Cellisten

Bla nedover, så kommer du fra Emil, min farfar, til ho Livi - min far (med det lyse håret)

INNHOLD

Oppstrøket

Far dør midt på vinteren og forsvinner ut av mitt liv for alltid.

Jeg kom for sent. Ikke for å følge hans siste åndedrag, ikke for å ta del i mors fortvilelse, ikke for å følge med på skjermen som viste blodansamlingen i hjernen. Ikke for å høre legens utlegning om hva de valgte å ikke gjøre fordi risikoen var for stor og håpet for lite.

Men jeg kom for sent til å forstå hvem han egentlig var, hvor vi kom fra, til å stille de spørsmålene jeg burde ha stilt, for å høre hans historie. Hva kunne jeg selv bringe videre fra hans liv, annet enn det jeg selv hadde observert opp gjennom årene? Svært lite på det tidspunktet. Det har gnaget og gnaget, helt fram til nå.

Ett sete foran meg og på den andre siden av midtgangen sitter Edvard Hoem. The Author, ikke sant! Jeg så ham komme - han fylte hele midtgangen. Det er ingen andre som er like høy og kraftig, har det samme hvite, storkrøllete og halvlange håret som en slags filosofi-guru, men som på samme tid har tingene sine i en bærepose som en junkie på stripa.

Jeg har skrå utsikt til hans plass og følger med på ham. Eksteriøret er en ting. Det er heller ikke så mange andre som sitter med en mulig ny biografi foran seg, med opusets sider sirlig plassert i en stiv ringperm og med seg selv som ansvarlig forfatter under tittelen: Europearen Ivar Aasen - språkforskar og diktar.

Jeg lurer på hvorfor han har åpnet dette manuskriptet inne på et overfylt Boing 747 til Kristiansand en fredag ettermiddag.

De fleste andre sover, leser Dagens Næringsliv, piller seg diskret i nesen eller fomler med blikket mellom seteradene i mangel på noe fornuftig å sette det fast i.

Folket puster ut etter uka, men ikke Edvard. Han blar fram og tilbake i permen, men bevegelsene virker usystematiske, og jeg tror han er usikker. Det kan virke som han ikke klarer å løsrive seg fra papirene sine, men samtidig klarer han ikke å bruke tiden på annet enn å bla.

Da slår det meg, kanskje helt uten grunn, at han faktisk gjorde det. Han åpnet sekken, han slapp ut katta Aasen - kanskje han hadde tenkt på det i mange år, men at det først nå var blitt forløst.

Men slapp han ikke unna? Har han alltid bæreposen med permen med seg - et evigvarende, ufullendt skriveprosjekt? Sitter han akkurat nå - igjen - og lurer på om boken om Aasen kan skrives?

Går jeg i samme fella som Edvard kanskje gikk i hvis jeg åpner opp for mitt prosjekt? Mulig det, men jeg er meg. Kanskje han også tenkte på muligheten av at det ikke slipper taket. Kanskje han tenkte at jeg er meg, stor og sterk - jeg tar sjansen.

Rart forresten med Edvard Hoem. Jeg kjenner ikke hans verker spesielt godt, men leste Kjærleikens ferjereiser da jeg gikk på distriktshøgskolen i Bø midt på 1970-tallet. Ferjereisene kom ut akkurat da. Mens Edvard var aktiv AKP'er, holdt jeg meg et knepp lengre mot høyre i
studentmiljøet i Bø. Jeg var formann i kro- og kulturstyret, og kunne ha invitert ham, slik vi inviterte mange andre fra den tidas kulturliv.

Han debuterte med diktsamlingen «Som grønne musikantar» da han var 20 og har de siste årene drevet med slektsgransking (av alle ting). Romanen som var basert på dette kom ut høsten 2014 - han fulgte sin oldefar Nesje på prærien i Dakota. Det vil si at han kan ha startet med det omtrent da han rundet 60. Kommer det kanskje en slags ny krise i livet da - hvem er vi og hvor kom vi fra? Jeg var 60, og tenkte alvorlig både på musikantar og slekt.

Kjevik kan være en påkjenning både for lesere av DN og helgeforflyttere av ulike slag. Det rister, med tilhørende kaldsvette og hvite knoker for de som ikke er så mye på farta som jeg. Jeg legger merke til at Edvard har klappet sammen permen og plassert den i plastposen under setet (foran seg, slik oppfordringen alltid er) - Aasen er midlertidig tilbake i
sekken.

Flyet lander greit som alltid, vi takser til den lave bygningen er kommet rett i front og får etter hvert klarsignal til å reise oss fra de varme setene. Jeg tar meg i å nikke til Edvard idet han snur seg i min retning. Ingen reaksjon fra hans side. Kunne være han er lei av alle nikkene eller at han rett og slett var i andre tanker - ringpermtanker. Sikkert vanskelig med kjendislivet - alle kjenner igjen Edvard, men Edvard kjenner ikke igjen noen. Godt for oss andre at vi kan gjemme oss i mengden, men av og til lurer jeg på om vi aller helst vil være i rampelyset. Det gir kanskje livet en form for mening - gjenkjennelsens anerkjennelse. Er det slik det startet for Edvard?

Bilen har stått der ute siden i går, er nediset og vinduene frosset fast. Flyplassens brøytebil har slengt en passe uframkommelig snøskavl opp foran fronten, og jeg har en plastskrape i venstre dør. Døra er ikke til å få opp. Den andre løsner heldigvis, og jeg får i gang motoren uten problem. Gidder ikke gå ut igjen, så jeg lar det gå noen minutter til isen nederst på
ruta slipper.

Four-weel-driven drar oss gjennom snøbarrikaden og jeg er på vei hjem. Tankene flyr - jeg er vant til prosjekter, kjenner deres tilblivelse, men dette er annerledes og kanskje ikke så lurt.

Lett snødrev utenfor, tunge tanker innenfor. Jeg når første rundkjøring, varmen er i ferd med å spre seg i kupeen, bilen skifter retning mot Arendal, min nåværende hjemby, og jeg setter på Radio Norge - Ain't no sunshine when she's gone. «He» ville sikkert LB sunget. Snart hjemme hos henne i trygge omgivelser - snart i gang på ukjente veier.

Prosjektet

En tanke som streifet meg flere ganger på den tida jeg startet opp var at det ikke nødvendigvis skulle føre til noe som helst. Jeg er vant til å skrive, har en drøss med rapporter og vitenskapelige publikasjoner på CV'n, men en slik tekst hadde jeg aldri begitt meg ut på. Jeg visste ikke om det var noe for meg. Kanskje det ville stoppe opp etter 15-20 sider fordi jeg ikke fant fram, kanskje det ikke var noe særlig å skrive om. Kanskje det var et
blindspor i livet.

Men hvem var vi og hvor kom vi fra, hvorfor det spesielle etternavnet Hindar som ingen andre enn far og søsknene hadde fram til vi i min generasjon ble til? Hvem var egentlig far, denne kontrastfylte cellisten som elsket snekring og markfiske over alt på jord?

Og for å være helt ærlig; jeg hadde absolutt ikke oversikt over slekta bakover i tid, det stoppet opp ved farmor Louise. Hva som skjedde i fars oppvekst før, under og etter Krigen og fram til min egen tid var vage kapitler for meg. Hvorfor spurte jeg aldri? Hvorfor var det ingen som fortalte?

Så jeg undersøkte saken, jeg gikk tilbake i tid for å finne trådene. Og jeg gjorde det grundig, kanskje for grundig for noen. Min ledetråd var Hind, et navn som hang ved Louise, men som fars søsken ikke fikk bruke. De konstruerte Hindar som et slags plaster på såret. Hvor kom det fra egentlig - Hind?

Tilbake til Krigen

Langt tilbake i tiden, før du ble født kanskje, var Krigen, alt annet var i forhold til den - før, under og etter. Er det ikke bare å starte med Krigen da, for det er jo den vi har hørt om, ikke sant? Men bare enkelthendelser og kanskje ikke om alt. Hvem var venn og hvem var fiende? Hva drev de egentlig med, de 90.000 som fikk landssviksaker mot seg? Hva var det som var så utrolig fascinerende med nazismen? Skjønte de ikke hvor det bar hen når radioene ble inndratt og røde toppluer kunne provosere?

Mange hadde det tett på seg, mange hadde saker i sin egen familie. Vi også, men sakenes innhold hadde vært pakket inn i hemmelig bomull. 70 år etter ble det gitt innsyn - sannheten kunne komme for en dag.

Far var for ung for Krigen, bare 18 år da det braket løs både i hovedstaden og ute på landsbygda. Mor var 12 - bare barnet.

Det må ha kommet som et sjokk for alle, også for de som tidligere hadde meldt seg inn i Nasjonal Samling, NS. En ting er samling om det nasjonale og en ting er å la seg frelse av karismatiske retorikere. Men hadde de sett for seg dette? Ville de være med og ta ansvar for dævelskapen? Syntes de det var greit å forfølge jødene helt til gasskamrene? Var det kanskje for seint å trekke seg ut når det dro seg til?

Så far har ikke uniform, ikke våpen, ikke kortklippet lyst hår, men er likevel med. For alle trekkes med på et eller annet vis. Du stikker bort til Hans med en lapp, du tar med deg et par innholdsrike brød fra bakeriet når du likevel sykler en tur oppover mot Rudsbygda fra Fåberg. Eller du sitter i vinduet og titter ned på veien for å sjekke vaktrutinene på Brunlaugbrua over Lågen.

For de tyske soldatene er du en vennlig, sjarmerende langhåret ungdom. De får de beste brødene, de søteste kringle-stykkene og den høyeste gjærbaksten.

For dem er du det de savner, sjappa på hjørnet, det tro-skyldige ansiktet, den gode baksten - hjemlengsel under hjelmene.

Denne dagen er som de andre, fylt av denne underlige følelsen av å bli voktet på, at noen øyne ser deg selv om det ikke er noen der. Du føler en trang til å være usynlig, dra til et sted der du vet at du har sluppet unna. Samtidig kjenner du den pirrende iveren etter å delta - også deg når det blir krevet.

Far fylte 20 dagen før, har besøkt kompis Johan oppi Rudsbygda, rett ovenfor Bjørnsons Aulestad, og som vanlig benyttet anledningen til et lite ekstraærend - seks egg, en pakke rosiner og to av de litt i overkant innholdsrike brødene fra bakeriet hjemme.

De hadde tatt bussen til Liomsetra og gått på ski innover mot Langsuen. Landskapet er duvende, nakent i denne høyden og snøen hadde vært perfekt med skare i bånn og fem cm nysnø oppå. Det hadde vært litt i kaldeste laget med minus ti, så treskiene hadde vært tråe og stavene knirket, men det hadde vært blikk stille og helt perfekt.

Inne ved Nonstjenna hadde de stukket innom steinhytta og fyrt opp ovnen, kokt kaffe og slappet litt av på briskene.

-Hva trur du a, Levi, kjæm dem tel å ta over hele Europa?

-Itte vet je, men vi kænn jo vara med å gjøra det vanskelig åt dom. De trudde kanskje de skulle få det tel uten særlige problem, men sjå på stemninga i bygda!

-Ja, dom vil jo ældri få kontroll over folk, sjøl om de sitt med posisjoner både i hovedstaden og oppe i dala.

-Men kæn du fatte å dæm tenkje på dessa overløpera?

-Nei, itte tel å tru, men det må jo vera en måte å skaffe seg makt og innflytels på som de ellers itte ville fått. Osså er'e alltid no'n som vil vara med vinner'n, men den ska de få smaka på seinere trur je.

Etter matbiten tar de en runde nordøstover og ned til Revsjøen før de svinger tilbake og kommer seg ned i bygda igjen.

Ettermiddagen kommer fortsatt tidlig i februar, selv om det begynner å hjelpe og dagene blir lengre. Sola er nesten usynlig bak åsene, det er snart mørkt. De har følge bortover mot huset til Johan i det mørket faller på, er i godt humør og sklir nedover på den snødekte veien med skia på skulderen. De ser ikke den tyske patruljen før tilropet kommer.

-Halt!

-Was hast du in den rykksekken?

Far kjenner svetten piple fram under lua. Johan stivner. De har fattet interesse for sekken, kanskje lagt merke til den før og syntes den har vært påfallende.

Begge guttene aner problemer og får panikk.

-Vi stikk! Sa Johan.

De slenger av seg skiene og stikker, løper nedover veien mot den krappe venstresvingen der nede. Den ene uniformerte reagerer som på instinkt, reflekterer ikke over situasjonen, pistolen opp av beltet, fyrer løs fra halvhøy armstilling - mer for å skremme enn for å ramme. Far løp i sikksakk, fortalte han oss ungene, det ble redningen. Johan ble truffet midt mellom skulderbladene og falt om på den hardpakkede snøen. Hvit snø, rødt blod som sprer seg sakte utover og stivner i kulda.

Løper videre og videre og videre, far løper hjem. Det blir stille, bare voldsomme hjertebank som runger. Han er våt av svette. Moren har tatt ettermiddagshvilen, ingenting å høre fra bakeriet, svake lyder fra hundegården utenfor huset. Det er helt mørkt.

Bakeriet

Bakeriet på Bjerke gård på Fåberg var ikke akkurat verdens navle, men for folk i bygda var det et nav som mye roterte rundt. Hit kom det råvarer, som forskjellige melsorter, gjær, sukker, salt, krydder. Herfra ble det solgt brød i ulike varianter, søte kaker, kringler og annen gjærbakst. Kasser med brød ble fraktet opp til jernbanestasjonen bare noen hundre meter
unna og sendt sørover og nordover i dalen. Fåberg lå fint til i overgangen mellom flatbygdene og tranga oppover langs Lågen.

Skulle det knipe, kunne man få kjøpt litt på krita av både mel, sukker og ferdigvarer. Og skulle det knipe enda mer kunne man jo høre med den stillferdige, men alltid velvillige bakermesteren om han kunne stille seg bak et lite lån i banken. For Emils bakeri hadde vært hans kapital og stabile inntektsgrunnlag, så det ga noen flere muligheter enn mange andre kunne stille opp med i - de harde, you know... 30-årene. Og det var etter sigende dette som
felte Emil, min farfar, da han gikk konkurs for andre gang rett før Krigen.

Også for de tyske stormtroppene og deres norske støttespillere var det her man handlet. Sikker råvaretilførsel og stabil produksjon for alle var et varemerke for bakeriet. Det var en stilltiende og gjensidig avhengighet som ingen våget å opponere mot, som man kanskje ikke
reflekterte særlig over heller. Bakeriet var et stabiliserende element i en vanskelig tid.

Det var kanskje derfor opptrinnet med det fatale utfallet der oppe i Rudsbygda ikke fikk noe etterspill, iallfall ikke i første omgang, for far. Ikke tvil om at det kunne få store konsekvenser å bli fersket på den måten, for de stakk vel ikke uten grunn? Og ikke tvil om at det kunne gitt
bygda en nyttig lærepenge å bure inn bakermesterens yngste sønn for illegalt arbeid. På den annen side var det ingen beviser - den fraslengte sekken i veigrøfta inneholdt bare turutstyr, et liv var allerede tatt, bakeriets særstilling ble tatt hensyn til og hendelsen i seg selv viste med all mulig tydelighet hva bygdefolket risikerte med illegalt arbeid.

Men i familiebakeriet var stemningen annerledes etter hendelsen, litt lavere stemmer, litt mindre vitsing om kundene, litt mindre velvillighet overfor de tyske soldatene som frekventerte butikken.

Tyskerne på sin side hadde fått et nytt navn på blokka under kategorien mistenkt, trolig skyldig, men ingen beviser. Idyllen, om man kan kalle noe for idyll under slike forhold, var brutt.

Far fortalte ikke mye om verken Krigen eller andre ting, men dette og historien om da brødrene seinere var blitt arrestert for å ha smuglet beskjeder innpakket i geitost fikk vi høre. De ble tauet inn på Lillehammer mens kvartetten framførte en av sine konserter, og kommandert til å hoppe sammenkrøpet bortover gangen. Tyskerne ville vite hvem som stod bak, men der måtte de gi opp for brødrene var i god form og hoppet til den norske NS-offiseren ble lei.

Hva skal vi hete?

De het Hansen etter bakerfaren Emil, som ble født på Vingnes i Fåberg. Men hele ungeflokken hans skiftet navn under Krigen. Det ble Hindar etter morens flotte jentenavn, smak på denne: Louise Margrethe Mortensdatter Hind Flostrand.

Det kunne sikkert være flere grunner til å skifte fra Hansen, og kanskje det var det. Kalebs eldste sønn Frøys, min fetter, antyder i sitt skrift om sin far at han (hans far, av alle) bare var sånn passe fornøyd med fornavnet sitt fra bibelhistorien. Jeg går ut fra at det da også var flere av søsknene som kan ha hatt det sånn, for alle (ja, alle de fire brødrene og de to søstrene) hadde navn hentet fra bibelen. Det å tilhøre pinsebevegelsen og dessuten være oppkalt etter bibelskikkelser var temmelig spesielt og ikke noen innertier fra foreldrenes side hvis målet var å unngå datidens mobbing. Kombinasjonen «Bibelnavn» Hansen trengte sikkert en oppfriskning. «Bibelnavn» Hindar låt nok bedre.

Men den viktigste årsaken, og kanskje også den eneste når det kommer til stykket, var en annen. For de etter hvert svært så habile musikerbrødrene ville danne kvartett, men «Hansen-kvartetten» ble litt vrient å bruke, for de visste at det allerede fantes en Hansen-kvartett. Og brødrene var så pass seriøse at det måtte bli navnebytte.

Kaleb var språkkyndig, og det var nok han og bror Johs. som tok initiativet til navnebyttet fra Hansen til Hindar. Kaleb (ikke far, selvsagt) fortalte meg en gang at Hindar var en genitivsform av Hind, så vi er altså en kasusfamilie. Så vidt jeg kan skjønne snakker vi her om en hunnkjønnsgenitiv, slik som i «gryta hennar mor». Nok om det, søknaden om navnebytte ble sendt. Den 14. mars 1944 var Hindar-navnet et faktum. «Justisdepartementet gjør vitterlig at Levi Hansen, Fåberg, gis bevilling til å ta navnet Hindar som slektsnavn istedenfor Hansen». Far og søsknene hadde fått tillatelsen de hadde søkt om.

For Hind fikk de ikke lov å bruke, selv om det var PRI 1. Det var det visstnok flere som het, og de sa nei. Far ga på et tidspunkt inntrykk av at det bare var noen få Hind'er. Men, og som det skulle vise seg under min smule research i sakens anledning, var det riktig mange. Og, som det også skulle vise seg: vi var i slekt med alle.

Kaleb kunne selvsagt fått medhold i et skifte til Hind hvis det ble dokumentert et slektskap, men det ble det nok ikke gjort forsøk på i farta, for ting gikk ofte fort hvis det var Kaleb eller Johs. som foretok seg noe. Så derfor det konstruerte, men velklingende navnet Hindar. Ingen andre het det, så det var både helt greit og kanskje også litt eksklusivt.

Levi, fars navn, var for øvrig allerede brukt i morens familie. Hennes bror het Levi Mortensen Hind, og det var han som flyttet Hind-navnet fra Flostrand til Osterøya ved Bergen. Flostrand fulgte med for å understreke det geografiske opphavet. Kommer tungt tilbake til Osterøya ved en seinere anledning, som det heter, men da via min mors slekt.

Så far kunne hett Levi Emilsen Hind Fåberg (evt. fødestedet Ringebu), men det var slutt på kombinasjonen av ordningen «sønn-putter-fars-navn-bak-og-slenger-på-sen» og ordningen
«sønn-tar-dessuten-med-stamfarnavn-og-fødestedsnavn». Som du allerede har gjettet - Hind er et stamfarnavn, følg med videre.

Jeg selv kunne hett Atle Levisen Hind Årvoll, bare så det er nevnt. Og det kunne passet bra, for en Hind er fru hjort og jeg var patruljefører i Hjortepatruljen i speidertroppen 16. Oslo som gutt. Jeg gikk dessuten på ski og spilte fotball i Årvoll IL. Det skulle i løpet av dette prosjektet også vise seg at det kunne ha sneket seg inn en ulv (Wolf) her, men det skjedde ikke.

Fars far Emil og alle de tre søsknene hans het Hansen, så også hans mange avkom, fars søsken. Hansen, av alle navn, trumfet den tradisjonelle og megetsigende navne-kombinasjonen som var bakgrunnen for hans frues navn. Men det var Emil som var i takt med den første navneloven fra 1923; alle skal ha et fast etternavn som kan gå i arv. Synd egentlig, for smak på denne en gang til - Louise Margrethe Mortensdatter Hind Flostrand. Flott, ikke sant?

Og av en eller annen grunn skulle både faren hennes Morten og hans barn også ha med seg Hind. Pussig - så hvor kom nå det fra?

Så jeg visste hvorfor det ble Hindar og ikke Hind, jeg vet at Hind også er fru hjort, men jeg hadde ikke peiling på hvor navnet Hind kom fra og hvorfor det hang ved Louise og brødrene som en blindtarm. Reinsdyr var det nærmeste hun hadde vært hjort i oppveksten, og far hadde aldri noen gang snakket om det, så det var nok ikke en kunnskap han hadde.

Og da måtte det selvfølgelig undersøkes - prosjekt Hind startet med en aldri så liten slektsgransking, noe jeg tidligere har tenkt på som i overkant sært å interessere seg for.

Jeg startet med Flostrand, der min farmor Louise vokste opp. Derfra og bakover i tid var det helt blankt - ingen ting.

Flostrand

Flostrand ligger på nordsiden av Sjonafjorden rett nord for Sandnessjøen og rett vest for Mo i Rana. Jeg var på Utskarpen i 1996, sammen med far og mor + egen familie på besøk hos fars fetter (eller var det nå det, skrev jeg først). Nei, det var fars kusine Magna, skulle det vise i 2015, da jeg fikk anledning til å besøke mine fine tremenninger - Magnas barn.

Så jeg vet hvor utrolig storslagent og på samme tid goldt landskapet er der oppe. Jeg har også sett min bestemors barndomshjem, og har tenkt at det kunne være grunner til å flytte vekk derfra så snart anledningen bød seg. Men bildet ble litt (mye) mer nyansert etter hvert som jeg satte meg inn i saken.

På fars fødselsdag (den 15.2.2015), fant jeg også huset de bodde i på nettet, Google maps. Jeg hadde bildet klart for meg, et to-etasjers, rødt hus oppe på bakken til høyre fra den veien som kommer fra Utskarpen. Fra høyden bak huset husker jeg vi kunne se Flostrandvatnet nede i forsenkningen under fjellene i bakgrunnen.

Drar du Google-gatemannen ned på en vei Google-bilen har kjørt på, kan du sikte deg inn på hus og hager på alle kanter. Jeg siktet meg inn på det jeg mente måtte være Louises barndomshjem - Mortens hus, og der dukket det jammen meg opp. Mor malte det (akvarell) etter at vi var der i 1996, og Google-huset liknet på en prikk - to etasjer, rødt og der oppe i bakken. Google-bilen var der i september 2010, så det ligger sikkert der ennå, tenkte jeg.

Jeg fant dagens gårds- og bruksnummer i Rana kommune. Så jeg ringte til tinglysningen hos Statens kartverk og fikk oppgitt eieren, en eldre dame i Mo i Rana. Jeg må ringe henne, kanskje det er familie, tenkte jeg. Jeg ringte henne - Mary Brit er min tremenning, et av Magnas barn.

Samisk blod, Louise?

