksjonshemmede. Totalt gikk
omkring 10 millioner jøder opp i hvit røyk. Kan man tenke seg noe mer bestialsk
enn å utrydde minoriteter og de svake i samfunnet? En nasjon skal vurderes
etter hvordan minoriteter behandles, ikke etter hvor raskt man klarer å utrydde
dem.

Da starten på dette marerittet begynte å komme for en dag,
ble det ikke trodd. Nei, det kunne umulig være riktig - det hele ble avfeid.
Det kan godt være at norske nazister ikke visste under krigen, men de visste
nok at jødene ble registrert, fikk en stor J i passet og at deres eiendeler ble
registrert og deretter beslaglagt.

Store norske politistyrker var med å samle jøder fra hele
landet, slik at de deretter kunne jages ombord på slaveskipet Donau og
transporteres til Stettin og videre til Auschwitz eller andre
likvidasjonsposter.

Som antydet tidligere, mannen til Ruth, fars svoger Johs. K.,
hadde store pokaler med nazimerker i glassmontere hjemme i stua. Jeg så dem
selv - imponerende for en liten gutt. Mannen var åpenbart stolt av innsatsen i
hoppbakken da han viste dem fram til oss ungene. Han hadde vunnet flere av dem
i konkurranser arrangert av NS sin egen skiforening under krigen.

Johs. K. var en veldig god skihopper og hadde flere
bakkerekorder, men det må ha vært et skår i gleden over de nazi-merkede
pokalene at hele idretts-Norge la ned sin aktivitet. Det som før Krigen (inntil
1936) hadde vært en splittet idrettsbevegelse, med Arbeidernes Idrettsforbund
(AIF) og det borgerlige Landsforbundet på hver sin side, sto nå side ved side
om boikotten. All organisert virksomhet ble stanset, og begge forbund brøt med
det nyopprettede tyskstyrte idrettsforbundet. Arne Hole skriver om dette i
Aftenposten på 70-årsdagen for frigjøringen, og framhever at idrettsstreiken må
ha vært et prestisjenederlag for nazistene.

Datidens virkelig store hopper, Birger Ruud (1911-1998), ble
rammet i den forstand at hans hoppkarriere fikk en 5 års pause i den perioden
da han trolig ville vært på sitt aller beste. Han tok OL-gull allerede i 1932,
21 år gammel, og ble verdensmester tre ganger. Men han mistet OL både i 1940 og
1944. Birger ble arrestert i 1943 for å ha deltatt i et illegalt hopprenn, tenk
det, og satt ett år i fangenskap på Grini.

Fars hoppende svoger Johs. K var stor-nazist på Hamar og
Lillehammer. Det var noe vi hadde hørt, men det var vel bortimot det hele også.
Hva gjorde han, hvilke posisjoner hadde han hatt, og hva skjedde med ham etter
Krigen? Nei, der var vi blanke.

Det ligger ikke i min natur å være blank på områder der jeg
burde vite. Jeg sendte søknad til Riksarkivet for å få innsyn. Riksarkivet
åpnet opp for dette på et beleilig tidspunkt, nemlig en snau måned etter at
mitt skriveprosjekt startet.

Johs. K. var Rottenführer i Waffen-SS Regiment Nordland og
kjempet på Østfronten, var medlem av NSKO og ble seinere fylkingsfører i
Rikshirden, først i Hedmark, så i Oppland. NSKO var Nasjonal Samlings
kamporganisasjon og besto av NS-medlemmer som hadde avlagt skriftlig troskapsed til Vidkun Quisling.

Han var jo rent geografisk også midt i begivenhetenes
sentrum. I heftet «Glimt fra Nordseter gjennom tidene», skriver Jan Johnsplass
om «Helvetes Forgård», dvs. Nordseter under Krigen.

Jan skriver at nazistene brukte Nordseter som treningsleir
for infanteri, artilleri og panseravdelinger. Vårt hyttefjell var deres
øvingsfelt. Opp mot 5000 mann og 2000 hester kunne være stasjonert her, for
seinere å bli sendt til Østfronten. Forsyninger til leiren kom blant annet via
taubane fra Lillehammer. Direktøren på Nevra Høyfjellshotell, Per Haslev, som
ikke helt tilfeldig også var gruppeleder i XU (Norsk etterretning mot tyske
okkupanter) klarte å tegne et nøyaktig kart over det hele, gjengitt i heftet,
og fikk sendt det til etterretningstjenesten i London.