Far var nok opptatt av hvem hans mor stammet fra, men han kjente åpenbart ikke særlig godt til slektas opphav.

-Se på Bestemor, med de høye kinnbeina må det være sameblod i årene!

Husker jeg at far utbrøt flere ganger til oss ungene. Han hadde det med å repetere enkelte gode historier, det andre lot han ligge. Dette var en gjenganger, og jeg hadde inntrykk av at det var en felles oppfatning i familien. En nærliggende tanke selvsagt, hvis de visste hvor nær det vi i dag kaller samer denne slekta hadde vært. Men det visste de nok ikke. Og hadde de kjent til resten av historien, hadde «samisk blod» neppe vært tema.

Louise var liten av vekst, litt hjulbeint og en sterk og stram kvinne. Styrken kom kanskje fra en hard oppvekst. Stramheten kom nok delvis av ansvaret hun følte for å gi familien det den trengte, men også av den strenge religiøse oppdragelsen og livsførselen hun praktiserte.

Håret var alltid satt opp i en kveil og bundet fast med store spenner. Min søster Gunhild husker at hun og kusinen Guro, Peters datter, en gang fikk oppleve at håret ble løsnet opp og foldet seg utover skuldrene, nedover på ryggen og helt ned til under setet Louise satt på.

-Hent børsten der borte ved speilen, dere jenter.

Sa Louise. På tonefallet kunne man skjønne at hun kom nordfra.

De fikk lov å børste det lange, reinsdyrgrå håret, et øyeblikks velvære for deres bestemor og et uvanlig øyeblikk for småjentene.

Vel, så langt kom far med slekts-tenkningen.

Kanskje jeg skulle sjekke om det kunne ha vært et samisk inngifte i et av leddene bakover i tid? Tenkte jeg. Det kunne i grunnen ha vært en fin ting, for jeg har alltid hatt en underlig form for sympati, eller samfølelse om man vil, for reindrift-samene. Kanskje det var genetisk betinget? Men nei, det henger nok heller sammen med den nomadiske eller halvnomadiske,
tradisjonelle levemåten på reinens premisser - et natur-urfolk, en livsstil som appellerer til meg (her jeg sitter midt inni et boligområde i den sørlige enden av landet og knaster).

Da jeg var ferdig på DH'n i Bø i 1975, arrangerte Øystein Dalland en tur for noen ivrige studenter og lærere til Finnmark for å sette oss inn i utbyggingsplanene for Alta-Kautokeinovassdraget. Dette var midt på 1970-tallet, og striden om vannkraftressursene i Finnmark raste.

-NVE vil demme ned Masi.

Sa Øystein på sin lavmælte måte.

Han var mer opptatt av samebygda enn av den flotte og viktige lakseelva som også stod i fare. Og da vi møtte industri- og miljøkomiteen fra Stortinget på et folkemøte i Alta i 1975, så skjønte vi at det var alvor. Dammen i Savzo kom, men samenes Maze tok de ikke.

Vi var begge steder. Først i elvebåt fra Alta og oppover elva, deretter til fots langs elva og fram til juvet under fossen, en magisk elvebåttur og et magisk sted. Så snudde vi 90 grader, fulgte Jotkajokka opp på platået, og deretter ned mot Tverrelvdalen og forbi Stilla. De som husker tilbake til Altaaksjonen eller har sett det på TV, husker nok Stilla. Det var her lenkegjengen satt, og det var her den enorme politistyrken kom for å rydde opp og skape ro og orden. Øystein satt der.

Øystein hadde et spesielt forhold til samene. Han ble reddet av en gruppe samer på slutten av Krigen da tyskerne brente ned alt og fordrev befolkningen sørover.

-De gjemte meg i en jordgamme.

Sa Øystein på turen.

Vi skjønte at alt som ville innskrenke samenes muligheter til å drive tradisjonell næring og hindre dem i å holde kulturen ved like smertet ham langt inn i sjela.

Jeg var tilbake i Maze mange år etter, tok en flott ørret på flue i Pikerfossen, men la igjen den kniven jeg fikk av en god kollega på doktordisputasen i 1988. Da jeg kom hjem tok jeg kontakt med mitt samiske vertskap, som fant kniven og sendte den i posten.

-Ifølge gammelt samisk sagn betyr dette at du vender tilbake hit igjen når du har glemt så verdifulle ting.

Stod det på lappen som fulgte kniven. Selvsagt, tenkte jeg. Kanskje det også var et tegn på at jeg burde undersøke slektskapet?

Hva - dansk presteslekt?

Etter noen runder med navnet Hind på nettet, kom jeg på sporet. Det kan være fort gjort i våre dager, og jeg er vant med research. Jeg fant flere fiks ferdige slektstre, et fascinerende lykketreff, en mulighet far og søsknene ikke hadde. Jeg kunne stegvis bevege meg tilbake i tid. Først Louise, fars mor og min bestemor, og hennes søskenflokk, deretter faren Morten,
min oldefars familie. Hind-navnet var ikke så vanskelig å følge, og så var jeg plutselig tilbake på 1700-tallet og deretter på 1600-tallet og 1500-tallet.

Louise, og dermed far, jeg selv og mine barn, er utrolig nok direkte nedstammet fra den danske embetsmannen Jens Pedersen Hind, sju strake slektsledd bakover i tid fra Louise. Vi kan begynne der, selv om hans far, Peder Jensen Hind, født ca. 1590, er enda et ledd bakover. Jeg har ikke funnet ut noe om den karen, og var egentlig også kommet i mål, i Danmark.

I god tid etter at jeg hadde gjort denne lille slekts-granskningen og fått denne store og overraskende aha-opplevelsen, i slutten av november 2016, fikk jeg e-post fra fetter Frøys. Han hadde funnet et brev fra våre fedres onkel Levi, Louises bror, datert 4. november 1947. Så skulle det vise seg at godeste Levi også visste at vi og Hind-navnet stammet fra danske adelsmenn.

Siden Frøys fant brevet i sin fars saker, må faren likevel ha visst om dette. Det endrer jo en del, men var nytt for alle i min generasjon. Merkelig i grunnen - det var jo ikke akkurat noe å skamme seg over. Og da er det jo også enda underligere at ikke Hind ble godkjent som deres "nye" etternavn.

Men Jens Pedersen Hind (1610-1688) altså, og fruen Kirsten Jensdatter Nyrop (1628-??) kom fra Odense i Danmark til Norge. De bosatte seg i Trondenes i 1649, og JP Hind var sogneprest der fram til 1686.

Nå skal man selvsagt ikke overdrive betydningen av disse danskene for dagens genetiske sammensetning i slekta. Det er bare å begynne med seg selv og dele på to for å finne foreldrenes innflytelse, så kan man fortsette med delinger bakover i tid. På den annen side, så var da heller ikke den genetiske innflytelsen poenget - spørsmålet var hvor Hind-navnet kunne komme fra.

Her vil jeg også legge til at slike slektslinjer alltid har hatt stor betydning - er du av kongelig ætt, kan du bli konge eller dronning. Eller ikke, slik min gode LB har erfart - slektslinje direkte tilbake til de gamle britiske kongehusene (jeg har sjekket selv!), men ikke spesielt mange
kongelige i slekta etter ca. 1400.

Vi drar tilbake til Fåberg, der far var da Krigen kom til landet. Reisen har gitt svaret på gåten Hind, så reisen kunne stoppet nå. Men den som er glad i å reise mot det ukjente, vil gjerne fortsette med det. Så la oss følge i min fars fotspor, på godt og vondt, skulle det vise seg. Vi har jo sluppet katta ut av sekken, så da må vi bare stålsette oss.

Fåberg

Der Mjøsa ligg blank og tek Lågen imot,

som isgrøn hev brøytt seg or bergheim og grjot,

og helsing frå høgfjellet dalalangs sender,

der skin Fåberg, med garder og grender

i skoglogne krans ved dei smilande strender.

Dette er starten på Haakon Lies «Fåbergsangen». Jeg fant den i boka om lågåsildfisket til Magne Rugsveen fra 1985. Kanskje ikke så mye mer å legge til om denne spesielle bygdas plassering i Gudbrandsdalslågens utløpsområde i Mjøsa?

Det eneste kunne kanskje være at Fåberg prestegjeld var et stort område den gangen det var et prestegjeld. Det bestod av Fåberg og Lillehammer sokn. I 1964 var det imidlertid lillebror Lillehammer som ble stor. Tyngdepunktet hadde flyttet seg lengre sørover hvor det også var bedre ekspansjonsmuligheter. Fåberg stod stille. Lillehammer storkommune slukte
Fåberg, men det heter fortsatt Fåberg østfjell på fjellet øst for Lillehammer, der far seinere bygde hytte.

Og det var altså akkurat her, på selve stedet Fåberg, og på østsiden av Brunlaugsbrua, at fars familie endte opp etter å ha flyttet sørover fra Otta. Det var her det siste bakeriet lå, og det var i denne idyllen at idyllen ble brutt så ettertrykkelig med tyskernes inntogsmarsj.

Bakerne

Det var harde tider for Emil, og han gikk konkurs både på Fåvang og Fåberg. Etter konkursen på Fåberg i 1936 ble bakeriet overtatt av sønnene Johs. og Peter. Men det var nok en nødløsning at disse ungdommene, Johs. på 19 og Peter på 21, skulle drive bakeriet. Far på sin side var 14, og syntes sikkert det var helt greit. Trolig var det de to konkursene som satte en stopper for Emil, iallfall formelt. Antar han fortsatt var Bakermester Emil med
stor B. Og eldstesønnen Kaleb, som hadde vært den naturlige overtakeren, iallfall etter alder, var dratt av sted på sin første indianerreise, så der var det lite hjelp å få på det aktuelle tidspunktet. Så da Krigen startet og 3-4 år framover hadde de to andre av fars brødre det formelle ansvaret.

Men Baker Hansen var en familiebedrift, der alle jobbet og alle tjente. Bakeriet på Bjerke sørget for at ungdommen fikk penger mellom hendene og hadde råd til å betale for instrumenter og spilletimer, en ikke uvesentlig forutsetning for det som skulle skje seinere.

I 1939 var Kaleb tilbake fra indianerland og i 1944 giftet han seg med den fire år yngre Johanne. De overtok bakeriet og begynte samtidig å bygge et nytt og mer velegnet bygg helt nede ved Brunlaugbrua på Fåberg. Da det hele stod ferdig, var det bakeri i den ene fløyen, mens bakeriutsalget i første og boligdelen i to etasjer over utsalget utgjorde resten. Foreldrene, mine besteforeldre, flyttet inn i tredje etasje. Jeg husker ennå at det alltid var en litt emmen lukt etter bakeriet i den panelte oppgangen i huset, for jeg er såpass gammel at jeg var på besøk hos mine besteforeldre mens bakeriet ennå var i drift.

Etter Krigen var Kaleb eneleverandør av bakervarer til Jørstadmoen militærforlegning, og tjente gode penger på det. Han drev bakeriet fram til slutten av 1950-årene, men da ble konkurransen trolig for stor fra samvirkelaget litt lenger oppe i bakken, og bakeriet ble nedlagt. Kaleb med familie og foreldrene bodde imidlertid i bygget i årene deretter.

Uværsfuggær'n

Uværsfuggær'n var i grunnen et passende navn på Kaleb. På samme måte som stæren blir rastløs før trekket, samler seg i store flokker før avreise og er lett å få øye på i det regnfulle gråværet om høsten, gjorde også fars 11 år eldre bror sine forberedelser på denne tida. Når bjørka skiftet farge og ospa skalv fra topp til tå i vinden, plasserte han pointeren Rex på
lasteplanet og satte kursen mot fjellet. Hadde han først bestemt seg for tur, ble det tur. Dårlig vær var bare annerledes vær for Kaleb.

Det var godt med ryper oppe på fjellviddene. Østover fra Ringebu og Fåvang mens de bodde der oppe. Innover i Gausdal Vestfjell og i Øyerfjellet over mot Åstadalen mens de bodde på Fåberg. Gropmarka nedenfor Nordseter var et eldorado for storfugljakt. Selv om de aldri led noen nød, selv ikke i de harde 30-årene, var fjellfugl alltid et kjærkomment supplement til familiens kosthold.

Eldstebror var røff med pointeren Rex, mye kjefting for å dempe gaulingen i hundegården og aldri snakk om å ta bikkja inn før kulda framover mot jul ble en trussel mot liv og helse. Men han og bikkja var også gode kompiser, mye på farta og var alltid i god form. Brødrester fra butikken supplerte hundeforet, og Rex var sikkert bedre stilt enn mange andre bikkjer.

Kaleb skaffet seg hytte allerede mens bakerfamilien bodde på Fåvang. Med den enorme dragningen mot fjellet var hytte på Skotten ideelt. Her kunne han og bikkja jakte rype både i overgangen mellom granskog og fjellbjørkeskog og inne på fjellet. Skottåsen ligger 1021 meter over havet, og hele lia fra Tromsa der nede i juvet og nordover hit var ideelt jaktterreng.

Kaleb og indianerne

Utradisjonelle valg i kombinasjon med omsorgsfølelse og religiøst kall preget Kalebs liv og prioriteringer. Hytta på Skotten ble solgt i 1935 for å finansiere den store misjonsreisen til Gran Chaco og indianerne der. Det må ha vært litt av et vanskelig valg. Han prioriterte vekk sin lidenskap og sin Rex og gikk etter kallet fra sin Gud.

Og jeg har tenkt at ja, men hvor kom stemmen fra, tydelig og klar uten muligheter for feiltolkning? Og har man ingen egen stemme, enn si egen vilje? Hva er kall og hva er fantasi?

Kaleb hadde grublet mye, ifølge sin sønn Frøys sine nedtegnelser over emnet.

-Du må dra til Gran Chaco og virke blant pilagaindianerne der. De lider og er dessuten på ville veier med sin naturtro.

-What?

Sa nok ikke Kaleb, for stemmen inne i hodet (kallet, ikke sant?) hadde talt, og han måtte se og komme seg av gårde til indianerne i Sør-Amerika. Det var iallfall slik meldingen ble tolket av Kaleb.

Du stikker ikke over til indianerne i jungelen i Sør-Amerika når du er 23 og ikke har peiling på verken indianere eller jungel. Du selger ikke hytta di på Skotten i Ringebufjellet og den kjære jaktbikkja di for å få råd til en en-veis billett til Argentina i 1935. Du må være bra kreativ for å
vite at endeholdeplassen er hos pilagaindianerne i Gran Chaco, denne endeløse jungelen og slettelandet mellom Argentina, Paraguay og Bolivia.

Kaleb var 23, hadde fått kallet, solgte hytta, solgte bikkja for 100 kroner, dro over og arbeidet blant pilagaindianerne. Han var pinsevenn og nedstammet fra bondeslekt i Snertingdalen tilbake på begynnelsen av 1700-tallet, skriver Frøys. Det han ikke skriver er at Hans Egede, Grønlands apostel ble skutt ut fra samme kanon som Kalebs slekt på morssiden hundre år tidligere. Det hadde kanskje vært en vel så god forklaring på utferdstrangen.

Alle hadde advart Kaleb mot å dra, selvsagt. Ikke engang menigheten hans støttet ferden. Men Kaleb var uværsfuggær'n, og han var stolt, sta og egenrådig. Mobbingen fra jevnaldrende opp gjennom barne- og ungdomsårene hadde gjort noe med ham. Kanskje han ville vise dem at «Bibelnavn» Hansen-ungene kunne gjøre mer enn å bake og spille på de forhatte vekkelsesmøtene til pinsevennene i dalen?

Frøys har skrevet ned en utrolig fortelling om sin fars virke blant pilagaindianerne og andre indianerstammer. Det hele startet altså i 1935 og han kom hjem igjen fire år etter. Men han fikk aldri fred og dro fra kone og tre barn tilbake til Gran Chaco i 1957, det året hans far gikk bort. Spørsmålet er om denne reisen også var en av årsakene til at bakeriet på Fåberg ble nedlagt dette året. Neste tur var i 1974/75, deretter i 1977 og for siste gang i 1979.

Før turen i 1977 hadde avisa Dagningen på Lillehammer et opprop med oppfordring om å gi penger til reisen og det humanitære arbeidet (som kanskje var det viktigste etter hvert for Kaleb) blant cuiba-indianerne i Colombia. I komiteen som stod bak innsamlingen satt blant andre maleren Jacob Weidemann.

Etter denne turen ble det rolig - ingen flere halsbrekkende turer, noe familien trolig syntes var helt greit.

Etter å ha stiftet familie ble det hytte igjen, denne gangen i Fåberg Østfjell, også her ved foten av et fjell og med flott rypeterreng rett utenfor hyttedøra. Jeg husker hytta godt, ikke noe spesielt ved eksteriøret, men innvendig fikk du en følelse av å være blant indianerne hans. Her var det store, fargerike tepper på veggene, enkle våpen og flotte, utskårne trefigurer. Jeg husker spesielt de imponerende buene og de lange pilene med de fargerike
styrefjærene.

Tar du turen litt opp i bakken fra Brunlaugbrua og det nedlagte bakeriet på Fåberg, finner du Kaleb Hindars plass.

Feller i kjeller'n

For Kaleb var det jakt både sommer og vinter. Rypejakt med fuglehund på skareføre oppe i fjellsidene krevde sitt. Er du på jakt med ski på beina har du ikke langrennsløperens behov for rask framdrift. Du lurer deg innpå til du merker hunden har teften eller tar stand. Stille skal det helst foregå også, så du vil ikke streve for mye med å stampe deg fram. Ski med
feller under kan være ideelt.

Kanskje det var derfor det stod et par utgamle ski i kjelleren på Fåberg en gang på 1960-tallet. De var brede forover fra bindingen, hadde spiss tupp og tynne pynterenner på sidene oppå skiene. Men det mest interessante for meg var de påmonterte reinsdyrfellene under midten og vidjebindingene. Kanskje hadde Kaleb brukt dem på jakt, kanskje ikke, neppe
noen av de andre brødrene. De ville ha mer fart i skiene enn disse kunne tilby.

Kaleb var på dette tidspunktet en middelaldrende herre på drøyt 50 år, preget av et hardt liv blant urfolk i Sør-Amerika. Jakttida var nok over, det samme var trolig den mest aktive perioden i livet hans. Han hadde neppe brukt disse skiene på en stund. Jeg vet jo egentlig ikke om det faktisk var hans ski, men jeg vet at det ikke er helt usannsynlig.

La oss si at han kjøpte eller overtok dem da han var 18 år, i 1929. I følge den særoppgaven jeg skrev på Foss gymnas i 1975, var dette bare 35 år etter at Fritz Huitfeldt fikk patent på skibindinger med faste jernører. Før den tid var det ilke- og vidjebindinger som gjaldt. Ilkebindingen hadde en tåstropp av vridd vidje og en vidjeløkke under foten. Vidje-bindingene etter Sondre Nordheim hadde tåstropp og langhælbånd av stiv vidje slik at føttene ble godt festet til skiene. Så vidt jeg kan huske var det slike bindinger Kalebs
ski hadde.

Med tanke på at skirevolusjonen startet i Morgedal omkring 1850 og tok fart med utviklingen av bindinger og ski i Christiania, kan det være at nyvinningene brukte litt tid før de kom oppover i dalførene på Østlandet. Produksjonen av nytt utstyr kan også ha vært en begrensning. I følge teksten og en annonse jeg hadde kopiert og satt inn i oppgaven min, leverte L.H. Hagens skifabrikk i Kirkegaten i Christiania 7000 par ski i 1894. Alle ble produsert med håndkraft, kanskje med unntak av tilsaging av emnene i ask og furu. Den voksende etterspørselen fra utlandet tok også av en del av de parene som ble laget i norske skifabrikker. Så de gamle skiene og vidjebindinger ble helt sikkert brukt på Fåberg lenge etter 1900.

Rart å tenke på at utviklingen av ski og bindinger stod mer eller mindre stille i flere tusen år før det tok helt av med Sondre Nordheim og sambygdingene Hemmestveitbrødrene. Ski om vinteren var jo like viktig som sko om sommeren for nordmenn. Vi gikk ikke akkurat i dvale når snøen kom, og var avhengig av ski for jakt og fiske i innlandet og for rett og slett å komme oss fra sted til sted uten å være avhengig av hest og slede i oppkjørte traseer. Med den stive hælbindingen ble skiene enda mer anvendelige fordi de kunne manøvreres i vanskelig terreng og i bratte utforbakker. Konkurranser i langrenn, hopp og slalåm fulgte i de nye bindingenes kjølvann.

At deler av denne historien fortsatt befant seg i Kalebs kjeller, dvs i fars siste barndomshjem, på 1960 - tallet var spennende for meg. På den tida konkurrerte jeg mot de beste langrennsløperne i Oslo og hadde flere topp 10 - plasseringer. Kanskje det var disse skiene som gjorde at jeg skrev særoppgaven om Skiidrettens historie noen år seinere.

Rottefella

Så far var med på det hele. Han må ha opplevd de brede askeskiene med de enkle vidjebindingene. Den først rottefella (skjønner?) kom i 1927, da far var fem år gammel. Fram til 1960 var det bare rottefella som gjaldt for de som gikk mye på ski. Jeg husker den svære kloa på fars rottefellabindinger på den tida. Kloa ble etterhvert mindre, men gjorde samme
nytten. Jubileumsmodellen "Fjær" var den første modellen der hele bindingen var i ett stykke. Men det var fortsatt en bøyle som ble presset ned over en kant foran på skoen.

"Kloa" - bindingen kom smygende inn på markedet etterhvert og seinere tok andre bindinger med kun tåfeste over. Sidejernet forsvant helt og både ski og skispor ble smalere.

Midt på 1970 - tallet var det fortsatt vanlig med treski. Men i 1980 byttet både far og jeg til de nye plastskiene. Jeg husker det godt, for mine nye, gule Kneissl var helt håpløse å smøre. Skismurningen gikk av etter få kilometer, og overgangen ble derfor smertefull. Vi som var
smøreeksperter måtte ta det tunge skrittet tilbake til start, og lære oss hvordan de nye skiene skulle preppes. Seinere ble skisålene bedre, og det hjalp veldig.

Ski er ikke bare noe du hiver på fyllinga. Det er så mange minner knyttet til dem og de har en tendens til å bli med på flyttelasset til nye steder. Jeg har spart på fars siste ski og staver. De står fortsatt inne i skåla (utebua) på hytta, et par tiår etter hans skjebnesvangre møte med stålisen. Blåskia var våre favoritter pga utseendet, kvaliteten og ikke minst fordi de ble produsert i Norge. Når vi gikk på skaren innover til Lyngkampen i Øyerfjellet var det Blåskia som bar oss, iallfall helt til sola fikk overtaket og den nye tynne skitypen viste sine svakheter i den råtne snøen i sørhellingene - veeldig tungt kunne det være.

Slik kan det ha vært med Kalebs ski også. Kanskje han aldri brukte dem. Kanskje det var deres far Emil sine ski, som de ikke hadde hjerte til å kaste.

Lågasilda

Fåberg har opp gjennom tidene hatt noe som ingen andre innlandskommuner kan vise til, nemlig et svært inntektsbringende sesongfiske. Lågåsilda går i svære stimer opp i Lågen for å gyte, men ellers lever den midtfjords og gjerne på store dyp. Men den kan følge planktonet opp i overflaten og gi et godt fiske med garn og not fra båt.

I lågåsildfisket hadde Fåberg-bygda en betydelig ressurs som kom godt med, spesielt i trange tider, som det var nok av. Det som også var spesielt var at fisket kunne drives av alle, slik som på sjøen, f.eks. i Sjonafjorden. Og med til dels enkle redskaper kunne det fanges mye fisk i den tida fisket foregikk.

Rugsveen skriver i boka si om lågåsilda at det årlig ble tatt mange titalls tonn opp gjennom tidene. Per A. Borglund skriver i en artikkel i 2012 at det kan ha vært rundt 100 tonn i året, men da er nok både sommerfisket ute i Mjøsa og høstfisket i nordenden og Lågen inkludert.

Og far var opptatt av dette. Han snakket om grunnhovfisket på varpene oppover på østsida og borte på andre siden av Brunlaugbrua og notfisket langs de slake strendene nedover mot Mjøsa. Brødrene var selvsagt med på fisket, som var intenst mens det stod på om høsten og som samlet hele bygda til matauk. Ofte kom lågåsilda samtidig med høstonna og potetopptaket. Da kunne det være vanskelig å velge, men lågåsilda var ofte prioritet 1.

Etter å ha lest boka til Elstad, har jeg tenkt at dette måtte være en helt parallell problemstilling til den Louise hadde vært tett på også i Flostrand. Alle de kildene jeg har vært innom beskriver fiskeriene som prioritet 1 og åkerlappen og husdyra som prioritet 2 når sesongfisket ble gjennomført. Elstads tilnærming legger vekt på at begge deler var mulig takket være at kvinnene i fiskesesongen overtok mennenes arbeidsoppgaver.

I våre dager er ikke lenger lågåsilda viktig for økonomien, og fiskes bare for sportens og tradisjonens skyld av enkelte entusiaster.

Far tok oss en gang med til varpene nord for Vingrom kirke i slutten av september for å se på notfisket og kjøpe litt fisk, ikke mye, men slik at det ble en smak. Det kunne ha vært i 1964, da fisket var spesielt godt. Fiskeren fikk tre kroner kiloen, skriver Borglund, og med et notkast på flere hundre kilo ble det en betydelig inntekt.

Man kan jo tenke seg hvor viktig dette fisket var for folk med små ressurser, for eksempel i tida før og under Krigen. Og mange fikk så pass mye at det ble litt salg og kjærkomne inntekter.

Men folk ble nok også temmelig lei lågåsilda, i og med at dette var svært vanlig i kosten for mange familier fra fisketida startet omkring 1. oktober og utover vinteren og våren så lenge den holdt seg. Lågåsilda, som ikke er en sild men en laksefisk, ble saltet ned i tønner og
kunne oppbevares gjennom hele vinteren og helt ut i mai.

Til lågåsildfisket var det utviklet mange sinnrike fiskeinnretninger og annet utstyr. Tradisjoner fra flere hundre år tilbake i tid var knyttet til fisket. Jeg skal komme tilbake til åfløya litt seinere, ja åfløya, ingen skrivefeil det. Lurer forresten på hvordan det uttales på fransk,
kanskje like greit med chaloupe. Kom du på sporet?

Fiskeren Peter

Far var ingen jeger, iallfall ikke når det kom til bikkjer og rypejakt. Men han og de to andre brødrene, Peter og Johs., hadde den samme interessen for fangst. Men de var fiskere, særlig Peter. Han dro lenger innover fjellet enn eldstebror etter hvert som fysikken til en ungdom på hans alder ga grunnla for det. Han fant fram til nye steder, nye fiskemuligheter, og kjente derfor fjellet nesten enda bedre enn eldstebror.

Om sommeren tok han turen inn mot småvann og tjenn, der det var mulig å nå fram til ørreten fra land med de enkle redskapene man hadde på den tida. Kasteboksen, med sene oppkveilet rundt blikkboksen, var ikke akkurat egnet til de veldig lange kastene.

På den annen side kunne bror Peter nærme seg den vare ørreten som ingen andre. Langsomme bevegelser, krypende fram til torvkanten og en skjult vipp med boksen, slik at sluken eller marktugga føyk i en pen bue bakfra og utover mot vannspeilet. Andre ganger var det abbor som var målet. Det var enklere. Abboren er mindre var, oppholder seg stort sett langs land og går mer i stim. Treffer du først på den, kan det bli en pen fangst uten for store anstrengelser.

Og Peter visste akkurat hvor de gode plassene var. Abborfisket på Mjogsjøen en varm sommerdag kunne resultere i middag på hele familien, særlig hvis et par av de andre brødrene var med.

Seinere, når alle fiskerbrødrene hadde stiftet familie og fått seg enkle hytter der oppe på fjellvidda, var vi 12 på Mjogen med store og små. Abborfisket har satt varige spor i oss alle, går jeg ut fra.

Tidlig på høsten, når ørreten begynte å orientere seg mot gyteplassene, men før fiskekjøttet ble alt for preget av fokuset på neste generasjon, fartet brødrene langs elver og bekker overalt der inne i Fåberg Østfjell og i Øyerfjellet. Gode kart hadde de ikke, brødrene, og kjennskap til jakt og fiskemuligheter var basert på egne erfaringer og selvsagt på historier
fra kompiser og andre folk i bygda.

Etter å ha oppdaget Lyngåa og kommet hjem med den flotteste og største ørreten noen kunne huske å ha fått innover i østfjellet, ville Peter på død og liv ta med seg de andre brødrene inn dit. Det var bare tida som var i veien - pliktene alle brødrene hadde i bakeriet, øving og spilletimer.

Lyngtjennet

Men det gikk ikke lang tid etter Peters oppdagelse før de tre var i gang med planleggingen. Mark måtte graves et par dager i forveien, blikkbokser fylles med fuktet mose og så fikk marken gå seg rein i mosen helt fram til den ble tredd på kroken. Så når de hadde rigget opp bambusrajene der inn på fjellet og marken var omplassert i markbokser av never med skyvelokk, var marken stiv og holdbar - og fristende.

Dette var helt klart den viktigste delen av forberedelsene. Men de måtte også tenke på mat, kaffe, noe å ligge på om natta og klær. Nattfiske var ikke noe å tenke på, og morrabettet varte ofte helt fram til i to-tida, så søvnmangel var ikke tema.

De satte fra seg mopedene ikke så langt fra der veien mellom Øyer og Birkebeinerveien krysser Lyngåa, nesten helt nede ved Åsta og gikk oppover i fjellbjørkeskogen mot Kaldholsetra.

På veien krysset de to mindre sildrebekker som kom fra kildehorisonten litt lenger oppe i lia. Siden jeg har vandret i noen av min fars fotspor, har jeg også krysset disse bekkene. Og siden jeg er av den nysgjerrige typen, er født i vannmannens tegn og er vannmann av utdannelse, måtte jeg sjekke hvor dette iskalde, klare vannet kom fra. Og der oppe, mellom
stor stein og mørkegrønn elvemose renner vannet i strie strømmer rett ut av bakken - du får ikke bedre vann enn dette!

På Kaldholsetra kom det en svak røykstrime opp fra pipa på den hytta som ligger øverst i terrenget. Kanskje det var folk her som kunne røpe noen fine fiskeplasser? Men først måtte de passere ei lita bu helt i nedre kanten av setervollen.

-Helvete, kom dekk unna!

Skrek Johs. Han gikk først og hadde akkurat fått øye på skiltet over inngangsdøra.

SELVSKUDD, stod det på skiltet, ikke akkurat en hyggelig velkomsthilsen for stillferdig forbipasserende. De gikk i en stor bue og kom fram til den øverste hytta fra baksiden.

-Hei, noen heme?

Johs. hadde tatt ledelsen igjen etter sjokket der nede.

-Ja ra, berre kom bortåt. Hestegjeteren satt på en krakk og hadde akkurat saltet ned et par ørreter av den gromme sorten.

-Hvis det blir bomtur, så må dekk berre komme attende, så skal de få til kvælds.

Kom det litt ertende. Han hadde selvsagt sett ungguttenes bambusrajer og skjønt hvilket ærende de var ute i.

-Bli med inn på en kopp, dekk har sikkert god tid, så ska je fortælje dekk hvor desse kjem ifrå.

Brødrene var utålmodige, egentlig ivrige etter å komme videre, men skjønte at de her kunne slippe å kaste bort tida. Bedre å gå rett på godstedene. Så da ble det litt svart kaffe, som de etter smaken å dømme regnet med hadde vært varmet opp et par ganger allerede. Det var langt til butikken her inne, gjeterlønna nesten ingenting, så kaffegruten ble ikke akkurat kastet ut på bakken etter den første koken.

-Når dekk kjem oppom vollen her, så itte ta tel vænstre mot åa, men hæld rett fram og følj stien oppover tel dekk kjæm over tregrensa. Så held svakt mot vænstre og skrå nerover til dekk ser det lille tjennet. 

Den voldsomme kraftlinja over fjellet fra Hunderfossen kom seinere og var ikke blitt et passeringspunkt å orientere seg etter ennå.

-Han bit best på lændet bort mot innløpet. Det kan stå storfisk i utløpsbækken ner mot Lyngåa også.

Så Peter hadde fisket seg oppover åa helt fram til Lyngsjøen, men hoppet over den bekken som da åpenbart kom fra dette tjennet oppe på flata.

På vei tilbake ville de innom hestegjeteren igjen. Ikke for å få seg noen saftige ørretbiffer, de hadde mer enn nok, men for å takke for tipset. I iveren hadde de selvsagt også glemt å spørre om selvskuddsbua. Men ingen gjeter var å se, så de tok buen utenom selvskuddet der nede og trasket med tunge bører ned igjen mot veien, mopedene og satte kursen hjemover.

Lyngtjennet var oppdaget, og skulle aldri mer glemmes. Vi skal tilbake dit, men gjør først et lite hopp framover i tid. 

Selvbygger på fjellet

- Jeg fryser litt på rompa.

Stod det på kortet far sendte hjem fra fjellet på forsommeren 1960. Jeg har ingen erindring om forsida på kortet, men sikkert et motiv fra Fåberg østfjell, men jeg husker at mor syntes teksten var veldig morsom, en gjenganger, som ble fortalt om igjen og om igjen.

Men den korte hilsenen fra det som var i ferd med å bli vårt hyttefjell var nok det viktigste, et livstegn fra selvbyggeren. For ikke før hadde han og mor flyttet fra den lille leiligheten i Tiedemannsgate og inn i blokka i januar 1954, så var et nytt stort prosjekt på gang - hytte på fjellet.

Vi er tilbake på fjellet. Fars tilknytning til bygda og utallige turer mellom setre og slake åser med fiskestanga, eller kanskje kombinasjonen av de to, ga han et fortrinn i de årene Fåberg fjellstyre fordelte hyttetomter. For det første var han på lista over de som fikk tomter enda han formelt sett var blitt Oslo-borger. For det andre kjente han fjellet, fiskevatna og skiterrenget, og visste hvor det kunne være fint å få et krypinn i dette eldoradoet.

Han var selvsagt kompis med fjellstyrets mann, men hadde ikke lagt merke til den lille avsatsen nord på Indre Nyseter-haugen. Utsikter innover mot Snultra, Åstadalen og helt inn til der Birkebeinerveien svingte seg over mot Østerdalen var magisk - vannspeil mellom duvende moreneåser.

-Her kæin du få bygge!

Sa fjellstyret.

-Detti er den tomta som blir liggandes længst væst mot Reinsvatnet, itt'no mella deg og Hitsetra på Hafjell.

Brevet fra 1956 som stadfester bygslingsforholdet fant jeg mange år seinere. Jeg rammet det inn med en ubehandlet treramme, nærmest i fars ånd, og satte det opp i peisestua.

Det var her han i 1960 lå på en madrass og frøs litt på rompa fordi gulvet ennå ikke var lagt ferdig og fordi det trakk som i en gissen uteløe.

Hytteprosjektet ble satt i gang rett etter at godkjenningen fra fjellstyret forelå. Oddsene for å lykkes var ikke altfor gode - lang avstand hjemmefra, særlig på den tida, og lav musikerlønn. Men inntektene fra min mors 10-15 pianoelever kom sikkert godt med. Det samme gjorde nok inntekter fra fars strøjobber ved siden av orkesteret. Far var rett som det var på farta for å spille inn plater med diverse artister eller opptre i radio og TV som studiomusiker i mindre ensembler. Var du et ja-menneske fikk du slike jobber, sa du nei et par ganger, kunne det være vanskelig å komme tilbake på lista.

Kvartetten hadde også jobber, men inntekten derfra kunne ikke være all verdens. Tirsdagskonsertene på Kunstindustri-museet ble honorert med inngangspengene, som var såpass lave at de stort sett ble omsatt til rødvin.

Far hyret inn Fåberg-snekkeren Hans Thoresen. Jeg tenkte iallfall at han var fåberging, men der har jeg antakelig tatt feil skulle det vise seg ved nærmere ettertanke og undersøkelse, for far hadde det moro med et spesielt uttrykk Hans hadde brukt.

- Læt att døra før meheinkjen!

Hadde Hans sagt, med trykk på «hein» i det siste ordet, så hva betyr nå det. Jo, det visste jeg, for jeg husker det: Lukk igjen døra for myggen. Men det sier du ikke på Fåberg. Det sier du hvis du er fra norddalen et aller annet sted.

Uansett dialekt, Hans var nok et lurt valg, for han kjente de lokale materialleverandørene og han kjente fjellet. Han visste hva som skulle til 950 meter over havet. Dessuten kunne de to jobbe godt sammen i løpet av den lange ferien far hadde om sommeren.

Sand og sement til grunnmur og skorstein ble kjørt inn med lastebil på den dårlige veien opp fra Nysætra og over haugen. Alt vann, både til muring og tørste karer, ble hentet fra brønnen nede i myrkanten.

Brønnen var et oppkomme, og vannet som strømmet fram ved en stor stein og ut på myra nedenfor var iskaldt. Jeg vet ikke hvor mange bøtter som ble båret opp i løpet av varme sommerdager, men det kunne ikke være få. Oppkommet gikk aldri tørt, så det var iallfall nok å ta av.

Mangelen på strøm var ikke like merkbar som nå, for det var ikke den samme tilgangen på elektrisk verktøy som i våre dager. Derfor var det heller ikke noe poeng med strømaggregat. Det fantes kanskje ikke heller? All snekring foregikk med håndsag og hammer, ingen sirkelsag eller drill. Ingen nye fancy skruehoder som det måtte skaffes nye bits til drillen for å sette inn.

Glassvatten var akkurat kommet på markedet, men Hans hadde ingen erfaring med den, så det ble steinull i veggene.

Fars pulker

Hytte ble det, men far måtte ha noe å dra varer innover fjellet på i Påsken. For den fire kilometer lange veien fra Nordseter ble aldri brøytet om vinteren, ikke da - ikke nå, men kanskje en gang i framtida.

Den første pulken var av den store og tunge sorten. Den hadde en stor og passe tykk aluminiumsfolie under og var bred og lang nok til å romme myyyye bagasje. Når den var fullastet, var den veeeldig tung å trekke på, spesielt opp den første kneika fra Nordseter. Men far var ikke redd for å ta et tak, og hadde den fysikken som skulle til for å trekke hele doningen inn til hytta. Det er slik jeg husker denne pulken, og et par bilder fra den tida bekrefter det hele.

Neste forsøk var langt mer raffinert. Den ble laget av smale eikelister og metall og hadde korte treski som meier. Selve konstruksjonen, dvs. understellet til eikeplanken, ble laget på verkstedet til vaktmesteren i Selvbyggerveien. Her var det all slags erktøy for tre og metall og dessuten loddeutstyr. Vaktmesteren var dessuten en hendig fyr, som skjønte hva som

skulle til for å lage en lett og tilstrekkelig kraftig varepulk. Med rød lakk på metallstengene og flere lag blank lakk på eika, så den dessuten helt lekker ut. Staget var i bambus, og ble hengslet på en slik måte at pulken var lett å manøvrere og samtidig så pass stiv at den fulgte etter i det sporet far gikk i.

Så her var far helt i fronten - det var ingen andre som hadde sånne pulker omkring 1965. Her var det også et potensial for å sette i gang produksjon og tjene penger. Men det var nok aldri i fars tanker. Han var praktisk anlagt, men ingen kremmer. Han skulle ha noe som virket mellom bil og hytte om vinteren.

Men det var flere som lagde pulker. For nede i Nordseterveien bodde det en kar som også hadde behov i samme retning.

Egil Rustadstuen var også en fjellets mann for å si det på John Michelets vis. Han var 10 år yngre enn far og minst like sprek. Og mens far var opptatt av å frakte varer inn på fjellet, lette Egil etter smarte måter og frakte minstedattera innover på. Egil hadde hytte rett nedenfor vår, så avstanden innover fra parkeringsplassen på Nordseter var den samme.

I 1963 lagde han den første pulken og året etter opprettet han Rustadstuen Snekkerverksted. Et bilde fra 1964 viser den første smekre utgaven av Fjellpulken. Materialet den gangen var kryssfiner. Seinere ble pulkene laget av glassfiber, er blitt enda lettere og glir nesten friksjonsfritt gjennom snøen.

Verkstedet lå nederst i Nordseterveien, i den første yttersvingen du kommer til når du kjører fra Håkonshall og oppover. Alle ville på fjellet, veldig mange ville ha småungene sine med og de fleste av dem igjen ville ha Fjellpulken. Produksjonen er nå flyttet til sør i byen, som de sier på Lillehammer, og variantene er mange og tilpasset alle slags behov, fra de typiske familiepulkene til de store ekspedisjons-sledene.

Så det er ikke bare Thor Bjørklund med ostehøvelpatentet i 1925 som hadde suksess med nye ting på Lillehammer. Og siden Bjørklunds hytte lå på Nysætra, hadde vi ostehøvelen på den ene siden av haugen og Fjellpulken på den andre.

Både Bjørklund og Rustadstuen var egentlig møbelsnekkere, og begge viste at innovasjon ofte kan ha litt tilfeldige årsaker. Det var ikke nyvinninger innen deres eget yrke som virkelig fikk det til å ta av. Nei, det var utfordringer i deres egen hverdag som la grunnlaget.

-Je må fikse no' luggomt åt minstejenta.

Sa Egil, og grunnla en megahit for turfolket.

-Je irriterte meg på at det itte fantes no anna enn kniven å skjære ta osten med.

Sa Thor, og produserte 50 millioner ostehøvler.

De hadde pågangsmotet og ideene, slik som far, men var dessuten grundere.

Sønn på ski

-Ikke stønn!

Sa far.

Det var på den tida tjære ble brukt til mange ting, blant annet til å impregnere treski. Tre suger opp fuktighet, og alle som er like gamle som meg, vet at det var et problem som egentlig aldri ble løst, selv ikke med de mest raffinerte racing-modellene. Skia trengte et nytt lag av det beste som var for hånden på den tida, og far visste hva som skulle til. Han var
skiløper, han hadde gode plasseringer i Vidarløpet, som gikk mellom Stryken og Kjelsås. Og akkurat nå hadde han en læregutt i skipreparering. Jeg, hans eneste sønn, skulle ta opp arven og bli selvhjulpen skiløper.

Det lille problemet var at læregutten syntes det var tungt å gni på tjæra, derav det lille stønnet. Dette sønn-skal-bli-like-god-skiløper-som-sin-far-prosjektet var vinterprosjektet, et
av fars to store oppdragerprosjekter.

Hovedinnholdet i vinterprosjektet var at sønnen skulle bli best mulig på ski. Det var dette siste som var det viktige, mens det andre fulgte med som et naturlig tillegg - god på ski og god med ski.

Jeg ble ganske god på det viktigste, nemlig å gå fort, og veldig god på det som gjør skigåing til noe mer enn trening, muskler og utholdenhet. Det var spesielt ulike kombinasjoner av festesmøring og kunsten å unngå ising som var de to store utfordringene. Vel, la oss si det som det var - det var rett og slett store problemer, særlig rundt null grader. Glien var som regel bare et spørsmål om å legge et passe lag med grønn voks foran og bak på skien, og så få gnidd det godt ned i skisålen.

Ettersom prepping etter hvert er blitt mer og mer vitenskap og krever innsikt i all verdens miljøskadelige og dyre produkter, har dette snudd seg. Jeg synes det er deilig og gå langt på ski, ingen slår meg på teknikk. Utholdenheten kommer først og fremst fra timevis på sykkelen, siden vinteren etter hvert er blitt en (nesten) eneste lang høst, iallfall her jeg bor. Men jeg synes det er helt greit med litt dårligere gli enn jeg vet jeg kunne fått til hvis jeg hadde fulgt med på smøreracet. Problemet er at selv turrenn blir uaktuelt. Du gidder ikke delta når du vet du blir fraglidd av en haug med folk som er villig til å satse alt på ultrasuper-produkter.

Ved siden av fars sommerprosjekt sønn-skal-bli-like-god-markfisker-som-sin-far, er dette av mine beste minner fra barndommen; han tar meg med på morgentoget til Stryken. Etter litt klatring fra Store Skillingen i dårlig oppgåtte løyper opp på Nordmarksplatået, kunne vi sette kursen sørover og nyte søndagen i all sin vinterprakt over Hakkloa mot Kikut. Singletrack; alltid jeg foran, alltid far bak. Ingen trikkeskinner gjennom skogen på den tida, ingen som skøytet selvsagt, sjelden problemer med skiføret. Vinter var vinter. Skiturer i Nordmarka
med far var vinterens høydepunkter.

Mor var alltid hjemme med søster, det duftet kjøttsuppe når vi kom tilbake til betongleiligheten - idyll.

Cellisten kunne ha øvd, han kunne ha brukt mer tid sammen med mor og datter, han kunne ha deltatt på et turrenn, han kunne ha trent på egenhånd eller gjort ingenting, men han brukte tida på meg og vinterprosjektet.

Det han ikke visste, og som det er vanskelig å bebreide ham for, er at den intense piperøykinga i den lille leiligheten i Selvbyggerveien, og etter hvert i det litt mer romslige huset i Kjelsåsveien, antakelig undergravde dette prosjektet. Bronkitt og astma (skulle det vise seg seinere) satte nemlig en stopper for prosjektet da jeg nærmet med 5 km-distansen som 15-åring.

Om astmaen også hadde med dette å gjøre, vet vel ingen. Men faktum er at astmaen satt der på den tida, jeg merket det på kjølige høstkvelder da det snurpet seg sammen i brystet som om noen tok et svakt kvelertak. Astmaen ble ikke behandlet før mange år seinere, etter et rutinebesøk hos bedriftslegen.

Han kunne også ha vært med i hoppbakken, særlig mens vi bodde i Selvbyggerveien. Men det var ikke hans greie. Bakken lå rett bak blokken, hadde et flott stillas i treverk slik at vi fikk god fart og kunne komme 8-10 meter ned i bakken. Jeg hoppet uten frykt og landet som regel nede i dumpa.

En gang var jeg med kompis Tore Larsson til Skeidbakken rett innenfor kafeen på Østreheim. Med mine langrennsski var det en litt dårlig ide, selv om de var bredere enn dagens, og det ble bare et par hopp. Heldigvis gikk det bra denne ene gangen jeg forsøkte. Litt bedre for Tore, som hadde fått hoppski og dermed kunne brenne til uten å risikere for mye.

Tores far var hoppinteressert, ikke far - kameraten min ble hopper, jeg ble ikke. Jeg vet ikke riktig hvorfor, kanskje far prioriterte det han følte han var god i selv. Kanskje han ikke hadde det motet som skulle til, og var redd for at det skulle avsløres. Kanskje han ikke hadde råd til å kjøpe hoppski, verken til seg selv eller meg. Musikerlønnen strakk nok ikke til.