Nevra-hotellet huset 400 av de 600 krigsfangene nazistene
brukte til å bygge leiren - omkring 100 brakker ble anlagt. Spellopp, hytta til
fars brødre, ble seinere satt opp midt inne i dette området, med grunnmurer
etter brakkene på alle kanter. I Gropmarka, bare fem km fra leiren hadde for
øvrig hjemmestyrkene flyslipp-plass, en forholdsvis dristig løsning må man vel
ha lov å antyde.

Nordseter har en spesiell plass i mitt liv, men ikke pga
Krigen. Hver sommer fra jeg var 3-4 år har jeg vært der inne. Hver påske kjører
vi opp til Nordseter fra Lillehammer og setter bilen oppe ved bommen, med
påfølgende snøscooter-transport den fire km lange veien inn til Nysæterhøgda og
hytta som far bygde.

Den siste tida før frigjøringen flyttet nazistene sitt
hovedkvarter fra Oslo til Lillehammer, så Johs. K. var temmelig nær
begivenhetenes sentrum. Han ble arrestert allerede 8. mai 1945. Han må ha vært en av de første som ble pågrepet. Dommen var på 10 års tvangsarbeid, intet mindre. Han fikk fratrekk på 450 dager som allerede var sonet ved domsavsigelsen.

Leges alle sår?

I dommen fra 1946 står det at Johs. K. forsørget hustru og
et barn på to år, min eldste kusine.

Da mannen ble satt i fengsel begynte åpenbart en tung tid
for fars søster Ruth, hans kone. Hva hun hadde fått med seg av mannens bravader
i NS-uniform er litt usikkert, men at det stod dårlig til med økonomien kan det
ikke være særlig tvil om.

Brødrene stilte opp. De dro til Bergen, som vi vet, fikk
jobb og begynte å sende penger hjem til Fåberg. I flere år, kanskje hele den
perioden på over seks år han satt inne, har de gitt av egen lomme og selv
måttet leve med svært lite midler. Da mor og far giftet seg i 1951 var det
smalhans.

Jeg har lurt på hvordan det var mulig for brødrene å omgås
svogeren etter Krigen uten at det oppsto konflikter. Brødrene var selv blitt
arrestert under en konsert på Lillehammer og måtte hoppe tvekroket bortover
gangen for at nazistene skulle få informasjon, noe de ikke fikk. Fars beste
kompis ble skutt av tyske soldater på åpen vei ovenfor Aulestad. Far kunne ha
lidd samme skjebne.

De lot det kanskje ligge, iallfall så vidt jeg kunne
registrere i barndommen. Har ikke hørt noe annet heller.

Vi ungene merket ikke mye til det hele, snarere tvert om.
Onkel Johs. nr. 2 var en stor sjarmør og svært hyggelig mot oss ungene. Det var
aldri noen konfrontasjoner.

Sannsynligvis var alle tjent med at saken ble dysset ned.
Brødrene var neppe stolte av at søster Ruth hang sammen med en av de mest
profilerte nazistene i innlandet, og var antakelig interessert i å normalisere
det hele etter Krigen. For hvilket valg hadde de egentlig? Skulle de legge opp
til full konfrontasjon? Skulle de bryte forbindelsen med ham, og dermed
risikere å miste søster? Skulle de minne alle på den vonde tida ved stadig å
komme tilbake til overgrepene?

Et unntak var Johs. K. selv, for han viste aldri tegn til
anger eller selvbebreidelse. Snarere tvert om, han holdt en høy profil.
Premiesamlingen fra hoppbakken stod sentralt plassert hjemme i stua, og bilder
og annet tydet på at dette var en periode i livet han var stolt av.

Men det hadde gått ni år fra 1945 og fram til da jeg ble
født, og ytterligere 5-6 år før jeg oppfattet noe særlig av dette. Så det kan
jo være at det hadde vært vanskeligere før og at det hadde roet seg ned
etterhvert. Svoger hadde jo også sonet dommen og hadde slik sett fått den
straffen Herredsretten mente han fortjente.

Du skal ikke øve bort sommeren

Hvis jeg ikke visste bedre og noen spurte meg, ville jeg
helt klart mene at en toppmusiker ikke kan slippe seg helt ned gjennom en lang
sommer. Når du kommer tilbake på jobb midt i august, skal du tross alt bare ha
noen få prøver før det er full fyr med nye konserter. Da nytter det ikke å
stille med vabler i hendene etter hammer, sag og fiskestang.