Doping var ikke noe tema på 1960-tallet, men styrkedråper ble det laget. Også her var far i fronten, for det måtte lages til en blanding før skirenn for å få best mulig ytelse. Ingen farlige ting, selv ikke med ettertidens kunnskaper omkring alt mulig som av en eller annen grunn ikke var sundt.

Fars spesialitet var melk med honning og druesukker. Uten å vite det kanskje, fikk jeg dermed en dose proteiner, og lettantennelig sukker rett i fletta før rennet, noe som antakelig var helt unødvendig for en stakkars 11-åring som bare skulle gå 3 km. Men det føltes godt og smakte godt, og hvem vet om ikke effekten av en eller annen grunn også betydde noen små sekunder. Andre fedre brukte hoiing og brøling langs løypa, men det var ikke far sin stil.

Jeg kan ikke huske, ikke eneste gang, at far brølte noe som helst. Jeg kan heller ikke en gang huske at mor og far kranglet om noe som helst. Det høres kanskje litt rart ut, for kan man gå gjennom et så langt ekteskap uten å være uvenner, uten å ha så forskjellige syn på ting at det blir en diskusjon som før ansiktene til å stivne, uten at ungene får en forståelse
av at ting kan ha flere sider og at man kan gjøre ulike vurderinger? Det var og er en gåte.

Jeg er også litt usikker på hvor sundt det var for søster og meg - ingen erfaring med krangel i hjemmet før vi selv skapte et hjem. Totalt uforberedt på livets vanligste skyggesider.

På den annen side - en harmonisk og trygg barndom. Andre ble sikkert banket og slått. Andres mødre ble sikkert skjelt ut for bagateller. Søster og jeg ble harmoniske og trygge, ikke kranglete. Vi tålte motgang, vi klarte oss bra. Kanskje det er svaret?

Pelle magaplask

Påsken i 1962 eller -63 hadde far fått tak i en Jøtul 602, som skulle stå ved siden av den kommende peisen. OK, so what, ville vi si i dag, er det noe å skrive om - det er jo bare å stikke ned på Lillehammer og kjøpe en, putte i bilen og feie opp igjen. Penger er ikke noe problem, bare noen få lapper.

Men nei, bil var det foreløpig ikke blitt råd til, så andre løsninger for frakt av tung vedovn måtte finnes. Hvorfor det ble Pelle (magaplask) Skalmstad (1910-1990) sin Daisy er ikke så lett for meg å skjønne, men faktum er at far kjente Pelle fra guttedagene på Fåberg.

Magaplask-navnet fikk han fordi han hoppet fra Brunlaugbrua, som går over Lågen ved bakeriet. Jeg tror kanskje ikke magaplask var noen god ide her, for det må ha vært 10 meter fra satspunktet og ned til det iskalde elvevannet, grønt av breslam fra Jotunheimen. Men Pelle hoppet ut i det, som han hoppet ut i mye annet med en viss (ofte stor) risiko.

Pelle fraktet gjester fra Nordseter inn til Hundersetra med Herkules snøbiler - som vi den gangen kalte wiesler. Han hadde en liten flåte med slike beltedrevne, torpedo-liknende farkoster, Donald, Daisy, Doffen.

Far, jeg og ovnen fikk skyss inn til Nysætra.

Pelle var ikke akkurat den innadvendte typen, snarere tvert om, så vi og gjestene, som syntes det var helt OK med den lille ekstrasløyfen, hadde underholdning med sang og leven hele den fire kilometer lange veien innover.

Daisy på sin side var såpass krevende at det ikke var aktuelt å kjøre i løssnøen over Nysæterhaugen og inn til hytteveggen. Det skulle vise seg at hun til og med var så krevende at hun tippet utfor den dårlige snøveien inn mot Nysætra. Men Pelle hadde stått i slike situasjoner mange ganger før, og med alles hjelp, mange spader og mye latter, kom den seg
på sporet igjen. Så det var nok bra at far hadde tatt med sin egenproduserte pulk for å trekke ovnen det siste stykket. Det gikk på et vis, mye strev var det, men ovnen kom da på plass. Så da kopperplata var festet med kopperstifter foran den nye peisen, var peisestua ferdig.

Seinere fikk vi opp et reinsdyrskinn på sørveggen ved spisebordet, et skinn som far hadde kjøpt med seg på en turné med orkesteret nordover. En annen turné resulterte i en gammel spinnerokk, som ble plassert i nordvesthjørnet, dvs. det hjørnet som peker mot Hitfjell og Reinsvatnet.

«Pelle magaplask» ble han altså kalt, denne fryktløse, lille, store karen fra Øyer. I dag ville vi kalle ham en innovativ reiselivsgrunder, men den gangen var han bare en spesiell fyr som satset utradisjonelt fra 1946 og bygde opp sitt Pellestova oppunder Hafjell og med utsikt mot det store Reinsvatnet. Eller?

Jo, men han var også Magnus Vladimir Illarionovich Sladnjev, sønn av en ukrainsk krigsfange og datteren på gården Skalmstad i Øyer. Som det står på nettsiden til Pellestova Hotell, ble han i 1944 av helsemessige årsaker anbefalt å tilbringe en sommer i fjellet. Han tok med seg det kasserte grisehuset fra gården Skalmstad, og satte det opp på den beste beliggenheten
han fant på Hundersetra i Øyerfjellet.

I 1945 fikk den vesle bua navnet "Pellestova". Grisehuset ble til kafeteria, og kafeteriaen hadde den beste gjærbaksten en kunne tenke seg. Og det var sengeplasser helt fra starten. Slik ble det et tilbud både for overnattingsgjester og alle de som gikk på ski innover de slake
fjellviddene i Fåberg Østfjell og Øyerfjellet. Skilandslaget hadde også samlinger på Pellestova i en årrekke. På et bilde fra 1968, dvs. to år etter Gjermund Eggens trippeltriumf i VM i Kollen, har vi engerdølen, Harald Grønningen, skiskytteren Magnar Solberg, Babben Enger Damon og Tone Dahle. De hadde deltatt i Pelliaden på miniski, et typisk Pelle-påfunn. På et annet bilde spiller Pelle trompet fra kafeteriaens pipe.

Det var ikke aktuelt med alpint og heiser og nedfarter på den tida. Ikke var det lett med transport heller, så Pelle lagde sin egen rullebane på setervollene utenfor Pellestova for å frakte folk fra Mjøsisen og rett opp på fjellet om vinteren. Eller, som vi allerede har vært inne på, fra bussens endeholdeplass på Nordseter og inn med visel.

Wiesel-løypa til Pellestova gikk langs vestsiden av Reinsvatn, oppunder Neveltoppen, en strekning det aldri ble bygget vei langs. På den andre siden derimot ble det sommervei i 1980, «Pelleveien» selvsagt, mellom Reina og Hundersetra. For også her hadde Pelle en avgjørende finger med i spillet.

Pelleveien ble også et superunderlag for en del av det store løypenettet som i de seinere årene kjøres opp av det store løypedyret. Løypepreparerings-maskiner fantes selvsagt ikke mens Pelle drev inne på Hundersetra, men wieselsporene var gode å ty til når skisporene var fokket igjen.

Brede treski var godt egnet til å tråkke løyper med, og en dag med snø betydde at du måtte tråkke nytt hvis du var førstemann ute. Derfor var det også skispor mellom Hornsjøen og Pellestova på den tida - folk var vant til å lage løyper sjøl. Løypestikkene i tynn gran fra den tida står fortsatt igjen her og der, men løypa ser du sjelden, for det er ikke mange som tar på seg jobben med å tråkke nytt lenger, og løypedyret har ikke sjans i dette litt mer krevende landskapet. De holder seg i all hovedsak på ubrøyta sommerveier.

Far og jeg var ofte først ute på ski i påsken, siden hytta ligger inne på fjellet og vi var ivrige etter å komme oss ut og utnytte dagene. For påsken betydde lange skiturer innover mot Hornsjøen og over til Pellestova. Eller helt inn til Matfartjenn etter hvert, med isbor, pilkeutstyr og butikkmark. Matfar kunne bety flott ørret til middag.

Enkelte påsker på den tida var preget av fryktelig mye snø, fryktelig dårlig sikt i tåka, fryktelig dårlig føre for treski, eller alt på en gang. Det var aldri regnvær, slik vi har opplevd i nyere tid. Men noen år, særlig når påska kom litt seint, var det knall skare, strålende påskevær og passe kaldt i snøen til langt på dag. Det kunne bety langtur for far og meg mot
Lyngkampen, langt der inne i Øyerfjellet.

Var du på Lyngkampen, så du over mot Imsa og Østerdalen og kunne tro du var på grensen mellom de to store dalførene på Østlandet. Men den grensen går litt lenger vest. Er du på Lyngkampen er du derimot på yttergrensen til Åstavassdragets nedbørfelt. Nord for deg vil den snøen som smelter renne ned mot Imsa, og sør for deg vil smeltevannet renne ned mot Lyngsjøen, Lyngåa og Åsta. Åsta på sin side renner inn i Glomma nord for Rena.

Barndommens sommer

Sommerferien var alltid lang i min barndom. Orkesteret, om det nå var Filharmonien, Operaorkesteret eller KORK, tok ferie omtrent samtidig med skolene. Så når vi ungene var ferieklare, var far det. Mors pianoelever fulgte samme plan, og det var det kanskje dermed duket for en innholdsrik ferie med turer til forskjellige steder i Norge, nye opplevelser, eksotiske reiser til andre land?

Det skjedde aldri, bortsett fra to ganger.

Den ene gangen dro familien i den gisne Volvo PV'n fra Oslo til Øland. Jeg husker ennå at søster og jeg badet - 12 oC i sjøen, nesten som på vinteren. Været var elendig. Vi hadde ikke før fått opp det nye firemannsteltet, før det ble tatt ned igjen dagen etter, og vi kjørte hjem i løpet av ett døgn - 70 mil uten å blunke. Deretter, etter å ha tørket alt som var søkkvått, bar det rett på hytta.

Den andre gangen kjørte vi på Sørlandske ned til Arendal. Jeg kan ikke huske hvor vi bodde, kanskje ikke langt fra her jeg sitter nå. Jeg husker best Sjøsanden ved Mandal, en fantastisk sandstrand, og returen via Åmli. For der overnattet vi på Åmli pensjonat, et hyggelig sted med en god frokost. Jeg spiste bare brødskiver med svartpølse og slangeagurk. Det er blitt
fortalt såpass mange ganger i ettertid at jeg husker det som om det skulle vært i forrige uke.

Så var det rett hjem og deretter uten særlig opphold videre til hytta.

For sommer betydde nesten to måneder på hytta, fra seint i juni og til midt i august. Det kunne snø når vi ankom og det var i begynnelsen av gytetida når vi dro tilbake.

Far var alltid opptatt med noe praktisk, noe som over tid gjorde verdien av hytta enda større. Men verdien var ikke hans motivasjon. Hytta var symbolet på barndom og oppvekst, dette var hans revir og han hevdet det ved å gjøre det han likte aller best mens han var der - fiske og snekre.

Hytter i dag leveres fiks ferdig. Har du ikke en million eller to blir det ikke hytte - enten eller. Vår ble til over tid.

Etter at far hadde frosset litt på rompa, stuegulvet kom på plass og veggene var blitt kledd med Herregårdspanel, ble det satt opp peis i peisestua sommeren 1962. Mor var arkitekt, slik var det alltid når noe skulle lages - mor tenkte og planla, far ordnet (hun tegnet sikkert eikepulken også). Far murte opp sokkel med naturstein i ytterkant, stor peishette med hylle til lysestake og diverse nips, ildfast tegl inne i brennkammeret og spjell gjennom peishetta.

Et prosjekt i peisprosjektet den sommeren var å få støtte til peishylla. I underkant av hylla ble det montert en stålplate, og fra sokkelen og opp til hylla ble det satt opp to praktfulle, vridde smijernsstolper. Prosjektet besto i å finne en smed som kunne lage disse smijerns-klenodiene etter mål. Det viste seg å ikke være noe stort problem, for den gangen var det fortsatt godt med håndverkere på Lillehammer.

Så smijernet kom opp, peisredskap og peispuster innkjøpt og det hele ble avsluttet med en kopperplate på gulvet foran sokkelen.

Markgraver'n

-Dekk driv å græv åker?

Kom det ovenfra akkurat i det vi var i ferd med å avslutte ettermiddagens viktigste oppgave.

-Joa, bra markstelle, detta.

Sa far forsiktig.

Far og jeg hadde tatt oss inn til et velkjent (for far, iallfall) marksted på Nysætra, der det var godt med hvit og fin meitemark av passe størrelse. En fisketur i Lyngåa krevde et par hundre marker og en tom fiskebollboks fylt med lett fuktet mose. Det var ikke noe krav til fiskeboller, det kunne gjerne være lys lapskaus eller noe annet, men mosetypen derimot var
avgjørende.

Mosen skulle ikke være for våt og slakk i strukturen, slik som torvmose, eller for pakket i lag slik som etasjemose kunne bli når den ble presset litt sammen. Nei, vi snakker om furumose, som finnes innimellom kjerringris og einer på ikke altfor fuktige steder. Den kunne trykkes litt ned i boksen og fuktes med en skvett vann uten å klappe sammen.

Marken ble gravd på egnet sted, f.eks. rett nedenfor sommerfjøset på Nysætra, og fikk gå i mosen i minst ett døgn. Da var den rein, sterk og klar for å bli tredd inn på kroken. Raudsjø var et mulig, men B-preget alternativ. Om raudsjøen fisker bedre eller dårligere fikk vi aldri testet fordi vi aldri prøvde, men seinere erfaringer viser at den holder seg dårligere på kroken, det er det ikke tvil om. Og det var kanskje det viktigste, for da var det ikke behov for så mange, og du ble raskere ferdig med gravingen.

Problemet denne gangen var at bonden tilfeldigvis var en tur oppe på setra og tilfeldigvis oppdaget oss der nede i bakken. Det var sikkert ikke noe problem at vi snudde litt rundt på den små-sure jorda, kanskje snarere tvert om, men vi hadde krenket eiendomsretten og tatt oss inn på hans territorium.

Vi hadde imidlertid utrettet det vi skulle, det var ingen krav om å levere tilbake byttet, og vi tuslet litt slukøret tilbake mot hytta. Jeg var iallfall preget av stundens tilsynelatende alvor. Samtidig skjønte jeg på far at dette ikke var noen stor sak. Han hadde kanskje litt erfaring med småfrekke tildragelser fra barndommen, hva vet jeg.

Min erfaring var begrenset til litt uskyldig epleslang i mørke høstettermiddager. Jeg husker også vi rappet fargerike klessnorer fra klesstativet på Tonsenhagen, heppet vindushasper med tynn tråd til ofrene innenfor måtte åpne for å sjekke hva som foregikk og at vi hektet bussen på vinterføre. Det var i grunnen alt, så det å bli fersket av bonden selv, og attpåtil sammen med sin far, satt i en stund.

.. og Markfisker'n

Fars oppdragerprosjekter kunne bestått av en teoretisk del og en praktisk del. Men, som jeg allerede har forsøkt å gi inntrykk av, var den teoretiske delen ikke fars greie.

Vi fant fram blikkboks, lette etter mose og gravde mark. Deretter dro vi på fisjing med fisjeskrukke, markboks og tredelt bambusraje. Fiskebollboks var nå byttet ut med markstokk. Far brukte aldri det ordet, men spikrer du fast et flak never med små stifter på en ramme av treverk og fester to messingbånd på slik at lokket kan skyves fram og tilbake, har du en markstokk. Fars er borte, men vinteren 2025 lagde jeg en etter hukommelsen. Messing ble byttet ut med lær, og den er omtrent prikk lik en jeg seinere fant på Digitalt Museum som var brukt i Isteren og Femunden for drøyt 100 år siden.

Lyngåa er passe stor for markfiske med markstang. Lyngåa er dessuten passe stor og utformet på en sånn måte at den lokale ørreten i Lyngsjøen slipper seg ned i elva allerede ved isgang og kan vokse seg større i åa i løpet av sommeren.

Antakelig skyldes det hele at Lyngsjøen demper svingninger i vannføring i kraft av sin størrelse og plassering der oppe under Lyngkampen. Og morenemarka holder godt på vannet. Det er alltid nok vann, og skulle det knipe finnes det et mangfold av store loner og lange dype elvestrekninger som ørreten kan oppholde seg i.

Kombinasjonen er ideell - du kan ta en tur til åa midt på sommeren, og er forholdene gode og har du teken, kan det bli noen fine fiske-opplevelser. Dessuten er fisken så rød i kjøttet at du neppe har sett den finere andre steder.

Men det er et par ting å tenke på, og det vet de som har prøvd. Du kan ikke regne med å få fisk hver gang, men har du litt peiling, vet du når du skal ta turen og da øker muligheten. De gamle visste når det var bett. De visste når det gikk an å få mer enn et par, som gjerne kunne være resultatet ellers.

Når det regner skikkelig er det vokst og foringstid. Far visste dette og var opptatt av vokstens velsignelser. Da trekker ørreten ut i andre områder av elva og beiter på drivende insekter og mark, stiller seg i trange passasjer og snapper alle godbiter som kommer vannveien.

Jeg skulle kanskje ikke nevne det som nå følger, for det er ikke meningen at leseren skal miste appetitten. Kanskje du sitter og slafser i deg et eller annet mens du leser og aner fred og ingen fare, og så kommer du til en passasje der det du har puttet inn setter seg fast i halsen og helst vil ut igjen den veien det kom inn.

Så du er herved advart.

Og dette var da heller ikke i Lyngåa, men på den andre siden av dalen, i Gausdal Vestfjell. Men midt i en flom var det - det sprutregnet og skummet skikkelig i småstrykene i den lille bekken jeg fisket i - vokst! Far hadde tatt meg med hit noen ganger, og jeg visste akkurat hvor det var lurt å innfinne seg under slike forhold.

Og der nede i skummet beit det noe så skikkelig. Markstangen bøyde seg forover, var nesten ikke til å få løftet opp og jeg bøyde meg bakover til det hele måtte gi etter. Og opp av skummet kom det en flott ørret.

-Tremerking,

ville far sagt, dvs. trekvart kilo. Den gikk i en stor bue over meg og havnet i vierkrattet inne på tørt land.

Fin fiskehistorie i og for seg, men poenget var ikke størrelsen denne gangen. Ut av kjeften stakk det nemlig en brun stilk, som ikke var en stilk i det hele tatt, skulle det vise seg, men en musehale. Halen satt fast i en liten krabat som antakelig nettopp hadde blitt skyldt ut i bekken og blitt snappet.

Dette er kanskje heller ingen sensasjon, men det viste seg også at det litt lenger nede i svelget og i det øvrige fordøyelsessystemet befant seg to til av samme sorten.

Så man kan jo lure på hvor glupsk det er mulig å bli, for mark fra Nysætra skulle den også ha. Fisken ble ikke spist, så mye kan jeg si, men flott var den å se på.

Mens jeg var under opplæring, eller skal vi heller si «I starten....», for det var egentlig aldri uttalt at dette var opplæring, gikk far foran. Jeg så hvordan han listet seg fram mot elva. Var det ingenting å gjemme seg bak, krummet han seg sammen og stoppet omtrent så langt fra elvekanten som bambusrajen var lang.

To-tre marker hang på kroken og klysa ble hengt utover torvkanten. Var det ikke noe der, ble kroken svingt ut i en stor bue og havnet i vannet litt lenger ut mot strømmen. Stangen ble løftet slik at kroken og snøret kunne følge vannstrømmen nedover. Stoppet snøret, rykket han til. Da var det to ting som kunne ha skjedd. Enten var det fisk eller så hadde kroken festet seg i en mosetust på bunnen.

-Hei, der satt den!

Et avdempet gledesutbrudd.

Eller noen undertrykte, saftige gloser som ikke kom helt fram av hensyn til meg. I verste fall kunne det bety at kroken hadde festet seg så godt i underlaget at verken den eller den to meter lange nylonsenen hadde til hensikt å bli med opp igjen. Ny sene, ny krok, ny mark - plunder og heft.

I saktestrømmende vann kunne han avvente litt, slik at ørreten fikk tid til å svelge ned. Da kunne han også følge med på bevegelsen i snøret for å forvisse seg om at det virkelig var fisk i den andre enden.

Skjedde det ingen ting på et par slike kast, flyttet han seg - kastet ikke bort tiden. Litt lenger ut og etter hvert over mot den andre siden. Var det en større lone med lite bevegelse i vannet, kunne han stå langt inne på land, slenge ut, og legge fra seg stangen i graset og tenne pipa. Stangtuppen lå helt ute ved vannkanten, og ved første (eller andre) tegn på
bevegelse der ute, kastet han seg over stangen og rev den opp med et rykk.

Lite ble sagt, og ord var unødvendige for en interessert 12-åring med øyne å se med. Jeg skjønte etter hvert også hvor det var noe vits i å slenge ut og hvilke strekninger jeg bare kunne gå forbi. Ikke vits i å kaste bort marken på småfisk i små, grunne stryk. Storfisken sto enten i utløpet av store loner, innunder torvkanten eller godt ute i lonene. Var det mye vann i elva, kunne ellers dårlige fiskeplasser bli gode, så det var viktig å studere forholdene og innrette seg etter dem.

Neste generasjon på Lyngtjennet

Lyngtjennet går i arv i Hindar-familien, ikke som en fireroms leilighet eller en formue i banken, men fordi vi kjenner at dette området, dette tjennet foran Lyngkampen, denne fjellørretens rosarøde farge og disse myrenes gyldne molter er en felles verdi det er godt å kunne dele. Lyngtjennet representerer våre røtter, kanskje vårt uropphav, er nær våre
instinkter og kan appellere til oss nettopp gå grunn av dette, at vi fortsatt har kontakt med naturen og våre innerste følelser og behov.

På Lyngtjennet er vi nær referansetilstanden, der den økologiske tilstanden er "svært god", for å bruke min egen terminologi fra jobben. Her er det ingen risiko for at ting går i feil retning. Her er det ikke behov for tiltak for å gjenopprette noe som helst. Her er alt som det alltid har vært og slik som det skal være.

Som allerede skrevet, var det fars brødre som oppdaget Lyngtjennet. Og som også antydet, skulle familien alltid trekkes innover hit. Far tok meg med for første gang da jeg var 12 år. Sammen med oss var Johs. og Peter og deres sønner Kjetil og Stein. Vi gikk over Kaldhol-setra, gjennom fjellbjørkeskogen og innover på snaufjellet. Vi tok svakt til venstre og gikk på det høyre landet mot innløpsbekken. Der satte vi fra oss sekkene, satte opp stengene og fant fram marken.

Vi hadde ikke med oss hov, det var ikke tradisjon for det.

-Skarru med hov du'a.

Pleide far å si hvis den faktisk kom seg med på fisketur. Hov var rett i nærheten av å bety null fisk. Men jammen hadde den vært greit å ha denne dagen.

Redskapen var lette slukstenger, innebygde haspelsneller fra ABU, dupp, stor krok og mark.

-Far, duppen er borte og sena står rett ut.

Sa jeg etter at vi hadde holdt på en stund, jeg hadde gått litt lei, tatt en matbit og returnert til støfisjet. Jeg husker jeg reiv til meg stanga fra den halvveis opprette posisjonen mot en vierbusk. Og der ute var det en kraft jeg ikke hadde kjent før. Ingen livstegn i overflaten, men det rykket bestemt, som om det var en kraftig hånd som bare dro marktugga mot bunnen. Jeg hadde mer enn nok med å holde fast, og da jeg skulle forsøke å sveive inn, gikk sveiven bare rundt uten at det skjedde noe som helst. Men etter en liten stund ble det mulig å få ørreten innover, og de som hadde stilt seg opp rundt meg var klar over at vi her hadde fått en storing på kroken.

-Hold stangtuppen opp, og forsøk å få den hitover.

Sa far, som var blitt i overkant ivrig. Han stod nedi vannkanten så det nesten skvulpet vann nedi støvlene og med sydvesten klar. Og etter litt baksing fikk han kastet både sydvesten og fisken på land.

-Tremerking.

Sa far.

-Jeg skjælver på henda.

Sa jeg.

-Dyreskjælven.

Sa Peter.

Peter og far var fåmælte. De behøvde ikke å bruke så mye ord heller. For de visste hva slike opplevelser betydde. Du trengte ikke å forstyrre inntrykkene med skravling. Et smil, et kort nikk, det var ofte nok.

I albumet med bilder fra barndommen har jeg et bilde som ble tatt på hytta etter den turen. Jeg, den stolte fiskeren, sitter på huk bak en krakk med et salig blikk vendt mot fotografen. Oppå krakken er det et ovalt fat med tre digre ørreter.

-De stikker ut på alle kanter.

Hadde fotografen sagt med et flir rundt munnen om de litt for store fiskene i det litt for korte fatet.

For far må dette ha vært en stor opplevelse. Neste generasjon var blitt hektet, hadde fått den opplevelsen som vil sitte der i alle år framover. Han hadde erfart det, for det var derfor han alltid måtte tilbake til Lyngen. Det gjør noe med deg når naturen byr på seg selv og du
kjenner at du er en del av den. Sommerprosjektet var fullendt.

Kontraster

På dette stadiet i framstillingen, må jeg minne om at vi her er midt inne i min fars andre store oppdrager-prosjekt, nemlig sommerprosjektet sønn-skal-bli-like-god-markfisker-som-sin-far. Dette er analogt med (der var vi igjen) å ha tjære på skia. God på ski - god med tjære; god fisker - god med mark.

Samtidig er vi litt tilbake til utgangspunktet - hvem var egentlig far? Jeg kan nesten ikke tenke meg en større kontrast enn far stående over skrevs på greipet ved sommerfjøset på Nysætra og tjuvgrave mark og solocellisten far, kledd i kjole og hvidt, i Oslo Filharmoniske selskaps orkester i Aulaen.

Siden vi her i huset på dette tidspunktet akkurat var ferdig med julematen, måtte det kanskje være opphavet til den nydelige ribba, med smårutete og sprø svor, dandert på et serveringsfat for anledningen og akkompagnert av Arendalspils og Løytens akevitt. Ikke lett å forstå, og iallfall ikke til å tenke på akkurat da, at denne lekkerbiskenen for få uker siden trampet rundt i en blanding av egen dritt og gjørme fra opptråkket jord.

Kontraster er fascinerende. Er det mulig at en og samme person kan framstå så forskjellig? Jeg kjente begge variantene, så jeg vet det, men å forklare det? Kan noen forklare meg hvorfor hotellkjedeeieren og mangemillionæren Olav Thon lever et så spartansk liv? Kunne han ikke gjøre som andre rikfolk, kjøpe flotte ting, invitere til svære fester, forbruke mye mer enn folk flest, vise fram rikdommen sin? Hvorfor må han på død og liv leve så forbasket bærekraftig? Jeg forsøker å komme til bunns i dette, og det er kanskje nettopp kontrastene som appellerer til oss.

Åfløya

Vi måtte ha båt på Mjogen, eller Mjogsjøen som det står på kartet.

Hvis du tar en tur på Nysæterhøgda rett bak hytta og ser sørover, har du Nysætra i forkant, så kommer Mjogsjøen, Kroksjøen og deretter de øverste områdene nord for Sjusjøen. Dette er øvre deler av Mesnavassdraget, som renner ut ved Strandtorget på Lillehammer.

Aller øverst er Reinsvatnet. Tidligere var det en dam ca. en km nedstrøms i Nordåa. Og 500 m nedstrøms den igjen er det en stein som åa svinger innunder. Hvis du klarte å plassere marken litt i overkant av steinen slik at den ble med vannstrømmen innunder, fikk du den halvkilosørreten som ofte stod der litt ut i august. Så gikk du opp til dammen og tok de to som stod der. Dammen hindret dem i å komme videre oppover, og du hindret dem i å bringe
slekta videre.

Begge disse fiskeplassene er i praksis borte. Den ved steinen fordi vierkrattet er blitt for høyt og tett og den ved dammen fordi dammen er tatt vekk og vannet passerer fritt. Men åa er fortsatt viktig for Melsjøørreten og for de få som fortsatt har litt peiling på hvordan du skal plassere marken på seinsommeren.

Melsjøen, dvs. Stuva, renner ned i Kroksjøen, og omtrent der hvor Stuva kommer inn i Kroksjøen fra nord, kommer bekken fra Mjogsjøen inn fra vest. Men la oss stoppe ferden nedover i Mesnavassdraget her, for det var åfløya og Mjogen vi skulle konsentrere oss om.

Det er sikkert mange båttyper som kunne vært aktuelle for Mjogen, men nå var det far, fåbergingen, som skulle bestemme, og da ble det åfløye. Dette var en båttype far kjente god fra guttedagene på Fåberg. Det er denne båten som brukes under lågåsildfisket, sånn har det alltid vært. Den er lett å manøvrere fordi den er flatbunnet og altså ikke har kjøl. I tillegg krummer den passe svakt i lengderetningen og har en langstrakt bakre del som
gjør den godt egnet til å bakke innover mot slake strender med folk eller utstyr. Du kunne ha nota i bunnen av båten og hele taukveilen på plitten, dvs på lokket av den kassa som den bakre delen dannet. Fisken kunne du hive ned i kassa under plitten.

Den var derfor ideell for lågåsildfisket langs varpene fra Gausa og på vestsiden videre sørover. Det skulle vise seg at den var godt egnet i fjellvatna også, spesielt for de som drev med garnfiske.

Tidligere ble åfløya laget mange steder. For som Bergseng skriver i boka om lågåsildfisket, så var det mange som snekret båter ved siden av arbeidet på gården eller andre yrker. Far fikk laget sin nede i Mesnalia omkring 1970. Etter som velstanden økte og kjøpekraften steg etter Krigen, ble antallet håndverkere og båtbyggere redusert. Hvordan det er nå, vet jeg ikke riktig, men da far skulle ha båt på Melsjøen på 1980-tallet fant han en båtbygger så langt nord som ved Snåsa. Mulig det hang sammen med at han fikk tipset på en av de utallige turene med orkester eller kvartett, men også mulig at det etter hvert var vanskeligere å skaffe åfløyer.

Når vi kom opp på fjellet tidlig på sommeren var det ikke mulig å bruke åfløya. Den hadde ligget snudd på to bukker gjennom vinteren og tørket ut i vårsola både i bunnen og på sidene. Ble den satt på vannet, strømmet vannet inn. Du ville ikke oppleve det utpå mens du rodde fluer. Men senket du den ned på bunnen i strandkanten, slang noen digre steiner oppi slik at den ble liggende der og lot den stå helt nedsenket noen dager, så kunne du lempe ut steinene, dra den halvveis opp slik at du kunne begynne å tømme ut vannet og deretter la den tørke innvendig mens den lå oppå vannet. Da hadde den trutnet og var potte tett resten av ferien.

-Åbbor og mort, bit på fort, hårr og kjøe, kom å få føe.

Far hadde alltid trua, men når denne formaningen kom, hadde det gjerne vært lenge siden forrige napp i stengene som hang utover båtripa på åfløya.

Vi fisket stort sett med våtfluer, for Mjogen var grunn og det var lett å feste småsluker i bunnen. For når du satt der og ante fred og ingen fare, kunne det tilsynelatende gå på en storing, stangtuppen bøyde seg helt ned i vannet på grunn av fast feste i bunnen. Det kunne sette en alvorlig støkk i både roer og han på plitten, og var ikke å anbefale. Men for all del,
hadde det ikke skjedd noe på en times tid, du satt der og halvduppet og det slo
seg på en halvkilosfisk, så kan det være du fikk en liten oppvekker da også.

Hvem lager stier?

Det er to årsaker til at det var mange fine stier på hyttefjellet. Sauen lager smale stier når de toger oppover og nedover på de samme stiene dag etter dag hele sommeren. Når de kommer opp grusveien i retning hytta følger de ikke veien i den slake sløyfen opp mot bakketoppen. Nei, de tar den stien som går i rett linje over og som kommer innpå veien igjen på den andre siden av haugen. Når de passerer hyttevinduet, stopper de opp og kikker bortover mot oss før de fortsetter i sitt bedagelige tempo.

De andre som lagde stier var mor og far. En sti hadde de felles med sauen. Det var sommerstien. Den går (ja, fortsatt) bortover til den veien som går innover mot Reina. Jeg skriver går fortsatt fordi den var i ferd med å vokse igjen etter at far gikk bort og mor ble for dårlig til å bruke den. Sauene hadde også en annen sti de kunne velge, så det ble stadig mer einer, kjerringris og grankvister som vokste innover på stien fra begge sider.

Jeg innså hva som var i ferd med å skje, tok med meg håndsag og hagesaks og ryddet hele den 700 meter lange strekningen. Noe av grunnen var også at stien var en perfekt sykkelsti, der den svinger seg i slakt terreng bortover åssiden.

Det var det flere som oppdaget, for i 2014 gikk Ultrabirken på denne stien, og siden jeg skulle sykle Birken dagen etter, kunne jeg stå på bakketoppen og følge syklistene som hadde kursen mot Nysætra og Lunkefjellet. Hadde kompis Christian fra sykkelklubben vært så lur å sykle i klubbdrakta, hadde han fått en solid slurk Cola idet han fosset forbi. Jeg så etter rødt, men han var i svart, så da ble det for seint da jeg endelig oppdaget ham.

En annen sti mine foreldre lagde er helt borte. Det er den som går ned til brønnen der nede ved den store steinen og oppkommet. Den gikk jeg selv på mange ganger også. Brønnen var eneste vannkilde helt fram til grunnvannsbrønnen på Nysætra kom opp i 2000. Men etter at den nærmeste hyttenaboen låste lokket med hengelås, ble det slutt. Siden dette skjedde omtrent samtidig og det egentlig var greiere å ta med et par dunker i bilen på
vei til fiske eller andre ting, ble ikke hengelåsen noe problem, men stien forsvant gradvis. Det hjalp ikke at jeg tuslet nedover den på vei til eller fra Nordåa noen ganger på seinsommeren.

Den som det knytter seg mest minner til er stien ned til båtstellet (fars dialekt) ved Melsjøen. Halvveis nedover til Raufosshytta ligger vippesteinen, som vipper med et lite klakk når du tråkker på den ene siden. Halvveis oppover med fisken i sekken ligger hvilesteinen, der du kan puste ut, se utover mot Melsjøen og takke for fisken. Stien lider samme skjebne som Raufosshytta, den forfaller. Men de siste årene, etter at jeg overtok hytta, er det nytt håp. Ny båt og nye brukere fra nye generasjoner, noe far ikke fikk oppleve.

Jo eldre far ble, jo tydeligere ble denne stien. For far gikk mer og mer over fra å være markfisker til å bli garnfisker sammen med mor. Melsjøen har ørret av en kvalitet og størrelse som egner seg perfekt til råkåfisk. I tillegg er siken av samme flotte kvalitet, men sik er bifangst når du skal fylle plastbutten til jul. Så derfor stien.

Hver dag fra 1. august, også i ganske dårlig vær, tok de turene ned stien og til båten etter middagshvilen. Far rodde og mor satte ut garnet. Far bakket åfløya (og etterhvert en flott trebåt fra Snåsa) inn mot steinene langs land og rodde rolig rett utover, mens garnet ble sluppet pent og pyntelig fra pinnen. Til slutt kom den lille bøya og de flyttet seg til nytt sted med nytt garn. For i august kan du bruke flere enn ett garn i Melsjøen.

Fisken (ørreten) ble håndtert med omhu, tatt forsiktig ut av garnet og lagt direkte i ren pose. Så ble den maga (ja, rensket), saltet etter tilbakekomst til hytta og lagt direkte i butten. Butten ble satt i kjellerhullet ute i gangen. Jeg sjekket temperaturen mange år seinere og målte ca 10 grader på sensommeren. Antakelig en grei temperatur, ikke for varmt, ikke for kaldt. Laken ble sjekket noe ganger og rakfisken ble ferdig før jul. Aldeles fortreffelig kvalitet etter min smak. Bløt, men fast i fisken og uten den råtne lukten som kan forpeste hele huset.

Reinsvatn

Far deltok aldri i sikfisket på Melsjøen om våren, men de som gjorde det kunne få fine fangster av flott sik.

Men historisk så var det Reinsvatn som hadde det store sikfisket. Fra denne 70 meter dype innsjøen under Neveltoppen og Reinsfjell ble det levert sik til butikker i dalen og til fiskebutikker i Oslo. De som arbeidet på eiergårdene ned i bygda og deltok i fisket hadde en klausul i arbeidskontrakten som begrenset antall sikmiddager per uke. Sik er ganske godt,
særlig hvis du har litt smakfullt tilbehør, men sik mange ganger i uka var ikke særlig populært.

Reinsvatnet var og er privat, men det har ikke alltid vært sånn. Det tilhørte kronen helt fram til 1726, da en pengelens kong Fredrik IV solgte vatnet til Lars Haave på Storhove og Tord Eriksen Smestad på Øvre Smestad. Så det var ikke bare kirkebygg kronen kvittet seg med. De fikk vatnet for 71 riksdaler hver. Fredrik IV var ikke mer pengelens enn at han stilte opp for Hans Egede på Grønland to år etter og holdt hollenderne unna. Men det var vel blant annet av akkurat slike årsaker han trengte penger, så kanskje riksdalerne fra Lillehammer var med å finansiere forsvaret av Grønland?

Etter dette har Reinsvatn vært på private hender, og det førte etterhvert til en katastrofalt dårlig fiskekvalitet. På helt vindstille kvelder kunne vi sitte i peisestuevinduet og se på alle vakene fra småfisken.

Hvis du ikke visste at vatnet var privat, ble du forholdsvis raskt klar over det. Kompis Terje Larsen og jeg tok med slukstengene bort dit da jeg var omkring 12 år. Det tok ikke lang tid før vi hørte motordur, og etter få minutter kom en av eierne i ens ærend fra den andre siden og over til oss for å jage oss vekk. Vatnet er ikke akkurat en liten pytt, og turen over til oss tok noen minutter selv med kraftig motor. Frekke som vi var, og antakelig med moralsk større hjemmefra, iallfall fra farssiden, ble vi stående.

-Dere kan ikke fiske her, vannet er privat, så dere får dra et annet sted!

Vi var kanskje litt frekke, men ikke uforskammede, så vi trakk oss selvsagt tilbake. Det var ikke så mye å snakke om, bare en bekreftelse på hvor håpløs situasjonen var. Hadde vi fått et par-tre fisker, ville vi antakelig ikke tatt dem med hjem, så små ville de ha vært. Men ingen skulle få komme inn på privat territorium, nei. Samme leksa om igjen, jfr. det store
markrøveriet.

Vannet ble seinere åpnet for stangfiske, noe som selvsagt var til liten nytte for å bedre fiskekvaliteten. Så gikk eierne til anskaffelse av storruse, og det hjelper. Men hadde vannet heller vært åpnet for garnfiskere mens det ennå var fin kvalitet, kunne behovet for denne innsatsen antakelig vært unødvendig.

Vi fikk alltid innprentet at Reinsvatn var ødelagt, og det var ikke før Asbjørn snekkerkompis fortalte om storørret i et spesielt område oppunder Reinsfjellet at vi tok fin fisk også på denne innsjøen.

Skogen kommer

Hyttefjellet ligger 800-1100 meter over havet. Når far trasket rundt der oppe i ungdommen var han på fjellet. Da hytta ble bygd på slutten av 1950-tallet var han fortsatt på fjellet. Til og med når far og jeg dro innover mot Lyngkampen på 1970-tallet var det fortsatt glissent mellom treklyngene på vei bortover til Reinsvatn og oppover mot skaret over til Hitsetra.

Jeg har et bilde av hytta som jeg tipper er fra ca. 1960. Hytta, byggetrinn 1, for å si det sånn. De var nok nettopp ferdige da bildet ble tatt. Du kan se den knudrete granstokken som holder utspringet over inngangsdøra oppe. Det er tatt skrått ovenfra med hytta i forgrunnen og Melsjøen i bakgrunnen. Ikke et tre å se og einerkrakene rakk far til kneet. På bildet ser du tydelig Raufosshytta (ja vi kalte den det, for der bodde Raufossgubben) på en liten avsats ved stien ned mot vannet. Hytteveggene der nede er godt synlige og dassen står slik den ble bygd.

Nå 60 år etterpå står hytta der fortsatt, men både den og doen er preget av forfall, nesten en skam der den står. Men det var egentlig ikke det vi skulle ta opp nå. Poenget er at hytta nå ligger inne i et skogholdt og er knapt til å få øye på fra der hvor fotografen hadde tatt oppstilling i 1960. Einerkrakene rekker oss nå til hofta. Det er rett og slett blitt grønt og frodig.

Det som var fjell er i ferd med å bli skog, det som var utsikt er i ferd med å bli borte mellom tretoppene, det som var oppå er i ferd med å bli inni. Borte på Nevelvatnet har folk henvendt seg til fjellstyret for å få lov å hogge skogen, ikke først og fremst for vedens skyld, men for å beholde iallfall noe av utsikten. Jeg fikk tak i fjelloppsynet og diskuterte saken.

-Vi mister utsikten, nå ser vi snart ikke Reinsvatnet der borte. Trærne vokser opp overalt. Se på disse - de må være dobbelt så høye som for bare et par-tre tiår siden. Og ikke kom og fortell meg at det er pga endringer i husdyrholdet, for det er minst like mye sau oppi her nå som før. Det er like mye sauedritt langs hytteveggene og inne på de små plattingene foran dørene nå som før. Du må være like forsiktig med hvor du tråkker når du kommer opp dit for første gang etter vinteren.

Sa jeg, i håp om at jeg kunne få rydde litt av det, fint til ved, men ikke akkurat noen produksjonsskog. Skuffelsen var stor da han aller nådigst ga meg tillatelse til å hogge ned et par av dem. Gleden var større da jeg seinere oppdaget at trær med toppbrekk var greit å ta ned - det var ganske mange av dem skulle det vise seg.

Egentlig ganske rart at det kan gå så fort. Det skjer åpenbart også noe med voksemåten. Når far og jeg på 1960-tallet føk rundt og samlet toppbrekk til ved, var det alltid inne i en treklynge de tørre toppene fantes. Trærne vokste nesten utelukkende i slike klynger, for det var der spirene fikk den beskyttelsen de trengte for å spire og bli såpass store at de
seinere kunne kalle seg trær.

Nå derimot spretter det opp spirer hvor som helst på flatmark, og de ser ut til å klare seg helt utmerket. Så skogen blir både høyere og tettere. Og vintrene kan fortsatt være tøffe, med minst like mye snø som før og kanskje til og med tyngre pga vanninnholdet, men nå kan du se toppbrekkene som lyse streker inne i en skog.

De to karene som satte opp en innhegning for biler på parkeringsplassen der stien opp til Kaldholsetra fortsatt går fortalte om stripehogsten som ble gjennomført som forsøk i Åstadalen omkring 1950. Jeg husker godt hvordan de så ut, for bilturen inn til Lyngen om sommeren gikk først til Hornsjøen og så ned i Åstadalen langs den ene siden før vi kjørte
over elva og oppover igjen på den andre sida. De brede stripene i åssida var svært godt synlig for å si det sånn.

Tanken var vel at dette skulle gi fin grobunn for de nye treplantene som ble satt ned etterpå. Men det som skjedde var at hogststripene fungerte som kulderenner fra fjellet og ned i dalen, og trespirene hadde ikke en sjans i kulda. Beskyttelse fra andre trær eller busker var det heller ikke etter den stripete flatehogsten.

Men så, for få år siden, ble det en endring, ifølge karene. Selvfrødde spirer slo til, vokste greit opp og begynte å tette igjen de stygge inngrepene i fjellskogen. De kan fortsatt ses, men er i ferd med å vokse igjen fordi den økte temperaturen har gitt grobunn for det.

En temmelig skremmende utvikling dette, som selvsagt henger sammen med at det blir varmere der oppe i høyden. Hva er det egentlig vi har satt i gang?

For meg er dette bare trist, og jeg er glad far ikke fikk oppleve hvordan hyttefjellet ganske raskt ble til hytteskog. For det tok ikke skikkelig av før han selv gikk bort den dagen i januar 2001.

Stein i Rosinbakken

Jeg hadde aldri hørt om noen rosinbakke da kompis Stein og jeg tok fatt på nok en stigning. Vi hadde syklet med tung oppakning fra Femunden, via Koppang og Messelt til Birkebeiner-veien. En overnatting var det blitt, men Birkebeinerveien og den siste biten fra Elgåsen og bort til hytta hadde vi tenkt at vi skulle klare i ett strekk.

-Jeg tror ikke det går lenger.

Sa Stein.

Han seg av sykkelen og la seg rett ned i graset mellom et par einer. Bakken nedover til Åsta hadde gått som en drøm, men den seige mota opp mot Storstilen ble tung. Og da den bratte bakken fra Storstilen begynte var det slutt på kreftene. Vi ble enige om at han skulle ligge der med bagasjen og så skulle jeg sykle til hytta og hente hjelp. Tanken var at far kunne dra og hente ham, og så kunne han overnatte på hytta før han tok siste etappe ned til Lillehammer og toget hjem.

Det hadde regnet jevnt hele dagen (vokst..., skjønner?), og jeg hadde en liten anelse om at far kunne være et helt annet sted enn i hytta. Da jeg endelig nådde fram tidlig på kvelden, var det bare mor som var hjemme.

-Han er i Koltjennsbekken.

Sa mor.

-Han dro rett etter middag, så det kan vel være han kommer snart.

Og det gjorde han en times tid seinere.

-Se på denna da!

Sa far.

Han hadde fått en diger åbbor, en av de største vi hadde sett på fjellet.

-Den gikk på i den store lona helt nederst. Jeg trodde først det var en svær ørret.

Jeg spurte ikke hva han hadde fisket med - mark selvsagt, av ..... Nyseterkvalitet. Så var det min tur, og jeg forklarte situasjonen.

-Jeg drar med en gang.

Sa far.

Han skjønte at dette kunne være litt alvorlig, med en gutt i nød i og ikke akkurat drømmeforhold der ute i regnværet.

Det endte helt greit. Stein hadde trillet sykkelen oppover etter en tid og fått tilbake varmen etter oppholdet i lyngen. Mange som er blitt varme der, for å si det sånn. De vil skjønne at det sannsynligvis gikk fort. Bagasjen hadde han gjemt under noen busker der jeg forlot ham. Far fikk øye på ham et stykke etter Elgåsen, og de fikk etter hvert bagasje, sykkel og
syklist inn i bilen og dro tilbake til hytta.

Stein er nok den mest slitne syklisten jeg har sett i det som seinere skulle vise seg å være Rosinbakken. Og jeg har sett en del. For jeg har syklet Birken noen ganger, til jeg ble litt lei den monotone grusbankingen stort sett hele den 94 km lange strekningen.