Det ville være som om en elitelangrennsløper stilte på
sesongens første konkurranse, kanskje på Beitostølen, uten å ha trent de to
siste månedene. Eller at en toppsyklist av en endagsrytter ikke hadde sittet på
en sykkel de to siste månedene før vårklassikerne i Nederland. Du skjønner
poenget?

Men jo da. Silvestre'n var aldri med på hytta og vi var på
hytta hele sommeren. Da blir det lite øving, ikke sant?

Dette er jo litt vanskelig å forstå, som antydet. Hvordan
det var med de andre i kvartetten kan jeg ikke vite alt om, men for Johs. var
det kanskje omtrent det samme. Han og familien tilbrakte også mesteparten av
sommeren på Spellopp - hytta på Nordseter. Men lite spellopp med bratsjen der.

Kvartettens førstefiolinist gjennom de siste 20 årene var,
som tidligere nevnt, Leif Jørgensen. Han satt neppe stille en hel sommerferie.
Leif var en energibunt uten sidestykke. Han satt ytterst på stolen ute ved
scenekanten, og det kunne tidvis se ut som den vridde kroppen var i ferd med å
male fela i stykker med buen. Leif, med sin store kropp, kunne trylle fram alt
fra de vareste toner til det mest kraftfulle uttrykket.

Elverum var hans base fra barndommen, og det var hit han
vendte tilbake som fullbefaren musiker og dannet Ungdoms-symfonikerne sammen med et par gode kolleger. Dette var også noe han fikk andre musikere med på. De ungdommene som kom under hans vinger kunne la seg inspirere av en rekke toppmusikere, både som veiledere og som medmusikanter under de konsertene orkesteret avholdt om sommeren. Så ja, Leif holdt koken i ferien.

Konsertopplevelser

For min egen del var konsertene på Kunstindustrimuseet i St.
Olavs gate og sommerkonsertene på Vigelandsmuseet fine opplevelser.

Begge var intimkonserter og man kom tett på musikerne. Her
var det ikke bare musikken som kunne nytes. Å følge med på mimikken og legge
merke til pusteteknikken var en del av opplevelsen, på godt og vondt kanskje.
Musikere på nært hold er ikke alltid noe vakkert syn eller noe for øret for den
saks skyld. Tidvis generende, hvinende lyder fra fingrene på venstrehånd i det
de glir fra en posisjon og til neste kan være irriterende. Gisping etter luft
er verken vakkert eller noe for øret.

Far og mor sendte meg til Magni Wentzel på
gitarundervisning i ungdomsårene, og jeg har alltid hatt et spesielt forhold
til klassisk gitar. Men de generende fingerlydene som enkelte gitarister sliter
med kan forstyrre musikk-opplevelsen.

Hindarkvartetten lagde ikke mekaniske lyder, men pustingen
kunne du legge merke til når du kom tett inntil. Fars tunge pusting fulgte
alltid med på kjøpet. Mine stønn i smørebua var for ingenting å regne, men her
gjaldt det andre regler. Omtrent som en skiskytter først trekker inn litt
ekstra og så holder inne akkurat idet fingeren krummer seg om avtrekkeren og
skuddet går av, trakk far pusten dypt i det buen ble satt ned og presset mot
strengene for å fyre av de tonene celloen var ladet med av dens opphavsmann.

Tilbake til Silvestre

Fars instrument var laget av Pierre Silvestre, en
instrumentmaker fra Lyon som fulgte instrumentmakertradisjonene fra
Stradivarius, med en utsøkt kombinasjon av materialvalg, form, lyd og ekstern
finish.

Celloen kunne vært laget på 1840-tallet. I følge Amati
Instruments Ltd har slike instrumenter vært solgt på auksjon til en kvart og en
halv million kroner i hhv. 2003 og 2011. Men far var lite opptatt av
pengeverdien, selv da den skulle selges. Så vidt jeg husker var spørsmålet om
hvem arvtakeren skulle bli, dvs. kjøperen, minst like viktig.

Silvestre'n hadde de aller vakreste toner man kan tenke seg
gjemt inne under lokket. Og far var en mester til å lokke dem fram, for å si
det sånn, om det nå var de vare tonene i Mozarts kvintetter eller det
dramatiske lydbildet i Dvoraks musikk.

Kan man ha en større sanselig opplevelse enn dette totale
uttrykket av menneskelig skaperkraft, denne sammensmeltingen av
instrumentmakerens og musikerens ypperste håndverk? Der du satt bare få meter fra notestativene kunne du føle at Silvestre'n og cellisten ble ett, en symbiose der den ene frambrakte det beste i den andre. Dette bildet ble forsterket av musikerens utvilsomme sjarm og instrumentets utrolige glans.