Folk må av sykkelen, henger over styret, stønner og hoster i det du triller forbi. Det er når du kommer til denne bakken du får sjekket ut om du har trent nok, disponert kreftene riktig, spist nok og drukket nok. Er det en svikt på et av disse punktene vil du helst gå av sykkelen og legge deg i lyngen, slik som Stein. Har du full kontroll opp bakken vet du at du har gjort
alt riktig, en veldig god følelse. Selvsagt frustrerende når du deretter sykler ned fra Sjusjøen og kjenner krampa komme på flata bortover Sjøsetervegen. Når du får krampe i begge låra samtidig, hjelper det ikke at du var pigg ved Storstilen. For du er ikke i mål før du er i mål.

Far fikk aldri oppleve rittet. Et par grunner til det. Sykkel var ikke hans greie og kanskje ikke så mange andres heller da det hele startet så smått rundt 1990. Det første Birkebeinerrittet gikk i 1993 med 1327 deltakere. Dessuten går rittet alltid siste helga i august. Litt tungt å dra
tilbake på hytta etter en lang sommer der oppe. Og når terrengsyklingen tok skikkelig av, var det egentlig for seint. Far gikk bort i 2001. Mitt første ritt var i 2009.

Ønskekvisten

- Se her'a!

Far gikk med ønskekvisten og måtte vise fram hva det resulterte i.

De som ikke har prøvd, bør gjøre det. Jeg har prøvd. Du finner deg en passende splittkvist av kjerringris. Kan sikkert være fjellbjørk også, men den var det ingen ting av i vårt hytteland. Kvisten må være naturlig delt i to like lange deler, slik at du kan holde en ende i hver hånd. Den tykke enden, som de to vokser ut fra, peker fra deg, dvs. forover, og så holder du fast og vrir hendene 180 grader slik at knokene peker nedover og tomlene utover. Da starter du å gå forsiktig framover, krokbøyd med knokene hvilende på knærne, mens du tviholder på de to kvistendene.

Det er når kvistenden der ute begynner å bevege seg enten oppover eller nedover at du begynner å lure på hva det er som skjer. Og det er når kvistendene inne i hendene dine vrir seg så voldsomt at barken vris av og du kjenner den sviende smerten, at du lurer på hvem eller hva som har tatt styringen.

Det var dette underlige som fikk far til å vise meg kunsten, ikke at han trodde fast og bestemt på at det gikk en vannåre under bakken eller at det skjulte seg verdifulle ting der nede.

Når jeg seinere har hørt om folk som går med ønskekvisten, har jeg tenkt tilbake på dette underlige og kanskje vært mer åpen for rariteter i livet enn mange av mine medrealister. Det var vel også et åpent sinn som gjorde at vi omkring 1963 oppsøkte Marcello.

Marcellos Svarga

Jeg husker ikke hvorfor, men da jeg var 11 eller 12 år dro vi bortom Svarga på Lillehammer. Navnet har kanskje en litt selvinnlysende betydning for de innvidde - ga svar, men er også det indiske ordet for fred. Svarga er også det midlertidige paradis for de velsignede før de gjenfødes på jorden. Dette er reinkarnasjon, slik teosofer og antroposofer tror på.

Stedet hadde Marcello Haugen (1878-1967) kjøpt i 1912, og det var hans base mens han bodde fast på Lillehammer fra 1940. Svarga ligger ved Mesnaelva, så Marcello holdt til nederst i dette vassdraget, mens vi holdt til øverst.

Han hadde bygd et lite kapell der i 1947, og i boka til Øistein Parmann om Marcello er kjelleren i kapellet omtalt. Her var det bare en håndfull personer som hadde fått komme ned - det aller helligste åpenbart.

-Han er ute på reise og kan ikke ta imot.

Sa husholdersken. Marcello kunne ikke ta imot oss, men søster Gunhild, som da var 7-8 år følte at han var til stede, så oss og fulgte med oss på sin måte.

-Han er her, han er syk og ligger i senga i det innerste rommet.

Sa søster til mor, så også husholdersken hørte det. Alle ble temmelig forfjamset, og mor visste ikke riktig hva hun skulle si. Det ble en litt vrien situasjon for både henne og husholdersken selvsagt, og sistnevnte forsvant inn igjen. Da hun kom tilbake til oss hadde hun er stort nøkleknippe i hånden.

-Dere kunne få bli med inn i kapellet.

Sa hun forsiktig, litt flau som hun var. Kapellet var åpent, og en av nøklene var til kjellerrommet med bystene.

Hvorfor vi fikk komme inn i hans aller helligste vet jeg ikke. Han må ha kjent på søsters klarsynte evner, nærmest før hun selv ble klar over at de var der. Dette var 1-2 år før han døde, og han var inne i en periode med mye sykdom. Dette kan ha vært en spesiell opplevelse også for ham.

Marcello flyttet fra Kongsberg til Oslo og deretter til Hamar og Otta. Han jobbet på jernbanen og hans synske evner ble etter hvert kjent. Han var antroposof, ikke helt ukjent i min familie, dvs på morssiden. Der var de teosofer, uten at jeg helt kan forklare forskjellen. Han var en periode inne i varmen i denne bevegelsen og hadde kontakt med Rudolf Steiner.
Men hans virksomhet som synsk falt ikke så godt sammen med hans tilknytning til
antroposofene, og de tok etterhvert avstand fra hans virksomhet og skjøv ham ut i kulden i 1914.

Alle slags folk kom til ham for å få hjelp. Han så hvor ting var, han kunne fortelle folk om hvor de kunne finne savnede ting uten selv å ha vært der, han kunne peke på vannårer (uten ønskekvisten som hjelpemiddel). Og det var kanskje derfor vi tok turen, for dette var før vannpumpa kom til Nysætra og i en periode der far tenkte at en brønn litt nærmere hytta enn nede på myra kunne vært greit. Eller kanskje vannårespørsmålet var et påskudd for å
stille nysgjerrigheten - Svarga og mannen med det påtatte adelige slektsnavnet var omgitt med en god porsjon mystikk, tilbaketrukket som det spesielle stedet lå inne i skogen mot elva og med hans «overnaturlige» evner.

Vel, noe svar fikk vi altså ikke, men det var en rar opplevelse å være der. Mange år etter skulle min eldste datter reise rundt sammen med Snåsamannen i jobbsammenheng. Og også omkring Snåsamannen skjedde det rare ting, som ikke bare hun kan fortelle om.

-Dette skal gå bra, ikke vær lei deg. Se her, så skal jeg legge hånden min på armen din. Sånn ja, slapp helt av!

Sa Snåsamannen.

Han, kona Signe og Sigrun hadde sittet ved et bord på en kafeteria for å ta en pause fra boksigneringen. Da hadde han fått et litt tenksomt drag i ansiktet, hadde reist seg opp og snudd seg 180 grader rundt til ei ung jente som han altså hadde sittet med ryggen til. Han kjente hennes smerte som om det skulle være sin egen.

Jeg har ikke sett det som min oppgave å forsøke å forklare slike forhold. Jeg har mer enn nok med å forsøke å forklare ting som faktisk kan og bør forklares. Og jeg synes kanskje det kan være en fin ting å erkjenne at det kan være et par ting vi mennesker ikke er i stand til å forstå. Vi vil gjerne være allvitere, vi vil gjerne ha full kontroll, vi vil gjerne tro at vi behersker
alt mellom himmel og jord. Men vi burde kanskje innse at det finnes begrensninger selv for oss, og selv i vårt høyteknologiske univers.

Drabantbyer blir til

Selvbyggerveien og Dugnadsveien høres ut som gatenavn i en pinlig dårlig skildring av etterkrigstidas store gjenoppbyggings-prosjekt av nasjonen. Men begge finnes. Selvbyggerveien er virkelig. Jeg vet det, for jeg bodde der i mine 14 første leveår og gikk på Årvoll skole.

Selvbyggerveien ligger som en hestesko med buen vendt nordover, helt inn mot Lillomarka. Begge beina i hesteskoen peker sørover mot byen, fjorden, verden utenfor. Det østre beinet er vridd i retning Groruddalen, som om det forsøker å knytte seg til den massive blokk-bebyggelsen på Veitvedt og videre østover. Dugnadsveien er en appendix inn mot Lillomarka.

Her samlet de seg, mange av de som flyttet inn til hovedstaden i årene etter Krigen. Opp hit flyttet de, mange av de som bodde i trangbodde leiligheter nede i byen da sjansen til større plass for familien dukket opp.

Her vokste ungene deres opp, meg selv inklusive, i frisk luft mellom stillheten i skogen og det yrende livet i byen. Her fikk vi i pose og sekk, vi ungene, et ideelt voksested ifølge økologiske teorier. Jeg vet det, for jeg har lest Odums Ecology. Det er et ekstra stort biologisk mangfold i overgangen mellom kulturlandskapet og naturlig skog. Større enn i det ensidige åkerlandskapet og større enn i granskogens egen skygge. I overgangssonen kan dyr og fugler leve av maten i det åpne landskapet og søke skjul under trærne. Vi hekta bakpå bybussen om vinteren når den svingte oppom oss i skogkanten, og vi fanget rumpetroll, salamandere og firfisler i skogen om sommeren.

Drabantbyene hadde dessuten egne butikker, frisørsalonger og fritidstilbud, de var selvforsynt med det meste. Det var det som kjennetegnet dem. Men de fleste som jobbet måtte reise vekk fra drabantbytilværelsen om morgenen og dra ned til byen. Så var det å komme seg hjem til kona og middagen etter arbeidstida. Slik var det seks dager i uka.

Innenriksinnvandringen kan man kanskje kalle det, denne storstilte tilflyttingen til Oslo fra alle landets hjørner etter Krigen. Etterkrigstidas nød på landsbygda satte fart i det hele, og etterspørselen etter et sted å være i hovedstaden var enorm.

Marshallhjelpen fra USA og Det norske arbeiderpartiets store gjenoppbyggingsprosjekt rullet derfor over landsbygda på alle kanter av hovedstaden. De store og produktive jordbruksarealene ble valset ned og betongblokker vokste opp i øst, på Lambertseter, Manglerud, Tveita osv. fra 1950 og utover.

En av aktørene var Olav Selvaag. Han fikk tildelt Veitvedt midt i Groruddalen etter mye fram og tilbake om utformingen av disse rimelige boligene. Selvaag bygde en drøss med blokker og det store kjøpesenteret midt inne i det hele. Jeg gikk på musikkskolen der da jeg var 7-8 år, og var en kløpper på triangel.

Som Selvaag herjet på Veitvedt, fikk Ungdommens selvbyggerlag (USBL) regjere på Stig og Årvoll. Dette var hovedsakelig Årvoll gård sine områder. Først Årvollveien, Dugnadsveien, Selvbyggerveien og flere andre, så butikksenteret og grusbanen, deretter innover i skogen på Tonsenhagen. Hoppbakken Årvollia og tilhørende friområde ble anlagt på jordene ned mot Trondheimsveien og med utsikt til de blå høyblokkene, punkthusene som de het den gangen, på Bjerke.

Selve gårdsbygningene på Årvoll ble stående igjen, men det var også det eneste som kunne minne om landsbygd i denne delen av byen etter at det hele var over. Det hevdes at det kunne være brukt så mye som over 700 000 dugnadstimer på Årvoll i den tida.

Selvbyggerveien og Dugnadsveien. Prinsippet var enkelt: 1) Du skifter tøy etter jobb, tar på deg arbeidsklær og stiller på avtalt tid for arbeidsgjengen under ledelse av en eller annen arbeidsleder. 2) Du er med å sette opp forskaling, triller sand og sement, blander og hiver oppi. Eller et eller annet annet som du kan gjøre uten særlig opplæring, men som bidrar til at
området ikke bare er blokker, men også blir et OK sted å bo. Eller du har faktisk litt peiling, har meldt inn dette og får dugnadsjobb som fagarbeider. 3) Har du mer enn 250 dugnads-timer å slå i bordet med, får du tildelt leilighet og kan trekke egeninnsatsen fra når du endelig kjøper den.

Det var iallfall sånn det startet opp i de delene der det ble satt opp firemannsboliger i plank. Da var det forholdsvis greit å organisere en dugnadsgjeng til å gjøre mye av jobben. Ikke fullt så greit når mursteinsblokkene langs det østre beinet av Selvbyggerveien skulle settes opp. USBL måtte skifte strategi. Blokkene ble satt opp som betongelementer, som først ble produsert nærmest på industrielt vis i området, men som seinere ble produsert annet steds i byen. Det var jo som sagt ikke bare her oppe det spratt opp slike bokonteinere på den tiden.

Jeg trodde far og brødrene hadde vært med på dugnad, helt til jeg undersøkte saken selv. Men det ser ut til at den nye strategien ble iverksatt like før brødrene kom fram til start, og når jeg tenker meg om hørte jeg heller aldri at det lå mye egeninnsats bak.

Akkurat det kan nok ha vært en fordel, for vablete strykerfingre var sikkert ingen god ide på denne tiden. Det var det for så vidt ikke seinere heller, men her kommer vi til et område som krever litt mer fundering, og det får vi også ta litt seinere.

Blokker med to oppganger, fire etasjer, boder og felles vaskerom i første etasje, boder på loftet. Leilighetene var enkle, men føltes romslige. En liten gang ledet fra oppgangen og rett inn mot et av de to soverommene. Inneklemt til venstre var badet og så kjøkkenet med vindu ut mot skogen. Diagonalt mot venstre var det andre soverommet og diagonalt mot høyre var stua. Utenfor stua, ut mot veien og rekka med blokker nedenfor, var det en liten veranda. Det gikk så vidt an å sitte der, men vi gjorde aldri det.

Søplesjakten gikk som et vertikalt piperør gjennom blokkas fire etasjer. Det lille du klarte å produsere av søppel ble kastet inn i luka og ble borte. Du bare stengte den runde lukedøra etter deg og behøvde ikke tenke mer på hva som skjedde deretter.

Gressplenene utenfor var ideelle for ballspill, parkeringsplassene var mange nok for de få bilene og de gruslagte gangveiene bandt blokkene sammen.

Nedenfor elver'n, dvs. blokk nr. elleve i vår måte å telle blokkene på, lå grusbanen og derfra gikk det en gangvei helt ned til barneskolen. Grusbanen ble til isbane om vinteren. Kommunens vanningsbil sprøytet banen, og det ble en fast såle av stålis som stort sett holdt seg hele vinteren på den tida. Seinere, og rett før vi flyttet vestover i byen, ble det bygget en hockey-bane med ordentlige vant og mål av riktig størrelse ved siden av grusbanen. Men det var stort sett ski som gjaldt for min del.

Isdammen

Som en knotete strek nordfra inn i hesteskobuen rant det en liten bekk, som seinere skulle vise seg å hete Hovinbekken. Øverst i buen gikk den gjennom en sumpmark som selvbyggerne ennå ikke hadde tatt kontroll over.

Sumpen var et litt vått og litt skummelt sted å være hvis du var en liten gutt. Her kunne du late som du var langt inne i jungelen, her kunne du innbille deg at det var øyne som fulgte med på dine bevegelser, her kunne det være skumle dyr.

Men sumpen var også et bra sted å finne blåserør, for om høsten kunne du kappe rør av sløke her nede og finne rognebær oppe i skogen bak blokkene. Og hva hadde du da - jo et ypperlig våpen å ha med deg i tilfelle det skulle dukke opp et eller annet. Det gjorde det selvsagt aldri, men det spilte ingen rolle for oss.

Nederst i hesteskoen endte bekken i en stor badedam, som ble satt opp i løpet av de første årene etter at blokkene kom opp. Dammen hadde en tendens til å bli mindre og mindre utover sommeren, for bekken kunne bli ganske tørr. Så hullet nedenfor grusbanen var ikke alltid velegnet som badeplass. Men tanken var god og typisk for drabantbyene, her skulle tilbudene florere.

I den andre enden av bekken, dvs. langt der oppe i skogen bak Dugnadsveien, ble bekken også demt opp. Det skjedde allerede på 1920-tallet, dvs. lenge før utbyggingen på Stig og Årvoll var påtenkt. Og årsaken var en helt annen enn et badetilbud for byens befolkning. Dammen skulle ikke brukes om sommeren, men om vinteren.

Isdammer ble anlagt for å skaffe is til nedkjøling. Dette var en næring flere steder, men døde selvsagt ut etter at kjøleskapene ble vanlige både i restauranter og blant folk flest utover på 1960-tallet. Om sommeren ble vannet tappet ut og bunnen rengjort. Når den oppfylte dammen frøs i oktober/november kunne issagen eller den motordrevne sagen settes på skrå ned i isen og blokker med glassklar is kunne skjæres ut.

Vår isdam er nå et yndet utfartssted både sommer og vinter takket være ildsjeler som har satt i stand de gamle driftsbygningene og tilrettelagt for friluftsliv.

Nissen og neger'n

Tre bakerbrødre, tre musikere og nå tre "selvbyggere" flyttet inn med fruer i blokkene i 1954. Søster og jeg fant et julekort til julen 1953 fra gipsmaker Mons i mor sine ting som stammet fra den siste tiden i deres midlertidige opphold i Tiedemannsgate på Majorstua. Kortet hadde ligget sammen med hans julepresang (familienissen) til sin gravide datter (med meg) og sin svigersønn (min far). På kortet var det en lykke-til-med-den-nær-forestående-flyttingen-hilsen, og vi antar flyttingen skjedde rett over på nyåret, det vil si rett før jeg kom til verden.

Og bare for å oppklare - familienissen var (og er) en nisse i gips på snaue 30 cm, støpt av stukaturmesteren selv. Familienissen ble laget i flere eksemplarer, en gammel krok med en sekk full av gaver over venstre skulder og en hul hanske på høyre hånd som trestaven (for eksempel en pinne fra vispen i kjøkkenskuffen) kunne stikkes gjennom. Armen som holder sekken er hevet slik at det kan settes et minijuletre (en liten grankvist fra juletreet i stua) ned i det mellomrommet krok-armen danner. Nissen ble ikke bare med til Årvoll, den er med meg hver eneste jul fortsatt. Akkurat nå (det vi si da jeg skrev dette avsnittet) har jeg nissen stående på pianoet rett ved siden av der jeg sitter og knaster, mens juletreet lyser mitt imot.

Brødrene med fruer var ikke alene om å komme flyttende. Oslos drabantbyer ble i stor grad befolket av bygdefolk, innvandrere fra eget land, men også av folk som kom fra trange kår i bysentrum.

Var du fra Gudbrandsdalen var det greit, bare du kvittet deg med dialekten, noe som var uproblematisk for de fleste, min far inklusive. Var du nordfra, nordlending, var det mindre greit, for du kvittet deg ikke med dialekten så lett og ble oppdaget straks du åpnet munnen. Seinere kom pakistanerne til byen og nordlendingen fikk gå litt mer i fred.

Far og mor var først ute, dvs. jeg, allerede i januar 1954, som antydet, deretter fulgte Johs. og så Peter med fruer opp. Fire år etterpå var det to unger hos alle tre. Mødrene våre var hjemme, fedrene våre var på jobb. Vi gikk i barnehagen til tante Borghild på baksiden av blokkene. Vi ungene lekte alltid ute, men jeg lekte aldri med fetterne mine.

Mine kompiser på den tiden var Jonna og Tom. Jonna gikk i klassen, mens Tom var ett år yngre. Skogen var vår sekundærbolig.

En gang kom vi over en neger, ikke "farget" på den tida, så en neger. Og vi syntes det var temmelig spesielt, også fordi han satt på en stein ved siden av stien rett bak firer'n, der Jonna og Tom bodde. Dette kunne ha vært omkring 1966, kanskje sommeren etter Gjermund Eggens tre triumfer under ski-VM i Holmenkollen. Ikke mange fargede i Oslo på den tida, spesielt ikke inne i skauen.

-Hei, du kan godt bli med hjem til oss.

Sa vi. Neger'n var vennlig og villig, han, og vi tok ham med ned til blokka. Inn i oppgangen og opp til tredje, der Toms mor var hjemme. Som de fleste andre kvinnene på den tida, over 50 %, var hun nettopp det, fulltids hjemmeværende.

Merkelig nok slapp hun neger'n inn, og han ble traktert med litt saft og kjeks før vi skjønte at det kunne være greit å stikke ut igjen. Merkelig, fordi jeg ikke lenge før hadde vært runden i nabolaget og forsøkt å selge en rød fjær til henne, noe hun hadde avslått i overkant bestemt: «støtter ikke utlendinger». Nå var ikke akkurat Røde fjær-aksjonen rettet mot
utlendinger, men det var kanskje sånn hun oppfattet det.

Livet byr av og til på litt rare sammentreff. Jeg kom på dette med Røde Fjær-aksjonen da jeg skrev om neger'n. Jeg hadde ikke tenkt på Røde Fjær de siste nesten 50 årene. Jeg måtte på nettet for å forsøke å finne tilbake til hva dette egentlig var. Det fant jeg selvsagt - Lions. Dagen etter, ja dagen etter, kom det et svært vedlegg i lokalavisa om, ja nettopp - Røde Fjæraksjonen. Den første var helt riktig i 1966, og inntekten gikk til den blinde Erling Stordals fantastiske prosjekt for funksjonshemmede på Beitostølen. Innsamlingsaksjonen arrangeres omtrent hvert 5. år, og skulle i 2015 gå til barn og ungdom.

Hyttene i skauen

Tom, Jonna og jeg stiftet Skogvokterklubben samme sommer. Skogvokterklubben startet med at vi var på utforskertur i ytterkanten av vårt territorium, på den andre siden av Årvollåsen, der det er utsikt over de innerste delene av Groruddalen. Nede på ei myr (du kan se den på et passe detaljert kart) lå det en god del etterlatte tømmerstokker. For smått for å bli trukket ut med hest og slede som tømmer, og for langt unna en vedovn til at noen fattet interesse for den utmerkede veden det kunne ha vært.

De neste ukene brukte vi til å trekke stokkene opp til en liten avsats litt lenger oppe i åsen, og med et par økser og en sag Tom og Jonna fikk lurt med seg hjemmefra satte vi i gang.

Jeg vet ikke hvor vår kompetanse på lafting kom fra, kanskje vi oppfant lafting der og da. Kanskje det rett og slett var opplagt for oss hvordan det skulle gjøres? Men det vokste iallfall opp ei lita hytte der, som selvsagt ble Skogvokterklubbens hovedkvarter.

Vi var temmelig hemmelighetsfulle på den tida kan jeg huske, og ingen fikk greie på hvor vår bortgjemte base lå, ikke en gang at den eksisterte. Utpå høsten ble det imidlertid slutt på klubblokalet. Grorudgjengen hadde selvsagt oppdaget hytta, hengt opp sine klenodier, blant annet en tyskerhjelm, som jeg tok med hjem i triumf. Det skulle vise seg, og av grunner
vi allerede har vært inne på, at far ikke syntes det var det minste interessant. Så det var helt uaktuelt å ta vare på den, verken inne på barnerommet eller i noen av bodene.

Etter et kort møte i klubben, ble det så vedtatt å rive hytta - ikke aktuelt å dele den med andre. Og - du kødder ikke med Grorudgjengen. Det var fort gjort, i og med at vi bare hadde satt spiker i planketaket med inngangsluka. Så det ble bare den sommeren, men Skogvokterklubben levde videre. Vi hadde vedtekter, møter og hytteturer, men ingen nye byggeprosjekter.