Hvis du lukket øynene i dette øyeblikket, ville du ikke få
opp bilder av far med greipet mellom brennesler og meitemark-boksen på Nyseter,
men du ville kanskje få opp de uendelige snøviddene i formiddagssola innover
mot Lyngkampen. Du ville kanskje sett heiloen foran deg ved Lyngtjennet og hørt
dens melankolske tone eller sett fjellvåken seilende innover mot Lyngsjøen.
Hvis du var meg.

Slike opplevelser kan man ikke glemme, man vil bare tilbake
dit, igjen og igjen - oppleve rusen, helt til noe dramatisk eventuelt endrer
det hele. Da far døde, ble slike øyeblikk i overkant sterke, og det var lange
perioder jeg unngikk dem, unngikk klassisk musikk. Jeg valgte andre
musikkformer, for de kunne gi meg mye av det samme, men ikke alt, så det var
til å leve med.

Livets tilfeldigheter

Livet består av mange irrganger og skjebnesvangre
tilfeldigheter florerer i mitt eget liv, kanskje i de fleste andres også. Eller
er det skjebnebestemt? Jeg tror ikke noe er forutbestemt, hvorfor skulle det
være det? Jeg har vel egentlig ingen tro heller når det kommer til stykket.
Hvorfor må jeg ha det? Jeg har fokus på livet her og nå og synes jeg har mer
enn nok å holde styr på, forsøker å leve et godt liv.

Tilfeldig eller ikke, her er ett av flere eksempler: Jeg
nærmet meg avslutningen på hovedfagsstudiet på Blindær'n. (Vi sa aldri
Universitetet i Oslo - det var Blindær'n som gjaldt... ærn, ærn). Men tanken på
livet etterpå var av en eller annen grunn temmelig fjern fortsatt. Det kan
skyldes en egenskap jeg har, god eller dårlig, som innebærer at jeg lar
tilfeldighetene og begivenhetene komme til meg. Jeg har derfor en tendens til å
forholde meg i overkant passiv i enkelte sammenhenger.

-Har du sett den?

Forskningsassistent Dag peker over skulderen min og bort på
en stillingsannonse på oppslagstavla foran meg.

-Eh, nei.

Jeg hadde ikke sett på den, men så nå at det var en stilling
i Arendal der nede på Sørlandet.

-Det må jo være noe for deg, eller?

Mjo, kanskje det, men søknadsfristen gikk ut dagen etter.

-Søk, da vel!

Mjo, kanskje det også, tenkte jeg.

Og der satt jeg noen uker seinere, foran en ny Dag og broren
til selveste Jan Baalsrud, nemlig Kjell. Og noen måneder deretter var jeg blitt
sørlending, iallfall etter bostedet å dømme. Det skulle vise seg i årene
deretter at Sørlandet ble min base, men at østlendingen ikke slapp taket.

Jeg har tenkt på dette mange ganger seinere: Hva om Dag nr.
1 ikke hadde stått der den gangen, og hva om Dag nr. 2 hadde funnet en annen
til jobben? Og hva om Dick Wright ikke hadde ringt meg den gangen i 1987. Da
hadde jeg kanskje dratt tilbake til Østlandet, men en ny jobb i nabobyen ble
resultatet. Har vært der siden og aldri angret.

Så jeg dro aldri hjem til hovedstaden, men nettopp det var
kanskje ikke tilfeldig? Hvorfor er det da alltid slik at jeg føler jeg kommer
hjem når jeg med ujevne mellomrom er tilbake? Jeg tror jeg forstår det nå,
etter å ha vært gjennom dette prosjektet.

Far og mor fortalte om den gangen de møttes, dvs. egentlig
en tid etter at de møttes. De hadde ikke hatt kontakt, og slik de framstilte
det, var det nok ingen slike planer heller... fade away.... Men de satt på hver sin
trikk og trikkene møttes slik at de fra hver sin vindusplass så over til
hverandre. Far hadde da tatt opp sin lufttelefon, tatt av røret og svingt på
sveiva. Responsen var der umiddelbart, og så tok det ene det andre og vipps, så
var de gift osv.

Så da er vi ikke bare en kasusfamilie, vi er resultatet av
tilfeldigheter. Og det var kanskje tilfeldig at jeg startet dette prosjektet -
takk til Edvard, som helt tilfeldig satt der han satt på et fly jeg ikke ville
tatt hvis det ikke tilfeldigvis .....