På den tida var det flere enn de tre medlemmene i Skogvokterklubben som hadde hytte i Årvollåsen. Det var spesielt en rødmalt stue vi (familien på søndagstur) av og til passerte som var litt av en idyll. Hytta lå litt nedsenket innunder en fjellskorte, og beboerne hadde opparbeidet små blomsterbed mellom stien og kåken, slik at det så ut som et svært så trivelig sted. Ved var det nok av og ingen boutgifter, men selvsagt ikke strøm, innlagt vann eller vei fram.

Jeg kan ikke huske at vi noen gang så folk ved den koselige, røde stua, eller ved de andre hyttene for den saks skyld. Det virket som de holdt seg unna betong-selvbyggerne der nede i sivilisasjonen.

Men av og til kom de ned til Mjælker'n i naboblokka (seksær'n) for å handle. Det var her vi alle handlet til det daglige, og den gangen var det hundrevis av slike butikker i byen. Mjælker'n hadde egen kaffemaskin, og det luktet alltid himmelsk der inne, særlig hver gang noen brukte den til å male opp en kvartkilo kaffebønner.

Jeg husker forresten at jeg tryna på sykkel rett utenfor butikken. Den ene av mine to temmelig utstående fortenner (reguleringstannlegen i Drammensveien satte ny pers da jeg dukket opp der) knakk, og mor tok meg med til en spesialist på Sagene, som filte ned den andre slik at de så ganske ok ut. De var jo også litt store i utgangspunktet, så ....

Svarta måtte også hit av og til. Vi fulgte aldri etter henne for å sjekke hvor hun bodde, men vi visste at hun ble rasende hvis vi plaget henne på veien tilbake til skogen. Hun var alltid kledd i svart, med sjal over hodet og var temmelig fryktinngytende å se til. Vi lot oss skremme når hun fikk utbrudd, men ikke mer enn at vi var på plass med ertingen vår neste gang hun ble oppdaget.

Haralds hytte

Må bare innom med noen ord om Harald og hytta hans også før vi går videre. 

Vi flytta til eplehagen i Kastanjebakken (Kjelsåsveien) i 1968 (kommer tilbake til dette), og her gikk det av og til en underlig skrue forbi kjøkkenvinduene i vårt nybygde kjedehus. Det eneste jeg visste om denne karen var at han av og til var innom min tremenning og nabo Frøydis Hauge. Tror mor og far gryntet litt på nesa når de så ham, uflidd som han virket.

Det de ikke fortalte, og kanskje ikke visste, var at Harald bodde i en av de omtalte hyttene. For de fantes i Grefsenåsen også. Det spesielle var jo da at dette var etter 1968. På dette tidspunktet var det bare ei hytte igjen i området Årvollåsen-Grefsenåsen, hytta til Harald Grande. 

Hyttebeboerne i Oslomarka var folk som ikke hadde så lett for å passe inn i datidas norm. Mange var krigsseilere, kanskje deltatt i Tysklandsbrigaden etter Krigen slik som Harald og var gjerne enslige og alkoholiserte. Som enslig var det nesten umulig å få bolig i datidas Oslo. Du måtte være et par eller del av en familie for å komme inn i boligkøen. 

- Jeg var ikke engang forlovet, sa Harald. Så Harald hadde alle odds mot seg, men heldigvis Frøydis med seg.

Under et aldri så lite fylleslag der ute i Osloskogene ved nyttår 1963 ble en person drept. Dette visste ikke jeg, som var omkring 10 år da det skjedde, ingen fortalte det. Og veldig spesielt var det, for jeg hadde ikke inntrykk av at disse folka var til noen som helst sjenanse for noen. 

- De ville bare være for seg selv, sa tidligere skogoppsynsmann Håvard Pedersen i et intervju med Dagsavisens Tom Vestreng i 2015. 

- Det var feil å brenne dem ned. Vi var ikke i veien for noen, sa Harald Grande.

Men for Oslo kommune skulle det nok ikke mye til - kanskje de bare ventet på et påskudd for å bli kvitt disse uregistrerte gratisbeboerne. For året etter ble nesten alle hyttene brent ned. Harald husket røyksøylene som steg opp mot skyene. Men Haralds hytte lå så bortgjemt at de ikke fant den, og ingen som visste om den hadde vel noen interesse av å angi ham. Hytta til Harald brant forøvrig ned i 1978 - kompisen hadde vært uforsiktig. Men Harald bygde den opp igjen, og bodde der helt fram til 1993. 

I 2019, to år etter at Harald gikk bort, var hytta hans nyrestaurert, og er nå et kulturminne. Den er også et minne om hvordan gjenreisningstida etter 2. verdenskrig kunne være for noen av de som sleit. Einar Gerhardsen (AP) var paradoksalt nok statsminister og Brynjulf Bull (AP) ordfører i Oslo det året hyttene ble brent ned.

Kryssord er tingen

Fars to brødre og familier i treær'n og mine foreldre i femær'n. Få år er etter flyttet onkel Johs. og hans familie derfra, mens Peter ble boende der helt til sin død i 1975 og kone Elsa deretter. 

Peter kom av og til innom med kryssorden sin - han var en lidenskapelig kryssordløser, og skulle alltid fylle ut til siste rute for å kunne sende inn. Grunnen til at han i det hele tatt tok turen fra treær'n og over til oss med kryssorden i hånda var at vi hadde leksikon - Gyldendals store ettbinds leksikon fra 1950, en tung kloss av en bok. Den inneholdt det meste av det som var verdt å vite på den tida. Jeg har det ennå, mer som et klenodium enn noe annet.

Far var ingen leksikonbruker, ikke engang når det var for å løse kryssord. Mor var mer av den nysgjerrige og boklærte typen, og ville ofte ha svar hvis hun ikke visste. Antakelig var det hun som brukte det, kanskje en gave til en bursdag, hva vet jeg. Vi hadde altså råd til å gå til anskaffelse av et slikt klenodium, mens han som virkelig brukte det ikke hadde.

Peter var en tvers igjennom hyggelig fyr, en som jeg hadde stor sans for, alltid med et glimt i øyet. Han fortalte en gang om en episode fra en fisketur. Synet var nok blitt litt dårligere og han hadde tredd senen gjennom krokhodet og laget den spesielle knuten som skulle til for å hindre ørreten i å ta med seg flua og dra sin kos.

-Å der datt flua ned på bakken, gitt.

Sa Peter, litt brydd, men med en lett humring. Han hadde åpenbart ikke klart å treffe hullet i kroken, men knytt knuten i god tro. Megaflaut selvsagt, men han så humoren i denne lille hendelsen også.

Far (og Peter) fortalte ofte om en hendelse tørkesommeren 1947. De var hjemme på Fåberg på sommerferie og sommeren var varmere enn noen kunne huske. Så varm var den at selv myrene innover langs Lyngåa tørket opp. Fisjing (fisjing het det alltid når de snakket om slikt) i åa var ikke noe å tenke på, men de hadde gått fra tjennet og nedover til noen store loner likevel.

-Heisann!

Sa Peter, i det han, ifølge denne historien, hadde plumpet ned i det eneste våte hullet på hele fjellet den sommeren.

Nye tider og nye familiestrukturer

Både mors og fars foreldre var en del av store ungekull, typisk for denne perioden. Men de ble selv foreldre til kun to. Den samme, iallfall nesten den samme, situasjonen gjaldt for alle de andre søsknene deres. For de 13 (7 på mors side og 6 på fars side) produserte 25 unger, dvs. temmelig nær 2 i snitt. Og det var typisk for deres egen tid, da mange flyttet til
byene. Det må ha vært litt av en endring; inn til byen, boligmangel, små leiligheter, trange kår i betongblokker - og et helt nytt familiemønster. Jeg vokste opp i en treroms blokkleilighet i Selvbyggerveien ytterst i Groruddalen. Helt greit for oss ungene, som kunne boltre oss i store utearealer og i skogen, men jeg har tenkt på hvordan dette må ha vært for mine foreldre.

Da vi flyttet til Kastanjebakkens eplehage i 1968 tipper jeg mine foreldre var glade for å komme tilbake i litt mer landlige omgivelser. Vi ungene ble imidlertid rykket opp fra barnerike oppvekstmiljøer i skogkanten mot Lillomarka og måtte etablere nye vennskap, nye nettverk. Du kunne ikke gå ut og finne noen å leike med, sparke fotball med eller stikke til skogs med. Nei, du måtte finne vennene på skolen og avtale opplegg der. Ettermiddagen for meg ble dødtid, med lekser og mors pianospillende elever.

Trygve og familien, som overtok leiligheten vår i Selvbyggerveien 58 i 1968, flyttet etter hvert inn i Drengestua, der mormor Mary bodde helt til hun måtte flytte til Økernhjemmet på grunn av dårlig helse. Og midt i skrivingen av dette lille opuset, kom meldingen fra Rigmor, Trygves datter, på Facebook, at moren Kari skulle selge Drengestua på Østre Grefsen. Ikke så rart, selvsagt, alene med alt vedlikeholdet og hagestellet. Men litt trist kjente jeg, særlig etter å ha skrevet ned en del av husets historie (sjekk torgunnslekt.com). Og på prospektet på finn.no så jeg mitt flotte svart-hvitt fotografi på en av veggene; de store nakne kastanjetrærne mellom Drengestua og hovedhuset - de trærne som ga gården dens vakre navn Kastanjebakken i 1910. Jeg har det samme bildet i stua rett foran meg, her jeg sitter og knaster (fortsatt) - med strømkabelen i veggen og internettet som guide ut i den store verden.

Nabo'n forsker

Vår ene nabo i eplehagen, mors fetter Svein, var lærer, en tenksom lærer, og en som var opptatt av å dyrke grønnsaker i kanten av den lille plenen på forsiden av huset, ned mot den mer og mer trafikkerte Kjelsåsveien.

Her drev han forsøk, i svært liten skala riktignok, men likevel - forsøk på å få ting til å gro bedre. Han kunne alt om gjødsel, jordarter, surhet i jorda, lys/skygge, alt som hadde med plantenes ve og vel å gjøre. Alt som kunne øke avkastningen var interessant, ikke i kroner og øre, men han la det inn i den erfaringsbasen han møysommelig bygde opp gjennom hans tid her på jordoverflaten.

Slikt tiltaler meg, den nysgjerrige, den som vil utvikle egne ferdigheter, utnytte sitt potensiale. Den som ikke slår seg til ro, en som vil finne ut av hvordan ting påvirker andre ting.

Far hadde noe av dette, men på en litt annen måte. Han utnyttet sitt musikalske og kanskje også sportslige talent til fulle. Han var cellisten, en mester med markstanga og snekret med det han hadde for hånden.

Men teorier og forskning? Slikt tiltalte ikke far, han fnyste av naboen når han var så utrolig ubetenksom at han forsøkte å introdusere far for sine teorier, hypoteser, nye kombinasjoner, alternative tilsettinger, måter å isolere enkeltfaktorer fra hverandre. Når han forsøkte å beskrive hvordan akkurat den faktoren eller de faktorene sammen påvirket plantene.

Far dyrket selv, poteter var hans spesialitet, men det ble vellykket uansett.

Analogen Edvald

I min forskerverden, som man da skjønner var et sted forholdsvis langt unna min fars verden, er det noe som kalles analoger.

Kort intro med et kort eksempel: En analog kan være et likt tilfelle, men et annet sted og kanskje under de samme eller andre betingelsene. Ta en innsjø på Sørlandet som blir utsatt for effektene av klimaendringer. Isen legger seg seinere, smelter kanskje igjen i løpet av vinteren. Snøen kommer og går uten den typiske vårsmeltingen. Ok, i Rogaland vil du finne analoger, innsjøer som «alltid» har vært utsatt for akkurat dette.

Jeg ser for meg hvordan fars kroppsspråk hadde slått inn hvis jeg hadde forsøkt å forklare noe som helst om analogers fortreffelighet og nytte for forskningen.

Men her jeg sitter er det ingen fare for uuttalte tilbakemeldinger av typen du-ser-vel-hvor-utrolig-uinteressert-jeg-er-i dette, hvor lite opptatt jeg er av abstrakte ting - av å teoretisere. Her er det stille, bare jeg som er våken, svarte natta utenfor, dur fra kjøleskapet, litt sus fra PC'n - ikke noe som tar vekk fokus, som tar vekk energien, som tapper krefter.

Den følgende analogen høres sikkert sær ut, og de som kjenner meg vil kanskje tenke at: Jepp, dette er hans verden, han tenker alltid på sykkel, hvor snever går det an å bli?

De har litt rett, men dette handler egentlig ikke om sykkel, men om min far. Edvald Boasson Hagen fra Rudsbygda er min analog, dvs. min fars. Jeg har så vidt vært innom Rudsbygd allerede. Selv om det er irrelevant i akkurat denne sammenhengen, så er det et sammentreff som må nevnes. Det var oppe i Rudsbygd fars kompis ble skutt av den unge tyskeren. Kanskje Edvald har hørt historien, kanskje det var hans bestefars kompis? Jeg har ikke sjekket, og vil sikkert aldri gjøre det. Jeg kunne kanskje tatt kontakt; en sykkelfan vil ha en fortrolig samtale med Edvald the Boss - neppe aktuelt.

Edvald ble en av verdens beste syklister, men var ikke opptatt av sykkel. Det er iallfall slik han blir framstilt i media. Ikke sikkert det er helt riktig. Media kan jo ikke la være å fordreie virkeligheten, noen ganger lite og nesten ikke til å oppdage, noen ganger til det ugjenkjennelige. Spiller ingen rolle om det er han eller dem som framstilte den ideelle
analogen.

For det er interessant dette: er det mulig å ha en lidenskap uten at man må vite alt? Kan man være opptatt av diamanter uten å ha peiling på hvor mineralene kommer fra, hvordan de slipes for å få den formen de har, for å få fram den særegne glansen og fargespillet som mineralet har i seg som en skjult skatt?

Kan man sy en Setesdalsbunad, og da mener jeg sy en Setesdalsbunad selv, uten å være interessert i bunadens historie, uten å sjekke ut Setesdalen, dette trange, vakre dalføret som leder en rett til fjells hvis du kommer nedenfra, fra kysten? Ville du ikke vite litt om hvorfor dialekten er så spesiell at du trenger å høre den i fem minutter før du begynner å oppfatte
hva som blir sagt?

For Edvald var det å sykle besettelsen. Det var på sykkelen han kunne gjøre ting som ingen andre klarte, som kunne gi han den oppmerksomheten som han tilsynelatende ikke var opptatt av i all sin beskjedenhet, som ga han den friheten han kanskje trengte når han trillet ut på veien og vekk fra et eller annet.

Hans fokus var her, på asfalten, fram mot 500 metersmerket, 400 m, 300 m, 200m, 100 m, og så ... kanskje et halvt hjul foran over streken.

Da kunne det være det samme hvem som vant Tour de France i 1995, hvilken proffklubb Thor eller en hvilken som helst annen syklist havnet i første gangen de dro ut, når klikkpedalen tok over eller når det ble påbudt med hjelm.

Kan du lære deg Saint Sants cellosonate så godt at du slår ut alle konkurrentene i prøvespillet om solocellistjobben i Oslo Filharmoniske selskaps orkester uten å lese alt du kan komme over om komponisten? Ville du ikke vite litt om hans bakgrunn, den tida han vokste opp i, den musikktradisjonen han var en del av?

Kan du orke å spille kvartett ved siden av orkesterjobben i 36 år uten å sitte igjen med en platesamling med alle de store innspillingene, Budapestkvartetten, Rostropovits, ......

Hva skal egentlig til for å kunne kalle noe en lidenskap? Far var lidenskapelig opptatt av å spille, men amatørcellister unngikk han - de skulle alltid prate om musikk.

Karriere på gang

Vi må tilbake til Hindarkvartetten, som først hadde en hard kjerne av de tre brødrene, men i 1958 sluttet Peter. Det var lenge før hans altfor tidlige død i 1975, bare 59 år gammel. Jeg husker den dagen i 1975 som om det var i går. Fetter Kjetil, eldstesønnen til Johs., og jeg hadde vært igjen på hytta vår etter påsken for å gå (enda) mer på ski. Men snøen lavet
ned, utgangsdøra var blokkert og vi måtte bruke soveromsvinduet for å komme ut. Det ble too much selv for oss, så vi reiste hjem før vi egentlig hadde tenkt. Da hadde det nettopp skjedd, og var det første som møtte meg i døra - Peter er død. Han hadde falt om utenfor Legevakta, og siden det ofte ligger folk på gata i det området, var det ingen som reagerte. Det tok for lang tid før hjelpen kom og livet ebbet ut.

Arne Monn-Iversen erstattet Peter. Det var et kort intermezzo, for i 1960 var det Bjarne Fiskum sin tur, før Trond Øyen tok over 2. fela i 1964 og ble tida ut. Etter Jon Brodal på 1. fela var det Arvid Fladmoe i åtte år fram til 1958, så Bjarne Larsen til 1960 og deretter Leif
Jørgensen resten av tida.

Johs. og far var med helt til de i 1980 fant ut at 36 år fikk holde. Da var Johs. 61 og far 58 år.

Det snakkes ofte om at komponister produserer så og så mye. Verkene regnes kronologisk fra opus nr. 1. For Mozarts vedkommende startet det med köchel nr. 1 (K1), fordi det var Ludwig Ritter von Köchel (1800-1877) som stod for opptellingen og lagde sin Köchel-Verzeichnis i 1862. Köchel telte for øvrig til 626 før det stoppet opp i år 1791. Mozart dør det året, 35 år gammel. Så 625/15 kanskje, blir ca 40 stykker av stort og smått per år.

Har du hørt et opus eller to av en komponist, vil du ofte også kunne kjenne igjen samme opphavsmann hvis du hører et nytt. Har du hørt noen K-nummere og så får høre K 551 for første gang, vil du ikke nødvendigvis vite at det er Jupitersymfonien, men du vil sannsynligvis vite at det er Mozart.

Det snakkes mindre om hva utøvende musikere produserer. For Hindarkvartettens vedkommende ble det produsert et 20-talls plateinnspillinger og en drøss med NRK radio-innspillinger. Det ble gjennomført en rekke turneer nasjonalt og internasjonalt og avholdt flere hundre konserter fram til 1980.

Denne produksjonen er imponerende, tatt i betraktning at de hele tiden var fast ansatt i orkestre. Men like imponerende er den variasjonen i musikalske uttrykk de var eksponenter for.

Ett av mange høydepunkt var innspillingen av K 285 og K 370. Henger du med? Ja, Mozart, nemlig fløytekvartetten i D-dur og obokvartetten i F-dur. Hindarkvartetten var i begge tilfeller tre; Leif Jørgensen, Johs. og far, supplert med hhv. Torkil Bye og Brynjar Hoff til en kvartett. For dette mottok de Spellemanns-prisen for 1973. I 1976 mottok de Griegprisen, men det var trolig basert på en mer generell vurdering av kvartettens betydning.

To andre høydepunkt var plateinnspillingene med Tommy Reilly, verdens fremste på sitt instrument. Det første albumet kom i 1967, mens «The Silver Sound of Harmonica», med innspillinger av kvintettene til Gordon Jacob og James Moody, kom i 1975. Kvintetten av Moody var tilegnet utøverne, og ble uroppført i 1972. Begge platene ble produsert av Sigmund Groven, vår egen munnspillvirtuos.

LB og jeg var på konsert med ham, Iver Kleive og Sondre Bratland i Landvik kirke på en søndag i september 2015 - virkelig et mestermøte (eller veteranstevne om man vil).

På stueveggen hjemme, over et gammelt piano, henger et bilde av tre musikere under en prøve før innspilling, Johs. til venstre, far til høyre med sin Silvestre og midt mellom dem sitter Erik Bye. Han ser inspirert ut og synger fra bladet, mens produsenten Kilde følger det hele i bakgrunnen med snadda i kjeften. Ikke noe røykeforbud her.

De gjorde mye sammen med Erik Bye, men far hadde ikke noe sans for mannen. Det var kanskje whiskey-konsumet han reagerte på. Selv ble han gladere og gladere i sterke saker, helt til det tok overhånd, og det hele ble trist og leit, men kombinasjonen av drikking og jobb reagerte han på.

Ipolyi

Turneene brakte kvartetten til mange konsertscener utenfor Norge, først til Budapest, så Wien og Praha, og de ble etter hvert ansett som et av Europas ledende kammermusikk-ensembler.

Men hvorfor startet utenlandsreisene med Budapest av alle steder? Spurte du meg før jeg gikk inn i dette, ville jeg slite med å plassere byen på Europakartet, men var det like fjernt for brødrene? Det tror jeg vi finner svar på hvis vi drar tilbake til Bergen. Her traff de nemlig ungareren István Ipolyi (1886-1955). Og ja, Budapest er hovedstaden i Ungarn.

Er du først i Budapest, kan du ta elvebåten oppover Donau og inn i Østerrike til Wien. Fra Wien kan du dra nordvestover, og der kan du hoppe over to grenser. En grense er mellom Donaus og Elbens nedbørfelt, den andre er mellom Østerrike og Tsjekkia. Mens Donau renner østover til Svartehavet, renner Elben nordover til Hamburg og Nordsjøen. Nå er du i Elbens nedbørfelt. Drar du nedover Voltava, kommer du før du vet ordet av det inn i Praha. Noe av det første du får øye på er Hradjani oppe på høyden til høyre, deretter legger
kanskje båten til på venstre bredd tett oppunder Karlsbroen.

Drar du imidlertid ikke så langt fra Budapest, bare til du har rundet venstresvingen Donau gjør rett nord for byen, kan du dra nordover opp sideelven Ipoly, eller Ipel som den også heter. Her er det også en stor nasjonalpark, og det er dette landområdet bratsjisten kom fra. Kommer tilbake til Donau om noen få strakser, men med en litt annen, og ikke særlig hyggelig vinkling.

Denne ettermiddagen går brødrene rolig gjennom sentrums-gatene i Praha, bortover mot den jødiske bydelen (ikke tilfeldig valgt, det) og ned igjen til det gamle bytorget. Her stopper de ved den astronomiske klokken fra 1400-tallet, og får se de tolv marsjerende apostlene
siden klokka er akkurat 20.00, før de endelig tar turen over broen der båten la til. Når de kommer tilbake fra Karlsbroen kjøper de kanskje en dukketeaterdukke i butikken på hjørnet der hvis den er åpen så seint. Unger har de ikke ennå, men et klenodium fra Praha ville de sikkert ha med seg likevel.

István Ipolyi var ingen hvem som helst. Han var med å danne Budapestkvartetten så langt tilbake som i 1917, og spilte bratsj der helt fram til 1936, da han flyttet, eller kanskje vi skal si flyktet, til Norge. Budapestkvartetten eksisterte i 50 år og var datidens store kammermusikk-ensemble på den internasjonale scenen.

Det var stadig skiftende besetning i denne kvartetten, særlig i starten. Da den ble etablert var det tre ungarere og en nederlender. Etter at Ipolyi ble erstattet, var de blitt fire russere. De fire første spilte opprinnelig i Budapest Operaorkester, men orkesteret ble oppløst under 1. verdenskrig, og opp av asken steg kvartetten.

I 1921 eller 1922 flyttet Budapestkvartetten til Berlin, men ble i 1934 truet av nazistene og flyktet til Paris. Sannsynligvis besto kvartetten hele tiden av jøder, og da krigen kom til Europa var det fire russiske jøder som flyktet til USA. En rekke andre jøder og forfulgte tok samme veien. Så dette var en kvartett på flukt, kan man trygt si.

Ipolyi var også jøde og er omtalt på Scandinavian Jewish Forum sine nettsider om norsk musikk. Han følte nok at det brant under føttene på ham rett før Krigen brakte løs.

Han ble selvsagt arrestert av tyskerne i Norge og satt på vent på Grini. Hans skjebne var dermed i tyskernes hender, og mest sannsynlig ville han få en annen reise på Donau enn den vi var inne på over. I et av brevene han skrev til Sasha, et av kvartettmedlemmene, beskriver han ventingen i fengselet som uutholdelig - hva ville den neste dagen bringe?

Slaveskipet Donau fraktet tyske tropper mellom Stettin i Polen og Oslo og russiske fanger til straffarbeid i Norge. Men høsten 1942 skulle det også fraktes 352 jøder fra Oslo og andre steder. Ikke alle kom fram, men de fleste av de som ble stuet inn på de skitne lasterommene ble sendt rett i gasskammeret ved ankomst Auschwitz noen dager seinere.

Men ikke Ipolyi. Han ble sluppet fri fra Grini takket være en intervensjon fra lederen for det internasjonale Røde Kors, svensken grev Bernadotte. Ipolyi flyktet deretter til Sverige, trolig som følge av advarsler om deportasjon. Slike opplysninger ble fanget opp av en liten gruppe personer i Oslo som hadde tatt på seg det svært farefulle arbeidet med å hjelpe jøder over
til Sverige. Terboven, tyskernes øverste mann i Norge, hadde gjort det klart at døden ventet dem som ble tatt for slik virksomhet.

Et medlem i denne gruppen var Robert Riefling, ja, han på innsiden av sigaresken fra København (som far hadde med til meg, om du har glemt det). Vanskelig å få det bekreftet selvsagt, men slett ikke utenkelig at Ipolyi var en av de om lag 250 jødene som ble hjulpet i sikkerhet av denne gruppen.

Jeg oppdaget også at en av de andre i denne gruppen, nemlig Amalie Christie, var gift med Riefling noen år etter krigen (1944-1947). Hun er moren til min jobbkollega Markus Lindholm. Om Markus er like stor motstander av popmusikk som sin mor var, har jeg ikke sjekket, men han skriver bøker som sin mor gjorde.

Lindholm-navnet kommer for øvrig fra antroposofen og Steinerskole-pioneren Dan Lindholm, som Amalie giftet seg med etter hvert. Han var etter sigende selve grunnleggeren av Steinerskole-bevegelsen i Norge. Om han noen gang traff den synske Marcello Haugen på Lillehammer, vet jeg ikke. Vi prøvde når jeg var 7-8 år, men han kunne ikke møte oss, som allerede skrevet.

Ipolyi flyttet tilbake til Bergen etter krigen og fikk norsk statsborgerskap i 1946. Da ble han kjent med Brodal-Hindarkvartetten, underviste dem i kammermusikkspill, var deres mentor og formidlet trolig de nødvendige kontakter i Budapest og andre steder. Og hva med språket? Selvsagt ikke noe problem med Ipolyis år i Berlin og brødrenes år i bakeriet på Fåberg under Krigen.

Nat Brandt skriver i sin bok Con Brio; Four Russians Called the Budapest String Quartet fra 1993 at Budapestkvartetten var godt kjent i Bergen, hvor de hadde tilbrakt flere somre for å forberede konsertsesongen. Så det var ikke tilfeldig at Ipoly slo seg ned akkurat der.

Det var heller ikke tilfeldig at Nat skrev denne boka. Han var svoger til Boris Kroyt, som tok over som bratsjist i Budapestkvartetten etter Ipoly i 1936.

Nat skriver også at Ipolyi levde et tilbaketrukket liv i Bergen sammen med sin kone, men at han følte seg beruset under samværet med en kvartett han var mentor for der. Dette kom fram i en brevveksling med et av kvartettmedlemmene, Alexander Schneider (som egentlig het Abram Sznejder, kalt Sasha). Mischa (Mojzesz Sznejder), et annet av medlemmene og Sashas bror, sørget for at Ipoly fikk sine royalties fra plateinnspillinger etter Krigen.

Vel, den kvartetten Ipoly var så oppmuntret av var altså vår kvartett - Brodal-Hindar-kvartetten. Ipolyi må ha sett at disse musikerne kunne bli til noe virkelig stort. Antar det ble som et far-sønn-opplegg, han var 36 år eldre enn far, - det store Ipoly-strykekvartett-prosjektet i hans nye hjemland.

Tussefløyte

Hindarkvartetten var fasinert av røttene og folkemusikken, og samarbeidet med Egil Storbekken (1911-2002) fra Tolga på 1960- og 70-tallet ble også et høydepunkt. Fjelltrall med Storbekken på tussefløyte akkompagnert av Hindarkvartetten kom ut i 1960 og lå i flere uker på datidens Norsktoppen. I 1968 var den sammen med en rekke andre låter, blant annet ytterligere fem med kvartetten, med på albumet Tussefløytelåter.

Det er jo litt pussig dette, at de først var tett på jøden Ipolyi rett etter Krigen og deretter samarbeidet med en som ble dømt for landssvik noen år seinere.

Storbekken kom inn i en nasjonalsosialistisk krets i Østerdalen og meldte seg inn i NS i 1940. Han skal visstnok ha blitt framstilt som en naiv, ung mann under rettsoppgjøret, men var jo 29 år i 1940 og må ha vært bevisst på sine valg. Han satt da også i fengsel en kort periode etter Krigen.

For å vise spennet i kvartettens virksomhet tar jeg også med konserten på Club 7 i Oslo i 1977. Jeg var der, men bare denne ene gangen, så jeg vet at dette temmelig usannsynlige møtet mellom byens alternative kulturliv og det klassiske uttrykket kom i stand.

På dette tidspunktet hadde riktignok Club 7 flyttet inn i lokalene til Oslo konserthus, men det var alltid en arena for motkulturen. Da Oslo kommune stoppet tilskuddene til klubben endte det for øvrig med konkurs i 1985.

Det var lett å komme i prat med denne utadvendte kvartetten. Johs. var en skikkelig propell, hadde lopper i blodet og minnet meg ikke så lite om Pelle (magaplask), og kom lett i kontakt med folk. Jeg vil tro det både var musikken og den uhøytidelige omgjengeligheten som brakte dem i kontakt med stadig nye mennesker og dermed framover.

Svoger'n og Hirden

27. januar 2015. Jeg hadde da skrevet på Hind-historien en drøy måned og så at Krigen hadde rykket stadig nærmere. Det var som jeg trodde. Alt dreier seg om Krigen.

Det var 70 år siden Auschwich-Birkenau ble frigitt. Det ble markert på TV. Her klarte den effektive drapsmaskinen til nazistene å drepe over en million jøder, sigøynere, homofile og funksjonshemmede. Totalt gikk omkring 10 millioner jøder opp i hvit røyk. Kan man tenke seg noe mer bestialsk enn å utrydde minoriteter og de svake i samfunnet? En nasjon skal vurderes etter hvordan minoriteter behandles, ikke etter hvor raskt man klarer å utrydde
dem.

Da starten på dette marerittet begynte å komme for en dag, ble det ikke trodd. Nei, det kunne umulig være riktig - det hele ble avfeid. Det kan godt være at norske nazister ikke visste under krigen, men de visste nok at jødene ble registrert, fikk en stor J i passet og at deres eiendeler ble registrert og deretter beslaglagt.

Store norske politistyrker var med å samle jøder fra hele landet, slik at de deretter kunne jages ombord på slaveskipet Donau og transporteres til Stettin og videre til Auschwitz eller andre likvidasjonsposter.

Som antydet tidligere, mannen til Ruth, fars svoger Johs. K., hadde store pokaler med nazimerker i glassmontere hjemme i stua. Jeg så dem selv - imponerende for en liten gutt. Mannen var åpenbart stolt av innsatsen i hoppbakken da han viste dem fram til oss ungene. Han hadde vunnet flere av dem i konkurranser arrangert av NS sin egen skiforening under krigen.

Johs. K. var en veldig god skihopper og hadde flere bakkerekorder, men det må ha vært et skår i gleden over de nazi-merkede pokalene at hele idretts-Norge la ned sin aktivitet. Det som før Krigen (inntil 1936) hadde vært en splittet idrettsbevegelse, med Arbeidernes Idrettsforbund (AIF) og det borgerlige Landsforbundet på hver sin side, sto nå side ved side
om boikotten. All organisert virksomhet ble stanset, og begge forbund brøt med det nyopprettede tyskstyrte idrettsforbundet. Arne Hole skriver om dette i Aftenposten på 70-årsdagen for frigjøringen, og framhever at idrettsstreiken må ha vært et prestisjenederlag for nazistene.

Datidens virkelig store hopper, Birger Ruud (1911-1998), ble rammet i den forstand at hans hoppkarriere fikk en 5 års pause i den perioden da han trolig ville vært på sitt aller beste. Han tok OL-gull allerede i 1932, 21 år gammel, og ble verdensmester tre ganger. Men han mistet OL både i 1940 og 1944. Birger ble arrestert i 1943 for å ha deltatt i et illegalt hopprenn, tenk det, og satt ett år i fangenskap på Grini.

Fars hoppende svoger Johs. K var stor-nazist på Hamar og Lillehammer. Det var noe vi hadde hørt, men det var vel bortimot det hele også. Hva gjorde han, hvilke posisjoner hadde han hatt, og hva skjedde med ham etter Krigen? Nei, der var vi blanke.

Det ligger ikke i min natur å være blank på områder der jeg burde vite. Jeg sendte søknad til Riksarkivet for å få innsyn. Riksarkivet åpnet opp for dette på et beleilig tidspunkt, nemlig en snau måned etter at mitt skriveprosjekt startet.

Johs. K. var Rottenführer i Waffen-SS Regiment Nordland og kjempet på Østfronten, var medlem av NSKO og ble seinere fylkingsfører i Rikshirden, først i Hedmark, så i Oppland. NSKO var Nasjonal Samlings kamporganisasjon og besto av NS-medlemmer som hadde avlagt skriftlig troskapsed til Vidkun Quisling.

Han var jo rent geografisk også midt i begivenhetenes sentrum. I heftet «Glimt fra Nordseter gjennom tidene», skriver Jan Johnsplass om «Helvetes Forgård», dvs. Nordseter under Krigen.

Jan skriver at nazistene brukte Nordseter som treningsleir for infanteri, artilleri og panseravdelinger. Vårt hyttefjell var deres øvingsfelt. Opp mot 5000 mann og 2000 hester kunne være stasjonert her, for seinere å bli sendt til Østfronten. Forsyninger til leiren kom blant annet via taubane fra Lillehammer. Direktøren på Nevra Høyfjellshotell, Per Haslev, som
ikke helt tilfeldig også var gruppeleder i XU (Norsk etterretning mot tyske okkupanter) klarte å tegne et nøyaktig kart over det hele, gjengitt i heftet, og fikk sendt det til etterretningstjenesten i London.

Nevra-hotellet huset 400 av de 600 krigsfangene nazistene brukte til å bygge leiren - omkring 100 brakker ble anlagt. Spellopp, hytta til fars brødre, ble seinere satt opp midt inne i dette området, med grunnmurer etter brakkene på alle kanter. I Gropmarka, bare fem km fra leiren hadde for øvrig hjemmestyrkene flyslipp-plass, en forholdsvis dristig løsning må man vel ha lov å antyde.

Nordseter har en spesiell plass i mitt liv, men ikke pga Krigen. Hver sommer fra jeg var 3-4 år har jeg vært der inne. Hver påske kjører vi opp til Nordseter fra Lillehammer og setter bilen oppe ved bommen, med påfølgende snøscooter-transport den fire km lange veien inn til Nysæterhøgda og hytta som far bygde.

Den siste tida før frigjøringen flyttet nazistene sitt hovedkvarter fra Oslo til Lillehammer, så Johs. K. var temmelig nær begivenhetenes sentrum. Han ble arrestert allerede 8. mai 1945. Han må ha vært en av de første som ble pågrepet. Dommen var på 10 års tvangsarbeid, intet mindre. Han fikk fratrekk på 450 dager som allerede var sonet ved domsavsigelsen.

Leges alle sår?

I dommen fra 1946 står det at Johs. K. forsørget hustru og et barn på to år, min eldste kusine.

Da mannen ble satt i fengsel begynte åpenbart en tung tid for fars søster Ruth, hans kone. Hva hun hadde fått med seg av mannens bravader i NS-uniform er litt usikkert, men at det stod dårlig til med økonomien kan det ikke være særlig tvil om.

Brødrene stilte opp. De dro til Bergen, som vi vet, fikk jobb og begynte å sende penger hjem til Fåberg. I flere år, kanskje hele den perioden på over seks år han satt inne, har de gitt av egen lomme og selv måttet leve med svært lite midler. Da mor og far giftet seg i 1951 var det
smalhans.

Jeg har lurt på hvordan det var mulig for brødrene å omgås svogeren etter Krigen uten at det oppsto konflikter. Brødrene var selv blitt arrestert under en konsert på Lillehammer og måtte hoppe tvekroket bortover gangen for at nazistene skulle få informasjon, noe de ikke fikk. Fars beste kompis ble skutt av tyske soldater på åpen vei ovenfor Aulestad. Far kunne ha lidd samme skjebne.

De lot det kanskje ligge, iallfall så vidt jeg kunne registrere i barndommen. Har ikke hørt noe annet heller.

Vi ungene merket ikke mye til det hele, snarere tvert om. Onkel Johs. nr. 2 var en stor sjarmør og svært hyggelig mot oss ungene. Det var aldri noen konfrontasjoner.

Sannsynligvis var alle tjent med at saken ble dysset ned. Brødrene var neppe stolte av at søster Ruth hang sammen med en av de mest profilerte nazistene i innlandet, og var antakelig interessert i å normalisere det hele etter Krigen. For hvilket valg hadde de egentlig? Skulle de legge opp til full konfrontasjon? Skulle de bryte forbindelsen med ham, og dermed risikere å miste søster? Skulle de minne alle på den vonde tida ved stadig å
komme tilbake til overgrepene?

Et unntak var Johs. K. selv, for han viste aldri tegn til anger eller selvbebreidelse. Snarere tvert om, han holdt en høy profil. Premiesamlingen fra hoppbakken stod sentralt plassert hjemme i stua, og bilder og annet tydet på at dette var en periode i livet han var stolt av.

Men det hadde gått ni år fra 1945 og fram til da jeg ble født, og ytterligere 5-6 år før jeg oppfattet noe særlig av dette. Så det kan jo være at det hadde vært vanskeligere før og at det hadde roet seg ned etterhvert. Svoger hadde jo også sonet dommen og hadde slik sett fått den straffen Herredsretten mente han fortjente.

Du skal ikke øve bort sommeren

Hvis jeg ikke visste bedre og noen spurte meg, ville jeg helt klart mene at en toppmusiker ikke kan slippe seg helt ned gjennom en lang sommer. Når du kommer tilbake på jobb midt i august, skal du tross alt bare ha noen få prøver før det er full fyr med nye konserter. Da nytter det ikke å stille med vabler i hendene etter hammer, sag og fiskestang.

Det ville være som om en elitelangrennsløper stilte på sesongens første konkurranse, kanskje på Beitostølen, uten å ha trent de to siste månedene. Eller at en toppsyklist av en endagsrytter ikke hadde sittet på en sykkel de to siste månedene før vårklassikerne i Nederland. Du skjønner poenget?

Men jo da. Silvestre'n var aldri med på hytta og vi var på hytta hele sommeren. Da blir det lite øving, ikke sant?

Dette er jo litt vanskelig å forstå, som antydet. Hvordan det var med de andre i kvartetten kan jeg ikke vite alt om, men for Johs. var det kanskje omtrent det samme. Han og familien tilbrakte også mesteparten av sommeren på Spellopp - hytta på Nordseter. Men lite spellopp med bratsjen der i den tida tror jeg.

Kvartettens førstefiolinist gjennom de siste 20 årene var, som tidligere nevnt, Leif Jørgensen. Han satt neppe stille en hel sommerferie. Leif var en energibunt uten sidestykke. Han satt ytterst på stolen ute ved scenekanten, og det kunne tidvis se ut som den vridde kroppen var i ferd med å male fela i stykker med buen. Leif, med sin store kropp, kunne trylle fram alt fra de vareste toner til det mest kraftfulle uttrykket.

Elverum var hans base fra barndommen, og det var hit han vendte tilbake som fullbefaren musiker og dannet Ungdoms-symfonikerne sammen med et par gode kolleger. Dette var også noe han fikk andre musikere med på. De ungdommene som kom under hans vinger kunne la seg inspirere av en rekke toppmusikere, både som veiledere og som medmusi-kanter under de konsertene orkesteret avholdt om sommeren. Så ja, Leif holdt koken i ferien.

Konsertopplevelser

For min egen del var konsertene på Kunstindustrimuseet i St. Olavs gate og sommer-konsertene på Vigelandsmuseet fine opplevelser.

Begge var intimkonserter og man kom tett på musikerne. Her var det ikke bare musikken som kunne nytes. Å følge med på mimikken og legge merke til pusteteknikken var en del av opplevelsen, på godt og vondt kanskje. Musikere på nært hold er ikke alltid noe vakkert syn eller noe for øret for den saks skyld. Tidvis generende, hvinende lyder fra fingrene på venstrehånd i det de glir fra en posisjon og til neste kan være irriterende. Gisping etter luft
er verken vakkert eller noe for øret.

Far og mor sendte meg til Magni Wentzel på gitarundervisning i ungdomsårene, og jeg har alltid hatt et spesielt forhold til klassisk gitar. Men de generende fingerlydene som enkelte gitarister sliter med kan forstyrre musikk-opplevelsen.

Hindarkvartetten lagde ikke mekaniske lyder, men pustingen kunne du legge merke til når du kom tett inntil. Fars tunge pusting fulgte alltid med på kjøpet. Mine stønn i smørebua var for ingenting å regne, men her gjaldt det andre regler. Omtrent som en skiskytter først trekker inn litt ekstra og så holder inne akkurat idet fingeren krummer seg om avtrekkeren og
skuddet går av, trakk far pusten dypt i det buen ble satt ned og presset mot strengene for å fyre av de tonene celloen var ladet med av dens opphavsmann.

Tilbake til Silvestre

Fars instrument var laget av Pierre Silvestre, en instrumentmaker fra Lyon som fulgte instrumentmakertradisjonene fra Stradivarius, med en utsøkt kombinasjon av materialvalg, form, lyd og ekstern finish.

Celloen kunne vært laget på 1840-tallet. I følge Amati Instruments Ltd har slike instrumenter vært solgt på auksjon til en kvart og en halv million kroner i hhv. 2003 og 2011. Men far var lite opptatt av pengeverdien, selv da den skulle selges. Så vidt jeg husker var spørsmålet om
hvem arvtakeren skulle bli, dvs. kjøperen, minst like viktig.

Silvestre'n hadde de aller vakreste toner man kan tenke seg gjemt inne under lokket. Og far var en mester til å lokke dem fram, for å si det sånn, om det nå var de vare tonene i Mozarts kvintetter eller det dramatiske lydbildet i Dvoraks musikk.

Kan man ha en større sanselig opplevelse enn dette totale uttrykket av menneskelig skaperkraft, denne sammensmeltingen av instrumentmakerens og musikerens ypperste håndverk? Der du satt bare få meter fra notestativene kunne du føle at Silvestre'n og cellisten ble ett, en symbiose der den ene frambrakte det beste i den andre. Dette bildet ble forsterket av musikerens utvilsomme sjarm og instrumentets utrolige glans.

Hvis du lukket øynene i dette øyeblikket, ville du ikke få opp bilder av far med greipet mellom brennesler og meitemark-boksen på Nyseter, men du ville kanskje få opp de uendelige snøviddene i formiddagssola innover mot Lyngkampen. Du ville kanskje sett heiloen foran deg ved Lyngtjennet og hørt dens melankolske tone eller sett fjellvåken seilende innover mot Lyngsjøen. Hvis du var meg.

Slike opplevelser kan man ikke glemme, man vil bare tilbake dit, igjen og igjen - oppleve rusen, helt til noe dramatisk eventuelt endrer det hele. Da far døde, ble slike øyeblikk i overkant sterke, og det var lange perioder jeg unngikk dem, unngikk klassisk musikk. Jeg valgte andre musikkformer, for de kunne gi meg mye av det samme, men ikke alt, så det var
til å leve med.

Livets tilfeldigheter

Livet består av mange irrganger og skjebnesvangre tilfeldigheter florerer i mitt eget liv, kanskje i de fleste andres også. Eller er det skjebnebestemt? Jeg tror ikke noe er forutbestemt, hvorfor skulle det være det? Jeg har vel egentlig ingen tro heller når det kommer til stykket. Hvorfor må jeg ha det? Jeg har fokus på livet her og nå og synes jeg har mer enn nok å holde styr på, forsøker å leve et godt liv.

Tilfeldig eller ikke, her er ett av flere eksempler: Jeg nærmet meg avslutningen på hovedfagsstudiet på Blindær'n. (Vi sa aldri Universitetet i Oslo - det var Blindær'n som gjaldt... ærn, ærn). Men tanken på livet etterpå var av en eller annen grunn temmelig fjern fortsatt. Det kan skyldes en egenskap jeg har, god eller dårlig, som innebærer at jeg lar
tilfeldighetene og begivenhetene komme til meg. Jeg har derfor en tendens til å forholde meg i overkant passiv i enkelte sammenhenger.

-Har du sett den?

Forskningsassistent Dag peker over skulderen min og bort på en stillingsannonse på oppslagstavla foran meg.

-Eh, nei.

Jeg hadde ikke sett på den, men så nå at det var en stilling i Arendal der nede på Sørlandet.

-Det må jo være noe for deg, eller?

Mjo, kanskje det, men søknadsfristen gikk ut dagen etter.

-Søk, da vel!

Mjo, kanskje det også, tenkte jeg.

Og der satt jeg noen uker seinere, foran en ny Dag og broren til selveste Jan Baalsrud, nemlig Kjell. Og noen måneder deretter var jeg blitt sørlending, iallfall etter bostedet å dømme. Det skulle vise seg i årene deretter at Sørlandet ble min base, men at østlendingen ikke slapp taket.

Jeg har tenkt på dette mange ganger seinere: Hva om Dag nr. 1 ikke hadde stått der den gangen, og hva om Dag nr. 2 hadde funnet en annen til jobben? Og hva om Dick Wright ikke hadde ringt meg den gangen i 1987. Da hadde jeg kanskje dratt tilbake til Østlandet, men en ny jobb i nabobyen ble resultatet. Har vært der siden og aldri angret.

Så jeg flyttet aldri hjem til hovedstaden, men nettopp det var kanskje ikke tilfeldig? Hvorfor er det da alltid slik at jeg føler jeg kommer hjem når jeg med ujevne mellomrom er tilbake? Jeg tror jeg forstår det nå, etter å ha vært gjennom dette prosjektet.

Far og mor fortalte om den gangen de møttes, dvs. egentlig en tid etter at de møttes. De hadde ikke hatt kontakt, og slik de framstilte det, var det nok ingen slike planer heller... fade away.... Men de satt på hver sin trikk og trikkene møttes slik at de fra hver sin vindusplass så over til hverandre. Far hadde da tatt opp sin lufttelefon, tatt av røret og svingt på sveiva. Responsen var der umiddelbart, og så tok det ene det andre og vipps, så var de gift osv.

Så da er vi ikke bare en kasusfamilie, vi er resultatet av tilfeldigheter. Og det var kanskje tilfeldig at jeg startet dette prosjektet - takk til Edvard, som helt tilfeldig satt der han satt på et fly jeg ikke ville tatt hvis det ikke tilfeldigvis ..... osv.